Kjentmannspost 10


Alle foto fra denne dagen: Jan Luneborg

Post 1-3
Post 4-5
Post 6-8
Post 9

Tiende post: “FLYVRAK, EN AV TIPPTANKENE FRA THUNDERJETEN I DAMMYRDALEN”

Ja, som nevnt i forrige innlegg ble det en del kjentmannsturer denne uka. Den mest spennende, og kanskje en av de aller mest spennende i hele Kjentmannsboka (tiden vil vise), var post nr 10.

Vi (Jan Banan Heisekran og yours truly) startet innerst i Sørkedalen, ved Skansebakken. Dette har vært utgangspunkt for mange turer, men denne gangen skulle vi sykle en for meg ukjent rute. Ikke i retning Lysedammene som vanlig, men nordvest – forbi Slora, langs nedre Heggelielva, og deretter oppover og oppover ved Vidvangshøgda.

Og oppover gikk det. Jan Banan klarte å sitte på sykkelen hele veien oppover, men selv hadde jeg ikke nubbesjans. Måtte trille den det aller meste av veien, og tenkte at el-sykkel er det første jeg skal kjøpe når jeg vinner i tipping.

For å foregripe begivenhetenes gang, så klokka Jans GPS inn nærmere 18 kilometer da vi var tilbake. Hvis vi deler det på to, blir det 9 kilometer hver vei. Av de 9 kilometerne til målet, vil jeg anta at 6 av dem var relativt bratt stigning, hvis ikke all svetten får meg til å huske helt feil.

Etter å ha kommet opp til Dammyrdalen, så vi etter et lite bånd festet på et tre, som ville være Skiforeningens vennlige gest for å vise veien inn. Det var med stor glede vi endelig så båndet og kunne parkere syklene.

Så gikk vi videre oppover til fots. Etter kort tid kom vi til turbinen, som var kjentmannspost i en tidligere bok (før min tid som kjentmannsjeger).

OK, her kommer fortellingen fra Kjentmannsboka i kortversjon: I 1952 hadde fire Thunderjet jagerfly en øvelse, hvor de simulerte et angrep i Holmenkollområdet. Flyene kom fra 334-skvadronen ved Sola ved Stavanger. To av flyene kom borti hverandre mens de kjørte i tett formasjon, med det resultat at et av dem gikk rett i fjellet ved Dammyrdalen. Eksplosjonen må ha vært voldsom, for flydeler spredte seg i en vifteform over et stort område. Det meste er fraktet ned, men fortsatt ligger det igjen en turbin, en tipptank (årets kjentmannspost) og haleroret.

Den unge piloten rakk ikke skyte seg ut, og omkom.

Fra turbinen fulgte vi båndene på trærne videre inn mot selve posten, altså tipptanken. Her hadde vi planlagt en lengre pause (vi var slitne!), men etter kjapp fortæring av den obligatoriske Kvikklunsjen ville vi videre, for her var det mange hjortelusfluer. Vi hadde ikke merket noe til dem på hele turen, men så fort vi sto stille ved posten, krydde det av dem.

Da vi begynte å gå, var de nok en gang borte. Merkelig. Kanskje hadde de et eller annet årsmøte ved tipptanken. Hjortelusfluenes Landsforenings Årsmøte, som ikke tålte at tobeinte kom innom, fordi de i hemmelighet planla hvordan de skal ta over hele Marka innen år 2073.

Det var slutt på Skiforeningens bånd ved tanken, men takket være Jans GPS og oppgitte koordinater, kunne vi enkelt finne fram til haleroret, som lå noen hundre meter unna. Det var nydelig skog her, fantastiske høstfarger – og usannsynlige mengder rykende fersk elgebæsj, noe som gjorde at vi holdt øynene åpne for ikke å komme bardus på Skogens konge, som må ha hatt omgangssjuke eller noe akkurat denne dagen.

Ved haleroret var det også reist en minnestein for piloten som døde. Her tok vi oss bedre tid, for her var det ikke en eneste hjortelusflue.

Så gikk vi samme vei tilbake til syklene, innom tipptanken og turbinen nok en gang, før det så var tid for flere kilometer med bratt nedoverbakke. Siden ingen av oss ennå har blitt komfortable med konseptet sykkelhjelm, begrenset vi farten sånn halvveis. Men for en fryd – å kjøre bratt nedover et så langt stykke!
Men vi merket at det har blitt høst. Svetten som rant da vi startet, ble fort omgjort til isende kulde i motvinden nedover, og vi savnet både hansker og lue selv om sola gliste bredt.

Etterpå var jeg støl i armmuskler jeg ikke kan huske å ha vært støl i før. Så har jeg heller aldri holdt hardt i et sykkelratt i mange sammenhengende kilometre med bratt nedoverbakke på steinete grusvei.

Ellers må det nok en gang bemerkes at vi ikke så et eneste mennesker på turen, bortsett fra ung jente i knallrød hettejakke ikke så langt fra parkeringsplassen. Hun plukket sopp. Kan det ha vært Rødhette?

*

Som tidligere må jeg avslutte med noen digresjoner fra tidligere turer.

Dette er det nemlig tredje flyvraket jeg oppsøker i Marka. De to forrige vrakene var lillejenta med på å finne, for hun syntes akkurat det med flyvrak er veldig spennende. Det synes faren også, av en eller annen morbid grunn. (Men den turen vi tok denne uka, ville vært i overkant tøff for en 10-åring, med mindre man hadde beregnet særdeles god tid.)

Den 9. og 10. mai 1945, etter at tyskerne hadde kapitulert, ble “Operation Doomsday” igangsatt. Nesten 3500 allierte soldater skulle overføres til Norge via en luftbru, for å sørge for at tyskerne faktisk la fra seg våpnene. Hitler hadde jo tidligere uttalt at den siste og store kampen skulle foregå i “Festung Norwegen”, og de allierte ville sørge for at noe slikt ikke skjedde.
9. mai landet alle flyene trygt på Gardermoen. Men den 10. mai ble det veldig dårlig vær. Noen fly rakk å lande før det ble for ille, mens andre snudde da de hørte værmeldingen.
Men tre fly nådde aldri frem.

Et fly krasjet på Finnskogen, på svensk side av vannet Røgden, hvor fire fallskjermjegere omkom av drukning. Et annet fly krasjet i Andtjernåsen i Sørkedalen, og 24 omkom. Til sist var det et fly som krasjet ved Gardermoen under innflyvningen, og alle 20 ombord omkom.

18. juli i fjor fant vi restene av LK297 i Sørkedalen. Med på turen var, foruten lillejenta, også Jan Banan og den levende legenden Roy Dstroy.
Den gang parkerte vi også ved Skansebakken, og trasket til fots til Lysedammene (det altså finnes et nedre, et midtre og et øvre vann). Vi valgte blåsti innover til den midtre dammen, og det var en fin tur, bortsett fra én ting: Aldri i mitt liv har jeg opplevd så mange hissige klegg. Trodde nesten jeg skulle klikke til tider, de var der som en konstant irritasjon hele veien. Lillejenta fikk også x antall bitt, stakkars.

Går man skogsveien sør for midtre Lysedam opp til krysset der skogsveien på østsiden kommer, er man ved utgangspunktet for vandringen opp til stedet.

Det er ikke så langt å gå fra skogsveien, kun en 500 meter, men det går jo litt oppover, og man må over en myr (men denne går man tørrskodd over på grunn av klopper).

Så er man der, på Andtjernåsen. Her mistet altså 20 briter, 3 canadiere og en nordmann sine liv, dagen etter at krigen egentlig var slutt.







Det var som sagt tre fly som gikk ned denne dagen. Victoria og jeg har også vært ved minnesmerket ved Røgden på Finnskogen (ikke så langt fra hytta vi har pleid å bruke). Flyet skulle nødlande på vannet, men traff et tre. Treet står der fortsatt, men flyrestene er fjernet.

Flyet som gikk ned like ved Gardermoen, finnes det fortsatt vrakdeler av i ravineområdet sør for flyplassen, ikke langt fa rullebanen. Det er kjentmannspost nr 41 i forrige bok (som fortsatt ligger ute et år til).

Det var et firemotors Short Sterling bombefly, omgjort til transportfly for anledningen, som gikk ned her.

sterling

gjeng

Det er satt opp en minnelund ved krasjstedet:

IMG_2209

minn

minnelund

wreck

Victoria ville avbildes ved vrakrestene, men gjorde først masse grimaser og showet. Jeg sa: “Kanskje vi skal ta et ordentlig bilde, hvor vi viser litt respekt, siden noen faktisk døde akkurat her?”
I brøkdelen av et sekund inntok hun da følgende positur, og ikke for fleip, men i fullt alvor (hvis det ser ut som hun smiler, så er det fordi hun er på gråten):

respekt

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?