Kjentmannspost 1-3

Ja, da har det vært julaften i Davids liv, og det er tid for å pakke opp presangene.

De tre første postene i boka var ikke de som fristet mest (de var av de myke pakkene!), men jeg har som nevnt tenkt å ta alle i kronologisk rekkefølge.
Og disse tre var sånn passe greie og enkle, noe som jo gir en fin følelse av å være i gang, om ikke annet!

Første post: “DET TREDJE SETTET MED TAUBANELODD”.

Dette befinner seg i Kjekstadmarka. De to andre settene har vært i tidligere kjentmannsbøker. Det dreier seg om gammelt “industrisøppel” som med tidens tann har blitt til “kulturminner”.

Jeg parkerte bilen ved Gullaugkleiva, og begynte på turveien på gamle Drammensbanen. Det var altså her toget gikk mellom Røyken og Drammen fram til 1973, og det gamle jernbanesporet har i ettertid blitt omgjort til en turvei.

Etter kort tid kommer man til en liten tunnel, og på den andre siden går det en traktorsti opp til høyre. Når man går denne til topps, kommer man til en lysløype. Der tar man til venstre, og etter kort tid tar man til venstre igjen, ned en liten sti som fører til posten.
Som er fire digre betonglodd, som tilhørte taubanen som fraktet kalkstein ned til Drammensfjorden fram til 1928.

Andre post: “SVABERGENE VED BLÅFJELLHYTTA”.

Her kommer vi til en del av Kjekstadmarka jeg liker langt bedre. Her har jeg vært tidligere, blant annet den gangen jeg lette langt og lenge for å finne “Hjemmefronthytta i Kjekstadmarka” (post 3 i forrige bok). Den gangen savnet jeg virkelig en GPS, for jeg bushet/klønet/stabbet/falt rundt på de to minikollene i området hvor kartet sa at posten var. Forsøkte til sist å ringe den inn. Etter å ha gått rundt og rundt i to timer og fått tre hundre spindelvev i trynet, ga jeg opp og begynte på hjemveien.
For så å ombestemme meg og snu, mens jeg tenkte: POKKER, HELL! SKAL FINNE DEN OM JEG SÅ MÅ LETE EN HEL UKE! GIR MEG IKKE PÅ TØRRE MØKKA!

Så kastet jeg garnet på den andre siden, slik Jesus oppfordret til. Og der var posten. Og der hadde den vært hele tiden. Jeg hadde aldri vært mer enn hundre meter unna. Restene fra Milorg-folka var godt gjemt, og desto større opptur å finne:


Vel, nok om det. Det var altså forrige bok (men postene fra denne ligger fortsatt ute et år til, dersom noen skulle ønske å begynne på den nå!).
Denne gangen er posten på svabergene ved Blåfjellhytta, altså ved selve utgangspunktet for posten i forrige bok. Lett match.

Nå må du riktignok gå opp en lang og bratt skogsvei dersom du parkerer på den mest lovlige av parkeringsplassene, helt nederst, men likevel er dette nesten for en drive-in-post å regne …

Eneste nedtur: Sist jeg satt og nøt utsikten på samme sted, så jeg først en hare og deretter en hjort, og til sist en ung jente som kom gående alene med gitar, blomster i håret og en lang hippie-aktig kjole. Hun smilte varmt idet hun passerte, hilste dypt og kommenterte Cure-skjorta mi med tommelen, før hun forsvant inn i de dype skoger. Jeg var stum av beundring og fikk bare fram et klønete hei. Det vil si, to hei, for det første var så rart at jeg måtte kremte og prøve en gang til.
Fortsatt ikke helt sikker på om hun faktisk var av denne verden. Kanskje var hun en alv. Eller kanskje var det huldra?
Hadde et ørlite håp om å få se vesenet igjen, slik at jeg kunne bedt om en overjordisk mini-konsert, men den gang ei. Ikke så mye så mye som en hjort eller hare engang …

Tredje post: “SKAUGUMÅSEN VED UTSIKTEN 351”


Foto: Nina Didriksen

Ok, skrøt på meg at de tre første postene var ganske enkle. Men det innebærer selvsagt at du ikke synes kondis er noe dritt, slik jeg gjør. Skal innrømme at jeg fikk kjørt meg litt oppover til Skaugumåsen!

Hadde i forkant lest at den vanskeligste veien også var den korteste, da den gikk rett opp i raset under fjellet. “Det skal jeg nok fikse,” tenkte jeg, etter å ha lest på Skiforeningens sider at selv barnehagebarn synes denne umerkede løypa var litt stas (selv om foreldre ble oppfordret til å gå rett bak barna og passe godt på).

Etter å ha kavet meg oppover en ekstremt bratt skrent, mens jeg underveis takket Gud for at ingen gikk bak meg og fikk alle steinrasene jeg utløste i hue, innså jeg etterhvert at dette umulig kunne være en løype som barnehagebarn gikk.
Jeg valgte da å gå ned igjen, og oppdaget at den virkelige løypa gikk noe sånt som hundre meter lenger bort.

Var ikke helt klar for å få samme makspuls en gang til, og unnskyldte meg selv med at den litt lengre løypa tross alt bød på noen severdigheter underveis, deriblant Bygdeborgen på Djupedalsåsen, som var kjentmannspost i en gammel bok som jeg ikke har skaffet meg ennå (men planen på sikt er å skaffe alle kjentmannsbøker og gå til alle stedene … postene er selvsagt fjernet for lengst, men selve stedene ligger jo der fortsatt).
Selv om denne alternative løypa tur/retur ville bli omtrent fire kilometre lengre, fristet den mer der og da.

Dermed gikk jeg langs Semsvannet til Tømmervika, hvor en splitter ny blåsti førte oppover. En ting er sikkert: Jeg fikk puls på dette alternativet også!
Formen er ikke hva den var for et år siden, gitt. Men det kommer den nok kjapt til å bli, nå som ny kjentmannsbok har kommet. Hvem trenger vel personlig trener og helsestudio, når man har en sånn bok og Guds frie natur?

Anyway, jeg kom da opp til toppen etterhvert. Flott utsikt! (Og fin bygdeborg midtveis!)

Leste også i forkant at dette var “Askers mest populære turmål”. Slikt er litt nedtur, selv på en topptur (jeg er så flink på ordspill, ass) (og parenteser), for jeg vil jo helst at kjentmannsposter skal by på uoppdagede perler i Marka, slike som få veit om. Jeg ser at det er en del slike på sidene framover, og jeg gleder meg skikkelig.
På den annen side: For meg var Skaugumåsen et nytt bekjentskap, og langt heftigere enn sine søstre Vardåsen og Kolsåstoppen.
Dessuten: Fra jeg tok blåstien opp fra Semsvannet (hvor det var mange folk på tur!), så jeg ikke et eneste menneske på de timene det tok meg å komme opp og ned.

Det passer meg bra. Når jeg er i godt driv i skogen og tror jeg er alene, pleier jeg ofte å a) be eller lovsynge (jeg er sånn Jesus-nerd, veit dere), b) nynne på en eller annen teit melodi som jeg egentlig hater, men plutselig har fått på hjernen av uforklarlige årsaker (alt fra “I’m a Barbie Girl” til “Noma noma yay”), og c) dikte opp replikkvekslinger mellom romanfigurer, som jeg har tenkt å få ned på papiret i framtiden (til tider må jeg stoppe opp på stien for å skrive ned replikkene før jeg glemmer dem).
Dette har faktisk ført til noen pinlige episoder gjennom årene, siden man gjerne ikke merker andre folk før de er helt inntil, i hvert fall ikke når pulsen er høy og pusten tung.

Hvis du hører om en eller annen gærning som går og snakker med seg selv i Marka for tiden, og som for eksempel tror han er keiser Nero ett øyeblikk og en av de kristne som Nero brant i det neste, og som dessuten er helt sprengrød i trynet og virker totalt overanstrengt … vel, så er det bare meg.
Slapp av, jeg er ikke farlig for andre enn meg selv.

Vel nede tok jeg en vaffel og kaffe på Smia. Nam.
Dessverre var de nettopp utsolgt for honningen som blir produsert på bikubene jeg passerte på veien.

Til sist: Jeg lover å skaffe ny mobil med fungerende kamera ASAP. Har en som ligger og venter på meg. Bildet fra Skaugumåsen måtte jeg rappe fra en annen kjentmannsjeger (med velvillig tillatelse), og bildet fra svabergene ved Blåfjellhytta tok jeg da jeg var på samme sted i fjor.

One thought on “Kjentmannspost 1-3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?