Kjentmannspost 11-12

Post 1-3
Post 4-5
Post 6-8
Post 9
Post 10

Ellevte post: “UTSIKTEN PÅ STUTESKALLVEIEN”

Turkompis Jan og yours truly parkerte som sist – da vi fant restene av Thunderjeten i Dammyrdalen – innerst i Sørkedalen.

Men denne gangen gikk ferden mot mer kjente trakter, nemlig opp mot Lysedammene.

Sist vi gikk her, for å finne post 14 i forrige bok (“Øvre Lysedam”), samt et annet flyvrak, var det helt utrolig mye knott. Har ikke opplevd maken i skogen (med unntak av en kveld på Finnskogen for mange herrans år siden). Lillejenta ble omtrent spist opp, og det gikk en stund før jeg klarte å overtale henne til ny markatur etter det.
Denne søndagen var det derimot ikke et eneste insekt, til tross for rekordvarm oktoberuke. Ikke en enslig liten hjortelusflue eller knott å se noe sted. De var ikke savnet.

Siden jeg styrer min egen arbeidstid, hender det ofte jeg går turer på ukedager og jobber på kveldene i stedet (de ukene jeg ikke har lillejenta). Det samme gjelder de gangene Jan er med; han har helt andre arbeidstimer enn folk flest, noe som innebærer turer på tidspunkt hvor mange andre er på jobb.
Det medfører at jeg/vi svært ofte går mos spikk aleine. Jeg har til og med opplevd å gå fra Ullevål til Kikut uten å møte ett eneste menneske. Og den gang ferden gikk til fots fra Sørkedalen til Damtjern helt øverst på Krokskogen, så jeg én syklist hele dagen.

Ikke slik denne gangen, nei! Vi syklet altså innover fra parkeringen ved Skansebakken på en søndag i vakkert høstvær, og det regelrett krydde av folk som ville benytte seg av Marka på en slik dag. Folk var blide og pratsomme, selv om mange også var forbannet over resultatene av de siste ukers skogsdrift i området. Mange steder har skogsbilveien fått store, spisse pukkstein, og det var egentlig et mirakel at vi ikke punkterte.

Dette er også en tur som går jevnt oppover, dog ikke så mye som på forrige post (med mindre kondisen har blitt veldig mye bedre på litt over en uke). GPS-en til Jan klokka inn 11,7 kilometer og 299 meter stigning etter endt tur.
Det innebærer jo at gulroten hele tiden ligger der: Uanstrengt rulling hele veien hjem igjen. For her er det ikke som i Østmarka og andre deler av Nordmarka, med opp og ned, opp og ned. Nei, i disse traktene går det gjerne bare opp til målet og ned hjem igjen.

Ved Midtre Lysedam tok vi veien som går opp mot vest, og her blir det litt brattere, men fortsatt ganske jevn stigning, i hvert fall for oss som triller sykkelen og ikke insisterer på å sykle helt opp. Vi kom i prat med et godt voksent ektepar som også var kjentmannsjegere på vei mot samme mål som oss. Hyggelige folk, og de siste kilometrene gikk raskt unna.

*

Så var vi på toppen. Jeg hadde på forhånd fryktet at min til tider ekstreme høydeskrekk skulle slå inn, på grunn av en setning i Kjentmannsboka: “Har dere med barn, så slipp dem ikke av syne like før dere er ved posten. Det er ikke noe sikringsgjerde mot stupet.”
Heldigvis gikk det veldig greit. Dette var ikke en sånn type høyde som gir meg angst. Men jeg hadde sikkert vært nervøs hvis Victoria hadde løpt omkring der! Et par som kom gående med hund, ble nervøse for hunden sin, som var svært nysgjerrig på hva som befant seg ved klippekanten. De skvatt da de selv så utfor kanten. De hadde gått forbi mange ganger uten å vite at de passerte et såpass bratt stup, og kom til å passe bedre på hunden disse femti metrene på toppen av veien heretter.

På en klarværsdag kan man – spesielt med kikkert – se veldig langt fra dette utkikkspunktet. Denne dagen var det en del tåke, så utsikten var begrenset. Men det gjorde ingenting, for tåken og høstfargene ga det vi så et trollsk og usannsynlig vakkert preg. Takke meg til det framfor strålende sol!

For en gangs skyld skal dere få et bilde av en kvikklunsjtyggende Jan. Vanligvis er det jo bare han som tar bilder av meg, siden han er mest komfortabel bak kamera. Denne gangen slapp han ikke unna.

Selve posten ser dere bakerst i bildet. Ikke spesielt vanskelig å finne, med andre ord. Rett ved veien.

UPDATE: Han hadde visst knipsa meg også, med mobiltelefonen, uten at jeg visste det. Og her er forklaringen på hvorfor jeg bruker Jan som fotograf i bøkene mine (og ofte i bloggen!) framfor å være fotograf selv:

Så fulgte hjemturen. Yiiihaaa!

*

Tolvte post: “GAMLE DAMMER VED KLEIVMYRA”

Som nevnt tidligere, tar jeg denne gangen postene i den rekkefølgen de har i boka. Men det kan hende jeg jukser litt innimellom.

Da jeg tok post 9, kjørte jeg så å si rett forbi post nummer 12. Det ville vært litt for dumt, og ikke minst lite miljøvennlig, om jeg skulle ha kjørt bilen helt tilbake til Kleivstua kort tid etter, bare for å være prinsippfast i min numeriske tilnærming.
Derfor tok jeg også post 12 den dagen. Litt juks, altså. Men det viktigste er å blogge om dem i rekkefølge.

Post 12 er ikke snakk om gamle damer (eldre dyslektikere kan risikere å bli skuffet), men gamle dammer, like i nærheten av Kleivstua.

En ganske lett tilgjengelig post, dersom man først har kommet seg opp hit. Men om man vil gjøre mer tur ut av det, kan man altså kombinere den med post 9, slik jeg gjorde, eller ta en liten avstikker opp til Kongens utsikt, hvor utsikten er … vel, helt konge.

I området her ligger også post 13 fra forrige bok, nemlig “Klevkollen 529”. Er du fersk i gamet (slik jeg var ifjor), så kjøp gjerne den forrige kjentmannsboka også, for flere av postene i de ulike bøkene kan være fine å ta parallelt. Postene fra forrige bok ligger ute helt til september 2019.

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?