Johannes og bandelederen


Her sitter jeg like utenfor Efesos, på det som i henhold til noen tradisjoner er Johannes’ gravsted. Jeg leser i Johannesevangeliet, som også skal ha blitt skrevet i området, mens jeg har utsikt ned til den enslige søylen som utgjør restene av det en gang så mektige Artemistempelet, som i sin tid var et av verdens underverker. Slikt gir jo noen perspektiver.
Foto: Jan Luneborg.

I århundrene etter at bibelforfatterne skrev sine bøker, dukket det opp en rekke legender om Jesus og apostlene i skriftlig form. Enkelte konspirasjonsteoretikere liker å snakke om bøkene som ble utelatt fra Bibelen og “Kirkens maktmisbruk” i den forbindelse, men om man leser de nevnte skriftene, er det lett å forstå hvorfor de aldri var aktuelle for den bibelske kanon.

En ting er deres sene dato, en annen ting er innholdet. Flere romersk-katolske retninger parret seg gnostikerne i synet på sølibatet, og det kom dermed skrifter som var regelrett fanatiske pamfletter mot ekteskap og samliv. I disse skriftene driver ikke apostlene evangelieforkynnelse, men ekteskaps-ødeleggelse. Noen av skriftene er rett og slett perverse i sitt menneskesyn.

Samtidig finnes det tidlige fortellinger om apostlene utenfor bibeltekstene som har mer for seg. I serien “Veien” benytter jeg meg av enkelte av disse. Blant dem er en spennende fortelling om Johannes.

Johannes skal angivelig ha tilbrakt sine siste år i Efesos, som han opprinnelig reiste til sammen med Maria, Jesu mor. Johannes skal ha blitt svært gammel, og overlevd en periode med eksil på Patmos, før han så kom tilbake til Efesos, hvor han som eneste apostel fikk en naturlig død (de andre led martyrdøden).

Igjen, hva i alle disse “tradisjonene” som er sannhet og hva som bare er legender, eller eventuelt en blanding av begge deler, er vanskelig å vite.
Men den nevnte fortellingen om Johannes, som er en del av plottet i bok nummer 2 i “Veien”-serien, ble gjengitt i skriftet “Hvem rik kan bli frelst” av Klemens av Alexandria (ca 150-217). Siden den er av såpass tidlig dato, og fri for gnostiske tendenser og sølibatshyllester, er det ikke usannsynlig at den har sin basis i virkeligheten.

Her er den:

“Hør et sagn, men ikke et sagn, men en sann fortelling om apostelen Johannes som har blitt bevart for ettertiden.
Da han kom tilbake fra øya Patmos til Efesos etter tyrannens død, ble han kalt til hedenske trakter i nærheten for å innsette biskoper, organisere hele menigheter, og innsette noen i embeter som Ånden utså.
Han kom også til en landsby i nærheten av Efesos, hvis navn noen angir.
Etter at han på alle måter hadde styrket brødrene, fikk han øye på en kraftig, vakker og godhjertet ungdom. Han vendte seg da til biskopen og sa: “Denne unge mannen gir jeg deg herved ansvar for med hele mitt hjerte, innfor menigheten og med Kristus som vitne.” Da biskopen lovte å ta på seg dette, gjentok Johannes sine ord og nevnte igjen de samme vitner.

Johannes dro tilbake til Efesos, og biskopen tok den betrodde ungdommen hjem til seg, fostret ham, passet på ham, oppmuntret ham, og døpte ham til slutt.

Deretter sluttet han å gi den samme beskyttelse og tilsyn, ettersom han allerede hadde gitt ungdommen den beste beskyttelsen, nemlig Herrens segl. Men denne hadde fått sin frihet, og ble snart fordervet av noen jevnaldrende som var late, karakterløse og vant til det onde. De dro ham først med på fråtsende fester, deretter tok de ham med på nattlige plyndringstokt. Deretter krevde de at han skulle delta i større bedrifter.

Med tiden ble han vant til dette. På grunn av sin kroppsstyrke løp han som en dårlig tøylet og sterk hest bort fra den rette veien, bet i bisselet og ble raskt ledet ned i avgrunnen. Siden han først hadde gitt opp Guds frelse, ville han gjøre noe storstilt, siden han uansett var fortapt og skulle møte samme skjebne som de andre. Han dannet en røvergjeng sammen med dem, ble en energisk røverhøvding, voldsom, blodtørstig og ond.

Det gikk en tid, og av en eller annen grunn ble Johannes igjen tilkalt. Da denne hadde ordnet alt som han hadde blitt tilkalt for, sa han: “Kjære biskop, gi nå tilbake det jeg og Kristus betrodde deg, med den kirke du leder som vitne.”
Biskopen måpte, og trodde at man ville presse penger ut av ham, penger han ikke hadde mottatt. Han kunne ikke tro at det gjaldt noe han ikke eide, og han kunne heller ikke mistro Johannes. Men når denne sa: “Jeg vil ha tilbake ungdommen og min brors sjel”, sukket den gamle dypt og brast i gråt.

“Han er død”, sa han.
“Hvordan døde han?”
“Han har dødd bort fra Gud. Han har blitt helt fordervet, ja, en banditt.”
Apostelen rev i stykker sine klær, slo seg for hodet med klagerop og sa: “Det var litt av en vokter jeg ga min brors sjel. La meg få en hest og en veiviser.”

Han red straks bort fra menigheten. Da han kom fram, ble han grepet av røvernes vaktpost. Han forsøkte verken å rømme eller forklare seg, men ropte: “Det er av denne grunn jeg har kommet. Før meg til deres høvding!”

Denne møtte ham fullt bevæpnet. Men da Johannes kom nærmere og han kjente ham igjen, ble han skamfull og flyktet.
Men Johannes satte etter så langt kreftene holdt, han glemte sin høye alder, og ropte: “Barn, hvorfor flykter du fra din far, en ubevæpnet gubbe? Forbarm deg over meg, mitt barn! Ikke vær redd, det er ennå håp for ditt liv. Innfor Kristus skal jeg avlegge regnskap for deg. Om nødvendig skal jeg frivillig lide døden for deg, likesom Herren led for oss. Jeg vil gi mitt liv for deg. Stans, og tro meg: Kristus har sendt meg.”

Da ungdommen hørte dette, stanset han og slo ned blikket. Så kastet han våpnene fra seg, skalv og gråt bittert. Da den gamle kom fram til ham, omfavnet han ham, og ba med sukk om tilgivelse så godt han kunne. Med sine tårer døpte han seg for andre gang, men skjulte sin høyre hånd. Johannes forsikret ham under ed at han hadde vunnet tilgivelse for ham hos Frelseren, bønnfalt ham, falt på kne og kysset hans hånd som hadde blitt renset gjennom anger.

Han førte ham tilbake til menigheten, ba mange bønner for ham, kjempet sammen med ham under uavbrutt faste, og befestet ham med mange ord. Det sies at han ikke ga seg før han hadde overlatt ham til menigheten og gitt den et godt eksempel på sann omvendelse, et stort bevis på den nye fødsel, et synlig oppstandelsens seierstegn.”

(Dessverre husker jeg ikke hvilken oversettelse av Klemens dette er hentet fra, siden dette ble nedskrevet for så lenge siden. Beklager derfor at denne kilden ikke oppgis. Tror kanskje jeg har oversatt til norsk fra en svensk versjon.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?