Jesus, kaffe og The Cure


Foto: Ukjent

Da har jeg nådd 69 % av neste mål, takket være David (så fett navn, a!). Han har vært patron lenge, men har nå mer enn doblet sitt faste bidrag.
Som nevnt vil alle som bidrar til å øke prosenten få bestemme emnet i et blogginnlegg. David ønsket seg følgende: “Noe som handler om The Cure og kaffe, men samtidig formidler Jesus.” Hehe. Enklere oppgave får jeg ikke, for der beskrev David bestanddelene i mitt faste morgenrituale.

Tre ting må være på plass hver morgen for at jeg i det hele tatt skal fungere.

GUDS NÅDE. Den er ny hver morgen, noe som gjør at jeg som regel kan våkne med et smil og se fram til det dagen måtte bringe, selv i de tilfellene hvor dagen i forveien ikke var så vellykket.

Det første jeg gjør når jeg våkner, er å koble meg på JESUS. Det hørtes kanskje veldig overåndelig og kristeligiøst ut, men det er faktisk helt sant. Vel, det blir feil å si “koble på”, for han er jo der hele tiden, støpslet er plugget inn 24/7. Så det jeg mener at jeg bevisstgjør meg nettopp den tanken. Og selv en fyr som er ganske langt fra morgenfugl, får et umiddelbart gledesrush ved følelsen av at han er nær, selv på dager som måtte være tøffe og by på utfordringer (og slike dager inntreffer ikke rent sjeldent når du er et surrehue som meg).
Jeg er fullt klar over at han er nær selv om jeg ikke måtte føle det. Men jeg er heldig sånn sett, for han oppleves nær. Det tar noen sekunder, en takk for en ny dag, og så merker jeg at han er der. Jesu nærvær er mer enn teoretisk for meg.
Men som sagt: Skulle den følelsen noen gang forsvinne (God forbid!), er jeg glad han kommer til å være der likevel. Min tro er ikke avhengig av mine sinnsstemninger eller følelser. Jeg kommer rett og slett ikke unna Jesus, og det gir meg en grunnleggende trygghet i livet.

*

Men, selv om ånden som regel får en happy innsprøytning de første øyeblikkene av hver morgen, henger legemet gjerne litt etter. Da er det fint å ty til en av Guds gode gaver, nemlig KAFFEN.

coffee

Jeg er egentlig litt avhengig av kaffe. Kaffeoman. Kaffeoholiker. Dessverre, eller kanskje heldigvis, har ikke Evangeliesenteret noen avdelinger for slike, i hvert fall ikke ennå (selv om behovet kanskje snart melder seg med tanke på kristen-Norges kollektivt økende kaffekonsum).

Som jeg nevner i Og det MENER jeg, fikk jeg en traumatisk opplevelse den dagen jeg ikke fikk kaffe. Skulle lage en artikkel om mormonerne for Vårt Land. Et veldig fint oppdrag, for mormonerne er veldig hyggelige. Men jeg hadde vært på party-party kvelden/natta før, og det ble nesten ikke noe søvn før jeg troppet opp på deres gudstjeneste. Jeg så derfor fram til noen kopper kruttsterk bedehuskaffe, helt til det gikk opp for meg at mormonerne faktisk ser på kaffe som synd.

Det ble en tøff formiddag.

Den første sangen vi sang i deres gudstjeneste, hadde følgende fine tekst:

“Da du styrket fra ditt leie
frisk i dag oppsto,
ga du takk for nattens hvile,
ba du Gud til deg smile
i sin nåde god?”

De to første setningene kunne ikke ha passet mindre for meg der og da. Jeg lagde min egen variant i stedet:

“Da du sløv fra din seng
svimmel i dag kom deg opp,
husket du mens du pusset dine tenner
og vasket dine skjelvne hender
å be Gud bevare din slitne kropp?”

KAFFE – det er en Herrens gave, det!

*

Etter den første kaffekoppen pleier jeg som regel å be en morgenbønn. Å bare be Fadervår ordrett og rituelt, føles helt meningsløst for meg, spesielt siden Jesus nettopp i forbindelse med Fadervår sa at vi ikke skulle være slike som bare ramset opp ord.
Likevel har som regel morgenbønnen min et mønster og innhold som er inspirert av Fadervår:

a) Jeg takker Gud for hans godhet og makt (“Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges.”)
b) Jeg ber om at mine perspektiver og planer skal være i tråd med hans hensikter (“La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.”)
c) Jeg navngir dagens praktiske behov, og ber om hjelp til å møte dem, samtidig som jeg takker for at det finnes kaffe og brød i skapet (“Gi oss i dag vårt daglige brød.”)
d) Jeg takker for at nåden dekker over de tabber jeg gjør, samtidig som jeg forsøker å sette ord på og erkjenne nettopp de tabbene (“Og tilgi oss vår skyld …”)
e) Jeg ber Gud vise meg om jeg bærer på motvilje eller nag mot noen, og dersom jeg oppdager at det er folk jeg forakter eller er småbitter på, ber jeg Gud fylle meg med kjærlighet til dem, samt passer på å be ham velsigne dem nettopp den dagen (“… slik også vi tilgir våre skyldnere.”)
f) Jeg ber Gud vise meg hva som er dårlige valg i løpet av dagen, og ber i tillegg om litt ekstrahjelp til å unngå de dårlige valgene, siden selvdisiplinen ikke alltid er den beste (“Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.”)
g) Så avslutter jeg med å takke ham for dagen og for livet enda en gang (“For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen.”)

*

Når så ånd og kropp har fått sitt, er det tid for å pleie sjelen. Og sjela mi, den er fullstendig opphengt i et visst band, som dette året skal spille en rekke konserter, deriblant på Øya-festivalen. Om jeg gleder meg? Gjett.

De som kaller The Cure et deppe-band, må gjerne forspise seg på boller. Ikke rent sjelden er det følgende Cure-låt som setter sjela i rett modus før arbeidsdagen:

Facebook Comments
Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?