Jeg tror på Gud Fader (II)

Del 1 finner du her.

«Du har kanskje hørt historien om presten som spurte kranglefanten i bygda om hva som hindret ham i å tro. For å sette presten til veggs, svarte mannen at forstanden nok sto i veien. Men presten var ikke svar skyldig: «Det er godt det ikke var noe større.»
(fra “Svar skyldig?” av Bjørn Are Davidsen)

Innen mye av nyateismen, slik den presenteres gjennom enkelte av sine kjendisforfattere, hersker følgende hovedtanke: Etter Darwin er det lite hensiktsmessig å inkludere en Gud i vårt verdensbilde.
Tidligere så man verden som et slags «urverk», og mente at det derfor måtte eksistere en «urmaker». Men som Dawkins skriver i «Den blinde urmakeren», er det tilsynelatende helt tilfeldige og «blinde» faktorer som ligger bak utviklingen, og ikke noen bevisst plan. Ergo er Gud «vitenskapelig motbevist», hevder han.

Den konklusjonen blir rimelig billig for mange av oss. At evolusjon skjer tilfeldig, er da slett ikke noe bevis mot Gud. Hvorfor i all verden skulle det være det? Det er vel heller stikk motsatt, siden en slik utrolig årsaksrekke er avhengig av visse gitte rammer for å kunne inntreffe. Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg i denne tråden, hvor vi skal se på såkalte fininnstillings-argument og design-bevis (som IKKE må forveksles med Intelligent Design-bevegelsen, som vi også skal se på).
Men i Dawkins’ trange verdensbilde finnes det altså ingen kristne vitenskapsfolk. Kaller noen seg det, må de i henhold til ham enten være uærlige kristne eller uærlige vitenskapsfolk.

Krig mellom kirken og vitenskapen?

Myten om at kirken og vitenskapen har vært bitre fiender gjennom generasjonene, lever i beste velgående. Men selv om det finnes eksempler på gnisninger mellom de to, er konflikten sterkt oppskrytt i moderne populærlitteratur.
Det var ingen utpreget kristen motstand mot evolusjonslæren da den kom. De stridighetene som senere har blitt hauset opp av nyateister og kristne fundamentalister, tilhørte unntakene.

Når fundamentalistiske kristne i dag fremholder bokstavtro tolkninger av skapelsesberetningen i 1 Mosebok som en kontrast til vitenskapen, er dette en forholdsvis ny tanke. Så og si alle kjente kirkefedre tolket nemlig skapelsesberetningen symbolsk, og ikke som en «vitenskapelig avhandling». Luther sa rett ut at forskere måtte bruke sin kunnskap om universet uten å føle seg bundet av Skriften.
(Bjørn Are Davidsen har skrevet oppklarende om hvordan myten om krigen mellom religion og vitenskap egentlig oppstod, og hvordan myten blir videreformidlet i norsk skolepensum selv om nyere historieforskning i stor grad bestrider den. Jeg anbefaler Davidsens bøker «Da kvinnen fikk sjel – og andre historier» (1999) og «Svar skyldig? Om nye ateister og New Age» (2007).)

En typisk utbredt myte er at Galilei ble kalt «kjetter» av Den romersk-katolske kirke fordi han beviste at jorda var rund. Det er en historisk misforståelse at folk i middelalderen trodde jorda var flat. Helt siden Pythagoras på 500-tallet f.Kr. har velutdannede mennesker innsett jordens kuleform, noe som også gjaldt de lærde innen Den romersk-katolske kirke. Men folk flest hadde ikke god utdannelse, og forholdt seg ikke til verden på annen måte enn slik de oppfattet den i det daglige, nemlig som flat. Oskar Skarsaune skriver i «Skaper-koden»: «I oldtid og middelalder, ja også en god stund senere, var det altså ikke hvorvidt man var kristen eller ikke som avgjorde om man trodde på en flat eller rund jord. Det er dannelsesnivået som avgjorde den saken.»
Krangelen paven hadde med Galilei, gikk på helt andre ting.

Tidligere var vitenskapen knyttet til såkalt kartesiansk dualisme, hvor man på den ene siden anså naturen for et maskineri, bestående av ubevisst materie, mens man på den andre siden hadde den immaterielle verden, som omfattet menneskelig tanke og sinn, samt en eventuell gudsdimensjon. Slik ble religion skilt fra vitenskap, og de levde som regel i et uproblematisk forhold til hverandre. Det er også et historisk faktum at vitenskapen ofte har hatt framgang nettopp på grunn av kirken, som la til rette for forskning, universitet og utdannelse en rekke steder.

Først i det 19. århundre ble den kartesianske dualismen erstattet med tanken om at alt var materie. Enkelte forskere tok til orde for at det ikke fantes to dimensjoner av virkeligheten, kun én. Menneskesinnet ble redusert til hjerneaktivitet.

Men en slik idé er det man kan kalle en tro, siden vi rent vitenskapelig, med vår nåværende kunnskap, ikke har grunnlag for å hevde verken det ene eller det andre i den forbindelse. Begge ideer må uansett basere seg på et filosofisk utgangspunkt som i seg selv ikke er etterprøvbart med vitenskapelige metoder i skrivende stund.

Avslutningsvis i forrige innlegg pekte jeg på at samtalen om Gud blir langt mer meningsfull om ateisten først reflekterer litt over hva den troende legger i ordet «Gud». Da slipper man flåsete sammenligninger med julenissen og Tor og Odin osv.
En annen ting som kan gjøre samtalen mer intelligent, er en større ærlighet – fra begge sider – på hva vitenskapen i øyeblikket faktisk kan si oss noe om, og hva den ikke kan si noe om.

Hva vitenskapen faktisk kan si oss noe om

Selv om krigen mellom kirke og vitenskap historisk sett er en myte i stor grad, finnes det nok av moderne kristne som ikke vil ta vitenskapelige funn inn over seg, takket være en form for fundamentalisme som altså er av ganske ny dato.

Men i utgangspunktet bør troen, i likhet med vitenskapen, handle om sannhetssøken. Hvis man som troende er oppriktig interessert i sannheten, har man ikke noe å frykte fra vitenskapen. Snarere tvert imot.
Som sannhetssøkende mennesker, enten vi er troende eller ikke, bør vi være takknemlige for ethvert bidrag til vår felles kunnskapsbase.

Jeg ser i grunnen bare to motiv for å frykte vitenskapen:

1. Man er innerst inne ganske usikker på sin tro, og derfor redd for ting som kan utfordre dens sannhetsgehalt.
2. Man tror at alle vitenskapsfolk er del av en felles anti-kristen konspirasjon som serverer blank løgn til alle som ikke har utdannelse nok til å gjennomskue den.

Om man får tenkt seg litt om, tror jeg de fleste til sist til være enige i at siste mulighet er lite sannsynlig, og at vitenskapsfolk sånn generelt er oppriktige i sin søken etter svar på livets og naturens mange gåter. I motsatt fall er jo også titusenvis av kristne forskere med på den store sataniske konspirasjonen.
(Nå finnes det faktisk enkelte kretser i USA som oppriktig tror at det er Satan selv som lurer forskerne – at selveste Satan har plassert fossiler i jorda og lignende, bare for å ødelegge bibeltroen til folk i endetiden. Men da beveger vi oss over på et nivå som jeg ikke synes er verdt så mange kommentarer.)

Det som er tragisk, er at ungdomsledere og forkynnere som står for et anti-vitenskapelig syn, er med på å ødelegge troen for andre. For dersom Lisa på 15 år føler seg presset til å velge mellom Jesus-troen eller vitenskapelige fakta, vil hun få en ungdomstid med et bein i to forskjellige leire, og før eller siden vil hun sannsynligvis plassere begge beina i den ikke-kristne leiren, siden den kristne krever at hun snur det blinde øyet til godt tilgjengelige og etterprøvbare fakta.
I stedet fortjener Lisa en forkynnelse som gjør at hun kan omfavne alt som er sannhet – både den sannheten hun kan finne i troen og den sannheten hun kan finne i vitenskapen. De bør begge få lov til å bli en integrert del av forståelsen, to sider av samme sak, i stedet for motsetninger.

Jeg tenker at det ligger et stort ansvar hos predikanter som stjeler troen fra unge mennesker ved å stille dem på falske valg ut i fra falske premisser. Slutt med det!

Ok, da går vi over til motsatt problemstilling …

Hva vitenskapen IKKE kan si oss noe om

Du har de som står for en sterk rasjonalisme og mener at gudstro kun er rasjonell dersom Gud kan bevises som sann med etterprøvbare metoder.
Problemet er bare at de selv sliter med å gjøre et slikt utgangspunkt rasjonelt. For deres egen rasjonalitet er jo heller ikke etterprøvbar. Den må bygge på sannsynlige antakelser som naturvitenskapen ikke kan verifisere eller avkrefte.
Hva som er rasjonelt, er jo ikke en bestemt størrelse som alle ikke-troende er 100 % enige i, og som bare de troende nekter å forholde seg til. Fornuften er aldri nøytral. Fornuften vil alltid være subjektivt forankret, og våre vurderinger av hva som er mest rasjonelt, er historisk og kulturelt betinget.
Derfor skal du slite kraftig med å bevise vitenskapelig hvorfor gudstro nødvendigvis er ufornuftig. Så når så mange tar det som en selvfølge at vitenskapen er i stand til nettopp det, må det være fordi de selv har utviklet en slags vitenskapsmytologi som et substitutt for gudstroen.
Troende blir de dermed uansett, i likhet med oss som tar Gud som en selvfølge.

Når det gjelder Gud og åndelig virkelighet generelt, er det nok mer hensiktsmessig å tenke som Bjørn Are Davidsen i «Svar skyldig?», at det kanskje er «viktigere å se etter en Gud som kan begrunne empiriske studier, enn etter empiriske studier som kan begrunne Gud.»
Det er mye som er en grunnleggende del av vår tilværelse, og som vi alle opplever som sant, som ikke nødvendigvis kan bevises etter strenge vitenskapelige metoder – som jo kun fungerer på enkelte områder av tilværelsen.

Som William Wainwright har sagt: «At noe ikke er empirisk verifiserbart, utelukker ikke at det er logisk etterprøvbart.» Og for meg er min gudstro definitivt logisk etterprøvbar, noe jeg skal forsøke å begrunne i senere innlegg.

På et eller annet stadie må man uansett over i metafysisk tenkning, enten man er naturalist eller gudstroende. Vi må alle må basere oss på visse aksiomer. Alt vitenskapelig arbeid er avhengig av et filosofisk utgangspunkt som i seg selv ikke kan kalles vitenskapelig, men som like fullt virker logisk og sannsynlig for de fleste av oss. Vi er alle, uansett hva vi tror på og finner ut av, avhengig av flere knagger å henge ting på enn naturvitenskap alene.
Til og med om man skal diskutere om noe er «tilfeldig» eller om det har en «hensikt», er man allerede over i filosofiske begrep som er uavhengige av det man forsker på.

I øyeblikket tar enkelte det nesten som en selvfølge at vitenskapen utfordrer gudstroen. Men for meg blir det mer logisk, det filosofiprofessor Alvin Plantinga hevder i sin bok «Where the conflict really lies: Science, religion and naturalism», nemlig at det egentlig er en langt dypere konflikt mellom ateistisk naturalisme og vitenskap, enn det er mellom gudstro og vitenskap.

Når f.eks. enkelte nyateister hevder at hele verden har blitt til ved en tilfeldighet, er ikke det et vitenskapelig faktum, men et trosstandpunkt. Det er et metafysisk eller teologisk tillegg til det vitenskapen har forutsetninger for å si oss noe om.
Dermed skyter de seg selv i foten, siden de selv mener trosstandpunkt ikke har noe i vitenskap å gjøre.

Er det uvitenskapelig å tro at det finnes en Gud som kan handle utenfor de lovene som vitenskapen har påvist i universet? Det er vel egentlig ingenting som vitenskapelig kan påvise at verden er et lukket system uten påvirkning utenfra.
Selv om den klassiske fysikkens lover bare gjelder i et lukket system, går man langt utover den kunnskap vi kan få av fysikken dersom vi antar at hele det materielle universet er et lukket system.
Igjen: Da er man over i filosofi, ikke vitenskap.

Alvin Plantinga: «Det vi kan konstatere er altså ikke en konflikt mellom gudstro og vitenskap, men mellom religion – som for eksempel kristendommen – og en spesiell metafysisk oppfatning om at universet er årsaksmessig lukket. (…) Det er ikke noe i klassisk eller moderne naturvitenskap som er inkonsistent med spesielle guddommelige inngrep i verden.»

Utviklingspsykologer vil servere teorier om hvordan hjernen gjennom generasjonene har utviklet egenskaper som gjør oss disponible for religiøse ideer. Men sett at de har rett (noe de lærde strides om), er det i seg selv et bevis på at gudstro bare er oppspinn? Selvsagt ikke, en troende vil jo hevde at Gud gjorde oss disponible for nettopp slike tanker ut i fra et ønske om at vi skulle ha dem!
Så det blir ren sirkelargumentasjon.

En gudstroende kan også tenke at Gud gjør det mulig for oss å utvikle vitenskapelige redskap og metoder for å finne ut stadig mer om hans skaperverk, mens en hardcore naturalist i bunn og grunn må anse det som en helt utrolig tilfeldighet at vitenskapen i det hele tatt utvikler seg. Om vi utelukkende er resultat av ren og skjær flaks, hvor også alle våre oppfatninger kun er blitt til som et resultat av generasjoners kamp for overlevelse, er det egentlig umulig å vite om våre nåværende oppfatninger er sanne eller ikke. Alt vi i så fall vet, er at de er preget av omgivelsene. Egentlig er det logisk umulig å ha en hardcore tro på naturalismen, hvor bevisstheten i bunn og grunn er nødt til å bli en illusjon, og samtidig stole på at det vi oppfatter som virkelighet faktisk er virkelighet.

Og dermed er vi tilbake til scratch.

Er man en die hard fundamentalistisk skeptiker, er det i grunnen bare én eneste ting man kan være helt, helt sikker på at eksisterer, og det er ens egen tanke. Du kan ikke bevise for meg at ikke alt vi opplever er en drøm, at vi ikke er med i et slags «Matrix»-opplegg.
Men jeg tror de fleste av oss kan være enige om at det er svært lite sannsynlig.
På samme måte er det svært usannsynlig for meg at Gud ikke eksisterer, selv om jeg ikke kan bevise hans eksistens etter de kriteriene andre måtte kreve. Han utgjør en like store del av min virkelighet som det jeg kan se og ta på.

David Hume (1711-1776) dro også skepsisen vel langt, og mente det ikke nødvendigvis var garantert at induksjonsbevis holdt. Altså, selv om man gjorde et eksperiment 2420982 ganger og fikk nøyaktig samme resultat hver gang, kunne man ikke 100 % sikkert slå vitenskapelig fast at det samme kom til å skje den 2420983. gangen.
Men igjen, de fleste av oss er enige om at det er svært lite sannsynlig at vi ikke også vil få samme resultat i fortsettelsen, selv om vi ikke kan bevise dette vitenskapelig, kun filosofisk.

Det er i slike tilfeller Davidsen mener at gudstroen være med på å gi legitimitet til empiriske studier.
Han skriver: «I et jødisk-kristent univers møter vi en lovgiver bak naturen. Dermed har vi et grunnlag for å tro at den er rimelig regelmessig. I en slik virkelighetsforståelse styrkes hypotesen om Gud daglig ved at empiriske studier synes å gi meningsfulle resultater. (…) Men leter vi likevel direkte etter Gud i det fysiske universet, blir ikke utfordringen lettere ved at vi savner kriterier for når Gud faktisk er observert. Siden hele det naturvitenskapelige prosjektet handler om å finne naturlige forklaringer, sitter det langt inne å ta Gud med i ligningene. Antagelig er det alltid mulig å komme med tilleggshypoteser, hvis vitenskapen tilsynelatende peker i retning av noe guddommelig – som i spørsmålet om hvorfor vårt ene univers er egnet for intelligent liv. (…) Men som vi har forsøkt å vise i dette resonnementet, er ikke spørsmålet så mye hva vi kan konkludere med etter å ha observert natur og samfunn. Det dreier seg mer om hvilken filosofi vi har i bakholdet når vi begynner å tenke omkring universet og mennesket.»

Det virker som om det er fort gjort å gå over fra vitenskap til filosofi/tro uten å innse at man har tatt nettopp det skrittet. Det må være derfor det faktisk finnes folk som i fullt alvor tror at vitenskapen har motbevist Gud, noe som objektivt sett er det reneste sprøyt.

Som nevnt gikk mange på slutten av det 19. århundre fra dualistisk mekanisme til monistisk materialisme. I spissen for en slik utvikling sto blant andre T.H. Huxley, som hadde et forholdsvis ekstremt syn på religion – han hatet den, og lot det påvirke konklusjonene sine.
På grunn av Huxley og andre, plasserte man deler av vitenskapen innenfor et filosofisk trossystem som i seg selv ikke var vitenskapelig. Dette skapte i sin tur et paradigme som dannet en egen helt særegen oppfatning om hvilke filosofiske slutninger man kunne trekke ut i fra vitenskapelige faktum.

Etter hvert ble dette paradigmet så selvfølgelig at mange ikke engang ser at det dreier seg om et trosssystem, men tror det er en faktisk del av vitenskapen.
Men det dreier seg slett ikke om vitenskap, men om en materialistisk filosofi.

*

OK, for å prøve å oppsummere alt dette: Når enkelte mener vitenskapen kan uttale seg om områder hvor dens metode i øyeblikket ikke er anvendbar fordi vi ikke har redskapene til å prøve den ut – vel, da er man altså over i tro/filosofi, og ikke lenger på vitenskapelig grunn.
Kanskje vil vitenskapen snart finne ut hvordan brevduene finner veien hjem, eller om våre minner bare sitter i hjernen. Men i øyeblikket vil enhver bastant mening på området måtte basere seg på filosofiske antakelser.
Kanskje finner vi også ut hva bevisstheten egentlig består av i løpet av de nærmeste tiårene eller hundreårene. Men i skrivende stund blir det å hevde at den er en illusjon en filosofisk antakelse som vi slett ikke kan slutte ut i fra vårt moderne vitenskapelige kunnskapsnivå.
(For øvrig hadde Rupert Sheldrake et godt poeng da han i et intervju uttalte at enkelte vitenskapsfolk så seg selv som unntaket fra regelen: «De tror ikke at deres egen bevissthet er en illusjon. De argumenterer for denne teorien, men tenker at de selv er unntaket. Det er umulig å være en konsekvent materialist, fordi det betyr at din egen tro på materialisme ikke er et fritt valg, men noe hjernen din får deg til å tro. Hele systemet er fullstendig selvmotsigende.» )

Enkelte nyateister vil avfeie hele denne problemstillingen og besvare den med billige one-linere som f.eks.: «Vi kan ikke bevise vitenskapelig at Julenissen ikke finnes heller, men det er likevel lite sannsynlig.» At de serverer slikt, beviser bare at de ikke tar viktige spørsmål på alvor. Og at slike utsagn spres massivt på Twitter, som om de på noen som helst måte skulle være utfordrende for kristen tro, sier kanskje litt om refleksjonsnivået blant enkelte av nyateistenes disipler.
I mine øyne er slikt minst like fordummende som det noen få sekteriske kristenfundamentalister i Texas klarer å servere. De liker også å “avkle” hele vitenskapen med noen billige one-linere som ikke er treffende i det hele tatt.

Konklusjon: Nyateister og ultrakonservative biblisister er i grunnen av samme ulla.

Førstnevnte tillegger vitenskapelige faktum noen implikasjoner som fremstår helt urelevante i forhold til faktaene, mens sistnevnte nekter å forholde seg til vitenskapelige fakta overhodet.

Felles for begge sider, er at de tolker sitt kildemateriale (og da tenker jeg på henholdsvis vitenskapelige fakta og Bibelen) på måter som kildematerialet ikke selv legger opp til. Nyateistene forsøker å lage trosstandpunkt ut av vitenskapen, mens biblisistene forsøker å lage vitenskap ut av åndelig billedspråk.

Kanskje de burde begrave stridsøksa og starte en klubb sammen, en klubb for de med implikasjonsdysleksi? Selv vet jeg sannelig ikke hva som er verst – å tro at funnet av Higg-bomoset har noen som helst relevans for grunnleggende gudstro, eller å tro at 1. Mosebok er ment som en vitenskapelig avhandling og at jorda derfor er 6000 år gammel.
Begge deler fremstår lite gjennomtenkt.

Fortsettelse følger.

Kunne du tenke deg å bli en PATRON?

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?