Jeg tror på Gud Fader (I)

“Det er utrolig at det er mennesker som tror på en usynlig mann med langt hvitt hår og skjegg, tryllestav og en mektig streng pekefinger, flygende høyt oppe i skyene, der han bak en gyllen port, har bevingede vakter og en by av gull, hvorfra han ser alt du gjør og alt du tenker – hele tiden – fordi han elsker deg og derfor må ha penger HVER SØNDAG – hvis ikke sender han deg til HELVETE!”

Dette ble skrevet i fullt alvor av en voksen mann på Facebook her om dagen. Han har helt rett i at det ville vært utrolig – om det faktisk hadde eksistert slike mennesker. Men de tror jeg du skal lete lenge etter.

Muligens var mannen inspirert av enkelte av kjendisene blant nyateistene. De har det også med å angripe gudsbilder de ikke deler med noen kristne – en slags «strågudsargumentasjon». Ateist-kjendisene driver stort sett polemikk mot sine egne fordommer uten å forstå at det er det de driver med.

Tar du en fyr som Richard Dawkins, er han til og med ærlig på at han ikke er interessert i å se ting fra motpartens synsvinkel. Han ønsker ikke å «know your enemy». Tvert imot har han sagt tydelig i fra at teologi ikke er noe han gidder å bry seg med, siden han anser det for eventyr. Likevel føler han seg altså berettiget til å skrive side opp og side ned om begreper han ikke forstår, samtidig som han endog skryter av sin kunnskapsløshet på området.

Sånn sett minner Dawkins og Co veldig om enkelte kristenkonservative i USA, som skriver tykke bøker som skal avsløre vitenskapen, uten å oppnå annet enn å røpe hvor lite de har satt seg inn i vitenskap.
Same shit, different wrapping. Det handler bare om å få applaus fra likesinnede.

Dawkins og Co. ville hatt en mer konstruktiv tilnærming dersom de i det minste forsøkte å forstå hva troende flest legger i ordet «Gud», framfor å angripe egne tegneseriebilder av Gud – gudsbilder de kun deler med andre ateister og tre-fire bergensere (hehe).
Når noen sammenligner tro på Gud med tro på julenissen og påskeharen, er det åpenbart at de ikke forstår helt elementære forutsetninger for gudstro, men kun forholder seg til karikaturer.

Går man over på forfatterskapet til Sam Harris, er det såpass totalitært og fanatisk at det rett og slett blir ufrivillig komisk at det er nettopp slike tendenser som beskrives som fienden. Om du anser over en milliard mennesker som potensielt farlige fiender bare fordi de har en gudstro, er det vel objektivt sett du selv som har et skummelt verdensbilde. Det fremstår inkonsekvent å kjempe mot «oss og dem»-holdninger hos religiøse ved å fremstille alle religiøse som «dem».

Hvorfor er enkelte nyateister så aggressive? Hvorfor føler de seg berettiget til å stemple majoriteten av jordas befolkning som idioter?
Jeg tror det må skyldes at de oppriktig tror gudstro er hovedårsaken til ondskap i verden, og at de dermed innbiller seg å tilhøre “den gode siden” bare i egenskap av å være ateister.

Men om du er blant de som f.eks. tror at det meste av krig i verden skyldes religion, anbefaler jeg å lese mer intellektuelt redelig litteratur enn det nyateistene serverer. Du kan jo begynne med «The myth of religious violence: Secular ideology and the roots of modern conflict» av W.T. Cavanaugh.

Eller se hans YouTube-foredrag (som åpner med en veldig morsom vits):

For ordens skyld: Majoriteten av mine venner er ateister, og har en langt mer reflektert tilnærming til disse spørsmålene enn de såkalte nyateistene. Faktisk er det jeg som ofte har måtte be Gud om tilgivelse for måten jeg har «forsvart» ham på. Er nok bare å innse at ingen ser lyset av å få dusja trynet med spyttpartikler fra en overengasjert troende.

I et par innlegg framover vil jeg gjerne reflektere litt over min egen gudstro, og for moro skyld se om det kanskje også finnes rasjonelle grunner til å tro på Gud (selv om jeg personlig tror det finnes viktigere kilder til gudsåpenbaring enn rasjonaliteten alene, noe jeg kommer tilbake til).

Jeg må understreke dette med “for moro skyld». Jeg har etterhvert lært meg å legge ballen død langt tidligere, dersom diskusjonen fører til høye røster. (Apropos det: Føl deg fri til å bruke kommentarfeltet under, men ethvert hissig innlegg vil slettes.)

Å diskutere Guds eksistens har gjerne lite for seg. Særlig etter et par øl på byen (been there, done that). Selv er jeg så overbevist om Guds eksistens, at argumenter for eller imot ikke har så stor betydning. Og motsatt vei er vel mange så sikre på at Gud ikke finnes, at ikke all verdens argumenter vil kunne overbevise dem om det motsatte.
Når da folk i tillegg har en tendens til å bli ganske så følelsesmessig engasjert i debatten, siden spørsmålet om Guds eksistens har så uendelig mange implikasjoner for så å si alle områder av livet – vel, så er det fort gjort at temperaturen blir høy.

Men for den som vil gå løs på spørsmålene med hvilepuls, anbefaler jeg boka «Eksisterer Gud? En drøfting av argumenter for og mot» av Atle Ottesen Søvik og Bjørn Are Davidsen, som jeg også skal bruke som et utgangspunkt for denne tråden. For enkelhets skyld har Ottesen Søvik/Davidsen fokusert sin drøfting inn på et kristent gudsbilde vs. et rent naturalistisk syn på verden. Boka tar for seg spørsmålene på en ryddig måte.

Først av alt oppfordrer de leseren til å reflektere over hva man egentlig legger i «Gud». Ottesen Søvik/Davidsen koker hele gudsspørsmålet ned til hvorvidt den dypeste virkelighet er en personlighet som kan spille en rolle i en årsakskjede. “Dette er et gudsbegrep som har eksistert i vestlig historie i flere tusen år, og som er «svært forskjellig fra det man mener når man kaller Tor og Odin eller Zevs og Apollon for guder. Dette er et viktig poeng, siden Dawkins og andre sier at ateisme bare er å tro på én gud mindre enn teister gjør. Dersom man tror på guder i flertall, tror man på overnaturlige vesener, som er avgrensede vesener som i stor grad ligner mennesker. Spørsmålet om det finnes en Gud eller ikke, er derimot spørsmålet om den dypeste virkeligheten er personlig eller ikke – noe som altså er noe helt annet enn guder á la Zevs.»

Fortsettelse følger.

P.S.! Gi gjerne driks til bloggen på Vipps 94 12 36 34, eller bli en patron! Så er du innmari kul!
(Apropos det: Blant mine patroner finnes det flere ateister. At de støtter mine skriverier økonomisk, enda jeg ofte formidler synspunkter de er sterkt uenige i, er et bevis på at det finns mange ateister som er langt mer rause og storsinnede overfor annerledes tenkende enn Dawkins & Co.!) 🙂

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?