I kjetternes rike (Del 2)

aFørste glimt av Montsegur

Første del kan du lese HER.

Etter Rennes-le-Chateau gikk ferden til Montsegur, fjellborgen som var katarenes siste skanse under det forferdelige albingenserkorstoget, hvor pavens “kirke” drev regelrette folkemord på frikirkelige kretser. Fjellborgen ble inntatt i 1244, og de pasifistiske katarene ble brent på bål fordi de nektet å frasi seg sin tro på at Jesu ånd virket uavhengig av pavens embetsmenn og deres sakramenter.

Bildet øverst viser stedet på avstand.

Selv hadde jeg noe langt mindre alvorlig enn bestialske inkvisitorer å frykte: Jeg lider av ekstrem høydeskrekk, og var svært spent på om jeg ville komme meg opp til toppen. Hadde vurdert å spørre legen på forhånd om sobril eller lignende, men kom meg aldri så langt. Og jeg ville så saiko gjerne se selve topp-platået!

Det begynte greit, siden mye buskas på begge sider hindret utsikten. Vår største bekymring var kondisen, siden vi ble forbigått av et par pensjonister med vandrestaver. Vi tok noen hvilepauser, deriblant en ved minnesmerket som er reist for de 244 katarene som ble brent.

minne

Og jeg hadde fått Maiden-låta som ble spilt på puben kvelden i forveien på hjernen.

Så ble utsikten mer åpen etterhvert, og vi kom til sist til en sving som bød på problemer. Hele systemet låste seg, og jeg var temmelig overbevist om at jeg måtte kaste inn håndkleet. Noe som ville vært en forferdelig nedtur (bokstavelig talt), når vi hadde kommet så langt. Forsøkte alt jeg kunne å hindre hyperventilering, åpnet en flaske vin, tok noen drøye slurker, pustet dypt ut og inn noen minutter, før jeg endelig klarte å la fandenivoldskheten ta overhånd og passere den elendige svingen.

bilde3

Så gjaldt det bare å holde tempoet oppe før angsten kom tilbake, og se rett ned på stien og ikke noe annet sted.
Og plutselig var vi endelig oppe!

mont

inngang

Vel innenfor murene hersket en helt fantastisk stemning. Det var en fred over hele området, selv om jeg som nevnt ikke tror på hellige steder. Vi ble værende der oppe ganske lenge, og jeg hadde ikke lyst til å gå ned igjen. Ikke på grunn av høydeskrekk, for den forsvant helt når jeg først var oppe (jeg kunne til og med gå utenfor murene og nyte utsikten). Men fordi det var et så utrolig sted. Borgruinene stammer fra like etter katarenes tid, og ble reist på ruinene av deres gamle fjellfestning.
Jeg tror kanskje det er det vakreste stedet jeg har vært i hele mitt liv, med Rondane på en andreplass og øya Capri på en tredje.
En ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg skal tilbake hit.

innenfor

elm

utsikt

blaaner

Tilbake i Carcassonne sent på kvelden, ble det en aldri så liten tur innom vår Maiden-venn nedi gata. Men denne kvelden ble det ikke noe Maiden på anlegget, for puben var inntatt av en rekke eldre folk med feler og gitarer, som klimpret for klientellet. Fikk nesten Edinburgh-vibber av det hele.

*

Dagen etter skulle bilen få stå i fred, for nå var det tid for å oppleve selve festningsdelen av Carcassonne. Hotellet vårt befant seg rundt en kilometer fra murene. Carcassonne er verden best bevarte middelalderby, med mye spennende historie som jeg ikke rekker å komme inn på her, men som du enten kan lese om i oppfølgeren til “Det mystiske ansiktet”, i Sissel Lange-Nielsens trilogi “Under fiskenes tegn”, eller Kate Mosses “Labyrinten”. I nevnte rekkefølge, selvsagt (hehe).

Som nevnt har jeg ekstrem høydeskrekk, og den skulle slå inn på nytt på den gamle brua over kanalen som skiller det moderne Carcassonne fra middelalderbyen. Steinkantene på sidene var altfor lave, og midtveis over låste hele kroppen seg igjen. Jeg får ikke puste, svimmelheten tar helt overhånd.
Da finner jeg følgende løsning: Løp som fy, før kroppen rekker å gjøre noe mer!
Jeg så sikkert ganske komisk ut, der jeg spurtet for livet over en lang bru uten å puste, med sterke kvelningsfornemmelser. Rakk over til andre siden akkurat før det svartnet for meg. 🙂

bro

borg

Innenfor de massive murene er selvsagt det meste turistifisert. Her er det en rekke utesteder og suvenirsjapper, i tillegg til noen museum, et teater og en stor katedral.
Ifølge en kelner er Carcassonne den nest mest besøkte turistattraksjonen i hele Frankrike. Kanskje vi hadde litt flaks med valget av dag, for selv om vi til tider vasset i mennesker, fant vi også øde gater og fikk nyte middelalder-vibben så det holdt.

mellommurer

Og franskmennene har klart noe som amerikanerne (og nordmennene, for den saks skyld) aldri ville ha klart: De har klart å bevare ganske mye sjel midt oppe i det hele. Det skyldes selvsagt de opprinnelige murene og husene, som er helt utrolige (det er en grunn til at de har blitt brukt som filmkulisser til “Robin Hood”). Men flere av utestedene, cafeene og restaurantene har også en atmosfære som gjør at de ikke virker forstyrrende i totalbildet. Amerikanerne hadde vel satt opp Pizza Hut og McDonalds innenfor murene, og vi nordmenn hadde vel klart å få inn en del plastikk og sjarmløshet, vi også. Men stedene vi ble sittende på i Carcassonne var av en helt annen vibb.
Og vibb er viktig når man er i en middelalderby.

Katedralen var storslagen, og i bygningen fant jeg også et stort bilde av Veronica-kledet, som utgjør mye av plottet i “Det mystiske ansiktet”. Setter stor pris på at de reklamerer for boka mi på denne måten:

veronica

katedral

Vi hadde hele dagen på oss innenfor borgen, og spiste både frokost, lunsj og middag på stedet, med hver vår bok i hånda. Sånne dager skulle jeg gjerne hatt flere av her i livet.
Her er lunsjen, bestående av Emmanuel Le Roy Laduries bestselger “Montaillou”, et fat med deilige oster og en lokal rødvin:

mat

Og kikket man rett opp, så det slik ut:

blader

Og senket man blikket og lot det vike litt til venstre, så det slik ut:

venstre

Grei lunsj, for å si det sånn. Så ble vi også sittende noen timer.

*

På vei ut av borgen fant jeg et lite tårn med like stor høydeskrekk som meg. Bare såvidt det våget å kikke utfor kanten:

tårnskrekk

I enden av brua (som jeg nok en gang hastet over) kom vi i prat med to av gatas løse fugler. De hadde mye godt å si om nordmenn (et billig triks, selvsagt, men slikt biter vi gladelig på). Her er de før fotograf Jan ga dem 20 euro:

før

Og her er de etter:

etter

Da kvelden kom, skulle Frankrike spille VM-kamp, og vi fant oss en fotball-pub mellom borgen og hotellet, hvor de for anledningen hadde satt bord og stoler ut i gatene. Det var stemning, selv om fyren ved siden av meg påsto at franskmenn flest heier på Spania eller Italia i VM, siden “we french like winners”.
Ved bordet vårt satt også et annet skrivende menneske, samt hennes bror, en svært kul karakter som fikk meg til å ønske at jeg drev casting til en mafiafilm i øyeblikket:

aDSC_5734

*

Dagen etter sjekket vi ut og bilte til Beziers, som har den mest tragiske historien av alle stedene vi besøkte. Her massakrerte pavehæren rett og slett hele byen, den 22. juli 1209, for å statuere et eksempel overfor katarene. Her startet selve korstoget mot katarene, og det som skjedde satte en skrekk i hele Languedoc-distriktet.

beziers

Et forferdelig kapittel i Europas historie, og et av de mange bestialske kapitlene som de selverklærte “Kristi vikarer” har stått bak. Det bør være enkelt for moderne kristne å innse at disse “Kristi vikarer” i praksis var Satans apostler.
Mellom 10 000 og 20 000 mennesker ble drept, inkludert alle barn og kvinner. Siden det ikke bare var katarer i byen, men også katolikker, forteller historien at pavens legat, en viss Arnald Amalaricus, fikk spørsmål fra en av krigerne om hvordan han skulle klare å skille dem ut fra katarene. Da skal han ha svart: Caedite eos. Novit enim Dominus qui sunt eius (“Drep dem alle, for Herren vet hvem som er hans.”) Kilden til sitatet er Cæsarius av Heisterbach (1180 – ca. 1240). Mon tro om det er dette som har inspirert Metallicas berømte albumtittel “Kill em all”?

Madeleine-katedralen i byen har i dag en minneplakett på veggen over det som skjedde.

minneplankett

Ved Saint Nazaire-katedralen skulle vi spise en sen frokost etter å ha kommet oss opp de bratte bakkene. I denne katedralen var det mange som tok tilflukt 22. juli 1209, men pavens menn brant den, slik at den kollapset over de på innsiden. Katedralen ble bygd opp igjen like etter, slik at deler av det vi ser i dag stammer fra 1200-tallet.
Men rett utenfor katedralen lå det et lik, noe som gjorde stemningen lite hyggelig. Vi tok frokosten der likevel, selv om det unektelig føltes en smule spesielt å spise frokost og “nyte livet” med utsikt til noen som nettopp hadde avsluttet det på tragisk vis.
Etterhvert kom en likbil, og politiet gjorde sine undersøkelser på stedet. Senere leste vi at det var en kvinne i 60-årene som hadde falt eller hoppet fra muren på toppen av kirken. De visste ikke om det dreide seg om selvmord eller ulykke, og slikt kan ikke alltid være enkelt å finne ut av. Tragisk uansett.
Som om vi ikke assosierte kirken med død fra før av …

Her står jeg ved middelalder-broa som går over til byen, på plassen hvor pavehæren gjorde seg klare før de foretok sitt folkemord:

selfie

Til sist på turen blir det tid til litt refleksjon over historiske røde tråder. Det er interessant at katarene i dag omfavnes av new agere og andre, som et slags symbol på noe de selv representerer. For katarene fremstår jo ganske konservative sett med moderne briller. De var middelalderens pinsevenner. Det blir jo unektelig litt komisk når folk som er opptatt av “det guddommelig feminine prinsipp” og lignende, melker historien om katarene for alt den er verdt, all den tid vi vet at katarene hadde et strengt syn på f.eks. seksualitet.
Samtidig må jeg ta inn over meg at jeg selv har et historiesyn i bunn, som gjør katarene til et symbol også for meg, selv om det slett ikke er sikkert jeg ville passet særlig godt inn i deres kretser.

På begynnelsen av 1200-tallet var det to store maktfaktorer i denne delen av av verden, nemlig Det tysk-romerske riket og islam. Begge sto for utstrakt bruk av vold i Guds navn. I tillegg til at de slaktet ned hverandre, gikk deres voldsbruk i stor grad ut over henholdsvis frikirkelige kretser og jøder. Selv om pavekirken og islam var fiender på denne tiden, er de for meg av nøyaktig samme ulla. De bruker Guds navn for å tilrane seg landområder og verdslig makt.
For meg var ikke Den romersk-katolske kirke anno 1200-tallet noe mer “kristen kirke” enn det islam var.

Den virkelige kirken finner jeg derimot blant de som ble brent og forfulgt. Og denne kirken er stor! Vi snakker ikke om små sekter. Jeg leste at paven på et tidspunkt anså hver tredje person i Frankrike for å være en kjetter (husker dessverre ikke kilden). Når vi leser om ulike frikirkelige bevegelser i Europa opp gjennom middelalderen, er det åpenbart at det dreier seg om svært store kretser.
Historien skrives av vinnerne, av voldsutøverne. Men det er på tide at den forfulgte kirkes historieforståelse også blir tatt seriøst, istedenfor at slikt hele tiden avskrives som “protestantisk anti-katolisisme” osv.

De virkelig farlige sekteriske elementene gjennom historien finner vi gjerne i langt mer stuereine kretser enn blant kjetterne!

Den offisielle kirken har ikke alltid vært Kirken, men den sanne kirken har alltid eksistert, ofte som en undergrunnskirke, helt uavhengig av institusjonelle kirkesamfunn. Det er merkelig at folk flest i dag snakker om at “Kirken har noen kapitler i historien som vi ikke er så stolt av”. For ved slike uttalelser anerkjenner man de som brant folk som kirkens representanter. Det ville vært bedre å si: “En tid var det noen tilranet seg tittelen “kirke” og slaktet ned de sanne kristne i stort antall.”
Det handler ikke om å pynte på historien, men om å anerkjenne kjetterne som en del av KIRKEN. For det var jo de som i hovedsak utgjorde den i sin samtid. At noen av dem kanskje hadde enkelte svermeriske elementer i teologien, kan selvsagt ikke sammenlignes med det å brenne og torturere folk. Det bør ikke herske noen tvil om hva som er det største avviket i forhold til det Jesus stod for.

Og uten å idealisere katarene, så har vi jo det meste av vår kunnskap om dem nettopp fra deres inkvisitoriske motstandere. Vi vet egentlig ikke så mye om dem. Men det vi vet, er at anklagene de møtte, i stor grad er de samme anklagene som frikirkelige møter i dag. Katarene avskydde sakramentalismen og ideen om hellige bygninger. De vektla åndsdåpen framfor vanndåpen. De trodde ikke på skjærsilden eller helgener. Og fordi de skilte mellom ånd og materie, ble de anklaget for “gnostisisme”, slik mange karismatikere fortsatt blir, fordi de ikke tror at dåpsvannet er annerledes enn annet vann, eller at Jesus tar konkret bolig i nattverdsoblatene.

Jeg ser en rød tråd fra de kjetterske bevegelsene i middelalderen og fram til min egen tro – ja, til selve kirken, som er en usynlig størrelse basert på ånd.

OK, dette blir mye. Får ta det en annen gang. Men jeg fikk uansett en spesiell opplevelse på turen. En opplevelse som selvsagt ikke funker som et akademisk, historisk argument i denne saken. En opplevelse som flere av dere sikkert vil fnyse av og likestille med “energien” som new age-folket er så opptatt av.
Men på et tidspunkt, mens mitt reisefølge var borte noen minutter, stilte jeg meg spørsmålet høyt ut i luften: “Var katarene slike som meg? Var de åndsfylte kristne?” I samme sekund merket jeg et nærvær som fikk tårene til å sprute. Det varte i ti sekunder og kom helt overraskende på meg.
Som sagt, ikke noe gyldig argument i en debatt. Men mer enn nok bekreftelse for meg. Jeg er jo tross alt en erkekjetter, og tror derfor at sannheter også kan gi seg til kjenne på en slik måte. 🙂

*

Til sist vil jeg bare få lov til å takke dere som gjorde denne turen mulig gjennom bidrag til reisekassa. Dere skal alle få en stor takk i boka. Snakk om rause folk! God bless you all.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?