I kjetternes rike (Del 1)

Map-of-Sentier-Cathare

Tilbake fra en helt fantastisk uke i katarenes rike, Le Pays Catharé, sør i Frankrike, hvor vi har gjort research til oppfølgeren til “Det mystiske ansiktet”.
Alle de flotte bildene i de kommende innleggene er tatt av fotograf Jan Luneborg, som var reisefølge på turen. De mer stusslige bildene stammer fra min mobiltelefon.

På flyplassen fikk vi oss en oppgradert leiebil, en flunka ny Opel Mokka SUV, som kun hadde gått seks kilometer, avstanden fra bilforhandleren til flyplassen.

bil

Med en såpass fornøyd bil på sin første jomfrutur, gikk det radig ned til Carcassonne, som skulle være vår base under hele oppholdet. Ved ankomst fikk vi nok en opptur, siden hotellet, som var tilpasset våre beskjedne reisebudsjetter, viste seg å være langt flottere enn antatt. Jeg hadde lest at hotellet hadde en viss storhet i fordums tid, men at det nå var blitt slitent med årene. Vel, kanskje det skyldes at gutta på tur begynner å bli ganske gamle og slitne selv, men personlig synes jeg Hôtel du Soleil Le Terminus var helt perfekt, både for opphold og for krimplott. Litt sånn Agatha Christie-vibb. Ventet å støte på herr Poirot når som helst. Manglende oppussing gjennom årene ser jeg på som noe positivt, for dermed er den gamle sjelen bevart. Det gamle jernbanehotellet åpnet sommeren 1914, og lå den gang midt i byens “tivoli”. Et teater og et bad var også en del av hotellkomplekset. Gammel storhet ligger fortsatt i veggene!

I 1914 hadde hotellet også en diger stall, med plass til ankommende hestevogner. Er nok litt mindre bryderi å parkere en Opel Mokka i 2016.

IMG_1024

Også her fikk vi oppgradering, uten kostnad. Rommet vi fikk var digert! En buet hjørnesuite, med nydelig utsikt mot den travle bygaten under og borgruiner i det fjerne. Kanskje trodde de vi var to homser på bryllupsreise, og ville være ekstra snille i disse pride-dager. 🙂 (Men selv takket vi skjebnen for at det ikke var dobbeltseng, men adskilte senger. Får være grenser for maskulin nærhet!)

hotellrom

Vi var lykkelig uvitende om at det samtidig skjedde action bare to hundre meter fra oss, da fransk politi arresterte en islamist som hadde ankommet byen ens ærend for å drive terror mot turister i Carcassonne. Planen hans var å drepe turister med en machete. Religion uten Ånden kan få folk til å gjøre mye rart. Noe som også angår plottet i boka som var utgangspunktet for denne research-turen.

Det var nå blitt for seint på kvelden til annet enn et besøk på nærmeste rockepub, som befant seg ikke langt unna. Der ble vi kjent med bartenderen, en ihuga Iron Maiden-fan, som spilte jernjomfruens “Montsegur” for å varme oss opp til utflukten dagen etter.
Og som en digresjon: Den som er frikirkelig kjetter eller frekventerer rocke-puber, er aldri ensom noe sted i Europa. Med det samme man går inn døra i en frikirkelig sammenheng eller en rockepub, treffer man likesinnede som umiddelbart tar en inn i varmen. Og vi som har den luksus at vi både liker Jesus og råkkenråll, har opplevd dette fenomenet i dobbelt monn. Sett utenfra er det faktisk ganske mange likheter mellom visse menigheter og visse puber, selv om klientellet i de ulike kretsene kanskje ikke alltid vil like å se det slik. 🙂 Det handler om den umiddelbare aksepten av vilt fremmede, at du regnes som en av dem selv om du aldri har møtt dem. Der har du den positive siden av en viss form for “sekterisme” …

IMG_1026

Vi inspiserte også en helt annen type utested, hvor en hatefull person absolutt ville bråke (kanskje et tipp-x12-oldebarn av noen fra pavehæren som en gang hatet fremmede i denne byen?). Selv om vi er tøffe og sterke vikinger fra Norge, gjorde vi selvsagt som en enhver god katar ville ha gjort, og forlot stedet. Best å bare holde seg på rockepuber, blant sine “egne”. Det er gjerne de med de skumleste T-skjortene som i praksis er de mildeste menneskene.

Dagen etter gikk ferden til den lille landsbyen Rennes-le-Chateau. For en natur! Veien snodde seg oppover åssiden, og på toppen var det utsikt til minst syv blåner i alle himmelretninger.

rennesutsikt

Dette stedet tiltrekker seg ikke rent få turister i året, i hovedsak på grunn av Dan Brown og andre konspirasjonsteorister. Og suvenirsjappene, museet og bokhandlene utgjør halve landsbyen. Samtidig får du faktisk følelsen av å gå i noe opprinnelig. Det hele er alt annet enn glorete, og landsbyen består i hovedsak av lokale fastboende, ikke av turistguider. At stedet tiltrekker seg en del freaks og hippier og new agere som er her i lang tid for å finne indre fred, gjør også sitt til at man ikke føler at man går i en kø av turister som vil krysse av ting på lista før de haster videre. Det er en behagelig og makelig atmosfære over hele byen.

rennes

gate

cafe

Og apropos makelig, vi hadde ikke spist frokost ennå, og nå var menyene preget av at klokka hadde passert tolv. Dermed ble det rett og slett canard (and) og rødvin til den halvannen times lange “frokosten”. Der og da var livet ikke det verste man hadde. Dette mobilbildet har Jan knipset fra bordet vi satt ved:

frokost

Etter frokost inspiserte vi kirken i landsbyen, hvor presten Berenger Saunieré angivelig skal ha funnet en skatt under restaureringsarbeid i 1886. Hva skatten inneholdt, og hvor den befinner seg nå, har de ulike konspirasjonsteoristene ulike meninger om. Noen snakker om enorme mengder gull, andre om hemmelige opplysninger som Den katolske kirke vil holde skjult. Og sånn går no dagan. Ingen skatt eller andre funn kan dokumenteres fra dette området, når alt kommer til alt. Det hindrer ikke folk i å mene at det “må” være noe her, eller at det i det minste “må” ha vært noe her før katolikkene fjernet det.

kirken

kirke

Hva som egentlig skjedde, er blant tingene dere vil få vite i oppfølgeren til “Det mystiske ansiktet”. Jeg vet nemlig alt, i tilfelle noen lurte på det. 🙂
Men for å være seriøs, så finnes det god dokumentasjon på hva som egentlig skjedde i landsbyen. Og historien om hvordan konspirasjonsteoriene oppstod, er i grunnen mer spennende enn selve konspirasjonsteoriene! En norsk bok som tar for seg noe av dette, er “Den ukjente Jesus” av Oskar Skarsaune.

David med Den ukjente Jesus

Ved siden av kirken finnes et lite park-anlegg og et tårn, som presten Berenger fikk anrettet på grunn av sin plutselige rikdom. I tillegg finner du Villa Bethanie, som en gang i tiden fungerte som et lite vertshus/hotell, og som er en viktig del av hele historien, siden det var et forsøk på å redde dette huset som førte til mange av ryktene om en skatt.

tårn

villa

villa

Fra suvenirsjappa plukket jeg med meg en tegneserie om prestens “hemmelighet”:

tegneserie
serie2

Og selv om området rundt landsbyen hver sommer inntas av noen gærne tyskere som leter etter skatter, tror jeg kanskje det nærmeste de vil komme er skatten som selges til kids i museet:

skatt

Bokhandlene på stedet er fulle av bøker utgitt på egne forlag, med alskens obskure teorier. Har du hatt en drøm om at Maria Magdalena kom ned til jorden i en UFO for å gifte seg med Jesus? Skriv en bok! Her i Rennes-le-Chateau får du sikkert solgt et par hundre av den. (Forresten har jeg planer om å forære noen x av min egen oppfølger-bok til sjappene her nede. Synes nemlig jeg hører samtalen blant noen norske turister her i 2018: “Oj, en norsk bok! Den må vi kjøpe!” “Har merkelig nok aldri hørt om han forfatteren, men han må jo være veldig kjent, siden han til og med selges i øde områder i FRANKRIKE!”)

Men til tross for alt bullshit som trekker folk hit, så er altså landsbyen vel verdt et besøk helt uavhengig av dette. Stedet er rett og slett nydelig. Og folk er gjennomført hyggelige. Vi fikk en god prat med disse kule folka:

folk

Og da en “heks” på stedet (les: koselig og vakker dame med flagrende gevanter, intenst blikk og x antall new age-tanker i hue) får med seg at vi også har planer om å besøke katarborgen Montsegur, bruker hun mye energi på å forklare oss hvilken energi vi er i ferd med å inntas av. For den som både besøker Rennes-le-Chateau og Montsegur, vil oppleve at han/hun går gjennom en åndelig portal, no less. Hun fortsetter med å takke oss for at vi, som åpenbart er åndelige mennesker (for slikt hevder hun å kunne merke med en gang), nå har kommet hit. For nå har vi kommet hjem, og vi kommer ikke til å ha lyst til å dra tilbake til Norge. Vi har ankommet vår spirituelle destinasjon, og dess flere slike som oss som ankommer, dess mer energi vil bli forløst og på den måten skape fred i verden, også utenfor dette åndelige sentrum.

Jaja. Dama var i hvert fall veldig hyggelig, og vi fikk en lang og god klem som velkomsthilsen, nå som vi var kommet hjem.

På tidligere research-turer har jeg stort sett møtt slike tanker i katolsk variant, knyttet til bestemte pilegrimsmål. Interessant å få det samme i new age-versjon!
Sånne som meg, som stadig anklages for å være “gnostikere” fordi vi ikke er så sakramentalistiske av oss, har riktignok ikke så mye tro på hellige steder, enten de nå presenteres i den ene eller andre varianten av konseptet. Men fine steder og hyggelige folk, det har jeg VELDIG STOR tro på! 🙂

*

Og hvordan det gikk videre på turen, får du vite i DEL 2.

Facebook Comments
One comment on “I kjetternes rike (Del 1)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?