Hans Nielsen Hauge (II)


Portrett tegnet av Johan Nordhagen.

Hans Nielsen Hauge (I)

Etter sommeren skrev han nok et skrift, “Guds Viisdom”. Angrepene på prestestanden var nå om mulig enda mer radikale. Prestene kaltes ulver i fåreskinn, fordervelige lærere, og de tilhørte Satans synagoge på grunn av all sin ondskap, lunkenhet og hykleri. Han appellerte til leserens egen observasjonsevne i denne saken: «Hva jeg skriver om lærerne, det kan enhver erfare er altså sant dessverre …»
Hauge mente å kunne påvise en rød tråd som gikk gjennom hele kirkehistorien, da «de som skulle være prester alltid har vært forføreriske».

Og folket kjøpte bøker. Mange bøker. En folkebevegelse var snart i emning.

Helt siden reformasjonen ble innført i Norge i 1537, hadde kirken vært en tydelig statsinstitusjon, og prestene var embetsmenn med monopol på forkynnelse. Riktignok finnes det eksempler på tilløp til grasrot-bevegelser før Hauges tid. Blant annet var det en Gerdt Hansen som reiste rundt på Østlandet i regi av Brødremenigheten (herrnhutene). Det var denne Hansen som sannsynligvis var årsaken til at en egen konventikkelplakat ble innført i 1741, av den pietistiske kong Christian VI. Plakaten var ment å oppmuntre til husmøter og lignende – men bare under prestelig kontroll.

Norborg skriver: “Forordningen av 13. januar 1741 var et eiendommelig selvmotsigende dokument. Det godkjente det pietistiske syn at gudelige samlinger hadde hjemmel både i Den Hellige skrift og i kirkens historie. Kongen burde derfor gi samlingene sin beskyttelse. På denne pietistiske motivering fulgte imidlertid forordningens detaljerte bestemmelser. De gav uttrykk for en bastant statskirketenkning, som krevde at forsamlingsfriheten ikke måtte true Statens sikkerhet og Kirkens ro. Samlingene måtte derfor bare omfatte «ganske få personer», varsles til presten og være «subordinert den offentlige gudstjeneste». Oppsynet med samlingene ble overlatt til stedets prest, «da han ikke alene har frihet, men og alvorlig befales å ha nøye innseende med disse forsamlinger og ofte innfinne seg der, å se og høre at intet enten mot Guds Ord eller Kirkens og Statens innretning der forhandles –».
Røsten var forsamlingsfrihetens, men hånden, som skrev konventikkelplakaten, var den eneveldige kongemakts. Åndelig oppbyggelse var ikke av det onde, men statens ro var langt viktigere. For å hindre at samlingene skulle spre seg fra bygd til bygd, ble det gitt et uttrykkelig forbud mot enhver form for evangelisk reisevirksomhet: «Ingen mannfolk eller kvinner må reise omkring, alene eller med følgeskap, fra sted til annet, under navn å styrke og oppvekke andre, og der anstille samlinger. Men enhver skal bli i det kall han er kalt til, leve stille, nære seg redelig og ete sitt eget brød.»
Både ånden og teksten i forordningen gav et talende bilde av den lutherske statsfilosofi som hersket hos regjeringen og embetsstanden. Den frihet undersåttene ble innvilget, lignet helst den som fanger fikk i en luftegård, der de gikk under streng bevoktning.”

60 år var gått siden Hansens reiseferder, og nå var en ny religiøs rebell kommet på banen, en som skulle få langt større innflytelse landet over. Hans Nielsen Hauge anså det slik at det var han og vennene som videreførte arven etter Luther, og ikke de geistlige prestene. Akkurat som prestene på Luthers tid forkynte et forkvaklet evangelium, gjorde nåtidens prester det samme. Akkurat som Luther for sin samvittighets skyld ikke kunne gjøre annet enn å protestere mot dette, var også Hauge nødt til å stå opp for evangeliets sannhet. Han var overbevist om at statskirkens sakramentsforståelse formidlet en falsk frelse, hvor folk trodde de kunne bli frelst gjennom embetsmenns handlinger framfor sin egen tro og livsførsel.

Rett etter julaften 1796, dro Hauge ut på sin første lange reise. Med seg hadde han bøker, men ifølge Norborg var det ikke boksalget som opptok ham mest, da han i bunn og grunn var ute på en “evangelisk oppdagelsesferd”.
“Han hadde besluttet å søke kontakt med de kristenflokker som eksisterte på forskjelige steder rundt den indre Christianiafjord. Han kjente godt til at det utover Østlandet fantes små evangeliske grupper, som kom sammen til lokale konventikkelsamvær, men som ellers hadde liten eller ingen kontakt med hverandre. Disse kristne vennelag virket i anonym stillhet og var som regel så fåtallige at de fikk være i fred med sitt oppbyggelsesarbeid. Det meste av dette friere religiøse liv var knyttet til de lokale samfunn som hørte til Brødremenighetens herrnhutiske åndsleir, men her og der levde ennå konventikler som skrev seg fra tilfeldige lokale vekkelser.
Hauges første rekogniseringstur varte neppe mer enn seks uker. Han må være kommet hjem fra Christiania og Drammen alt i midten av februar, for den 19. februar 1797 holdt han samling i Niels Bærsøes hus i Fredrikstad, der 400 kom for å høre ham.”

Da sommeren kom, fulgte en ny og lengre rekogniseringstur. Ferden gikk til Holmestrand, Tønsberg, Bragernes, Eiker og Kongsberg.
Norborg: “Bortsett fra disse to reiser brukte han det meste av året 1797 til å stadfeste og utvikle vekkelsen i Smålenene. Han fant stor lydhørhet for sitt budskap i bygder som Råde, Kråkstad, Våler, Varteig, Skjeberg og Glemmen. Dessuten var han ofte i Fredrikstad.
Hans reiseliv i 1797 samlet seg således om to oppgaver. Rekogniseringsferdene hadde til formål å gi ham et overblikk over det vekkelsesliv som fantes på strekningen fra Tønsberg over Kongsberg og Christiania tilbake til Tune og Fredrikstad. På den annen side viste hans intense forkynnerarbeid hjemme i Smålenene at han fremfor alt ønsket å tenne ild på de hjemlige trakter. Begge formål vitnet om hans sans for organisasjon og vekkelsesstrategi.
I Det nye testamente leste han om hvorledes apostlene og deres medarbeidere hadde besøkt de første menigheter. Dette apostoliske mønster gjorde han til sitt. (…) Kunne man bare utbygge forbindelsen mellom troens folk fra sted til sted, ville meget være vunnet. (…) Hauge oppdaget snart at brødrenes foreningsliv mange steder sto i stampe. Deres konventikler hadde lidd under mangel på kristen fornyelse. Nå da han selv stod midt oppe i en stor vekkelse, mente han å ha noe å gi brødrenes bevegelse. Han aktet derfor å tale med lederne om muligheten for en forening mellom den nye vekkelse og den gamle.»

Men det tok ikke lang tid før Hauge oppdaget at det var for stor teologisk avstand mellom ham og Brødremenighetens folk. Det var nok en nedtur, for det innebar at bevegelsen måtte finne sin egen vei, fra scratch. “Haugianerne” sto ganske alene i kirkelandskapet.

De møtte sterk motstand fra Hauges egen sogneprest, Stevelin Urdahl. Stadig ble Hauge innkalt til forhør på prestegården, og ved en anledning ble han til og med slått av sognepresten. At Hauge representerte en stadig voksende bevegelse, ble tydelig for både sogneprosten og prester rundt om i bygdene, siden Hauge fulgte loven og ga melding til prestene i forkant av hver samling som ble holdt. Norborg: “Slik gikk det til at geistligheten måtte være vitne til vekkelsens vekst uten å kunne bruke sin kongelige embetsmakt til å kontrollere eller stagge den åndsvår som fulgte samlingene.”

De kunne ikke la ham fortsette. En dag holdt Hauge en samling på Graalum Gård, og da kom presteskapet på besøk sammen med futen. De overvar samlingen, før de så reiste seg i “høyrøstet embetsforargelse” og lot skjellsordene hagle over predikanten og hans tilhørere. Grålum-folket protesterte på en like tydelig måte, og lot øvrighetspersonene få vite at de heller burde konsentrere seg om å arrestere virkelige lovbrytere, istedenfor selv å oppføre seg som urostiftere overfor fredelige folk.

Huset i Grålum, hvor Hauge holdt sin preken, står fortsatt. Om sommeren fungerer det som Tune Bygdemuseum.

hus
hus2

Tredje juledag 1797 var ikke øvrigheten fornøyd med bare munnhuggeri og advarsler. Mens Hauge holdt en samling hos en av sine slektninger i Glemmen, sørget sogneprest Feiermann for at han ble arrestert. Garnisonsoldater kom og førte Hauge til Fredrikstad Hovedvakt, det såkalte “Slaveriet”. Her var han i tre dager, før han så ble flyttet til byens arresthus.

“Slaveriet” kan du besøke i den vakre Gamlebyen i Fredrikstad.

slaveriet
skilt

I bygget finner du i dag blant annet en hyggelig cafe kalt Magenta. Det føles unektelig en smule spesielt, å hygge seg i lokalet hvor Hans Nielsen Hauge måtte lide for sin tro for ikke så altfor mange år siden.
Generelt er det nok sunt for oss moderne livsnytere å tenke på de mange pionerer gjennom historien som har betalt en høy pris for å endre status quo.
At jeg kan nyte baconomelett på Magenta, mens jeg skriver et forholdsvis krasst stykke om prestestandens fascinasjon for det pompøse, uten å risikere annet enn noen sure e-poster når jeg kanskje legger det ut til påske eller noe – vel, det skal nok Hauge i det minste ha noe av æren for.

cafe
magenta
lunsj

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?