Hans Nielsen Hauge (I)


Barndomshjemmet til Hans Nielsen Hauge er i dag et museum. Alle bildene i dette innlegget er hentet fra museets hjemmeside. Kan på det varmeste anbefale et besøk til stedet!

Den 5. april 1796 gikk en 25 år gammel mann på et jorde i Tune i Østfold og pløyde åkeren ved hjelp av hest og plog. I mange år hadde han vært en religiøs grubler, og den siste tiden hadde han blitt skuffet over prestestanden, på grunn av det store gapet mellom liv og lære.
Han gikk der og sang en salme, stadig høyere.
Så skjedde det noe. Mannen ble inntatt av en slags … fylde.
Et nærvær.

I 1817 beskrev han hendelsen som noe livsforvandlende: “Nu blev mit Sind saa opløftet til Gud, at jeg ikke sandsede mig, eller kan udsige hvad som foregik i min Sjel; thi jeg var uden for mig selv … At min Sjel følte noget Overnaturligt, Guddommeligt og Saligt; at det var en Herlighed, som ingen Tunge kan udsige, det mindes jeg til denne Dag saa klart, som det skulde skeet faa Dage siden, da det dog nu er 20 Aar forløben siden Guds kjærlighed saa overvættes besøkte mig. Ingen kan heller fradisputere mig dette; thi jeg veed alt det gode i min Aand, som fulgte paa fra denne Stund …”

Etter denne opplevelsen så han seg ikke tilbake. De første dagene fryktet hans nærmeste for hans forstand, og ryktene begynte å gå på bygda. Sverre Norborg skriver i sin biografi om Hauge: “Noe oververdslig hadde rystet ham så dypt at han ikke lenger var ved sans og samling. Han gråt og sang. Våronna gikk ham forbi. Dagen lang satt han i krampelesning av Den hellige skrift, især Det nye testamentet. Kom det folk til gårds, måtte han tale med dem om menneskets salighetsak. Om nettene nektet han seg søvn for å fortsette med sin lesning og sin bønn. Frydefull og forvirret gikk han blant dem, som var han slett ikke på Hauge i Tune. Maten lot han stå urørt, men etter noen døgn tvang han seg til å spise fordi moren tryglet ham om det.”
Etterhvert fikk han beina litt mer på jorda. Men alle merket at det var et før og etter i hans liv. Den tidligere forknytte og strenge gutten strålte av glede og snakket om Guds kjærlighet. Folk kom til Hauge for å høre det han hadde å fortelle, og det ble en vekkelse.

museet2

Bygda var ikke ukjent med denslags, da sogneprest Seeberg nylig var blitt fradømt sitt embete, fordi han ble for radikal i sin forkynnelse. Tunefolket ville ikke ha ildfulle taler om Den hellige ånds nærvær, men heller motta sine sakramenter i ny og ne og la det være med det. Deres klage over sognepresten ble tatt til følge.
Men Seeberg flyttet ikke selv om om han ble fratatt kappen. Han ble værende i Tune og fortsatte det han opplevde som sitt kall, men nå som lekpredikant.
Og folk samlet seg om ham, gjerne folk som andre i bygda anså for å være “utskudd”. De fant trøst i hans undervisning.

En stund hadde Hans Nielsen Hauge også vært assosiert med “seebergianerne”, men det hadde oppstått en konflikt mellom ham og den tidligere sognepresten. Seeberg la for mye vekt på den personlige opplevelsen av Jesus, og altfor lite vekt på etterfølgelse og livsendring, mente Hauge. Det hele ble en altfor sentimental kristendom for ham. Dette ga han også uttrykk for på samlinger, noe som falt Seeberg tungt for brystet. Norborg: “Det varte ikke lenge før Seeberg tok skarpt til gjenmæle mot Hans Nielsens uautoriserte inngrep i vekkelsen. Etter noen få ukers forløp var Hauge-ungdommen ikke lenger å se på Seeberrg-samlingene. Den krakilske Seeberg så på Hauge som en plageånd og fredsforstyrrer. Hvilken rett hadde denne unge oppvigler, som ikke engang hadde gått omvendelsens vei, til å opptre som lærer i Guds sanne Israel? Vel var de nyfrelste enkle og ulærde folk, men de eide en salighetsvisshet som Hans Nielsen ikke hadde opplevd tross all sin formentlige bibelkunnskap. For første gang i manns minne brant vekkelsens ild i Tune. For Seeberg var det nye som skjedde et synlig tegn på at Gud hadde vedkjent seg hans hyrdegjerning. (..) På sin side var Hauge forbauset over at kristne kunne avvise bibelske lærestykker som han selv mente var livsviktige for dem som ville følge i Kristi spor.”

museet

Nå hadde også Hauge fått sin store opplevelse med Gud. Hans egen bevegelse vokste seg etterhvert større enn Seeberg sin. Men for mange i Tune gikk det ut på ett og det samme; de trosset begge loven, både Seeberg og Hauge. Fortsatt sto en konventikkelplakat av 13. januar 1741 ved makt. Det var forbudt å holde kristne møter uten å først melde fra til presten og få hans godkjennelse. Mange advarte nå mot Hauges samlinger, og bygdesnakket sa at han var gal.
Men folk kom likevel strømmende til. All sladderen tolket Hauge, som noen vil anklage for å ha et “martyrkompleks”, som et tegn på at han var på rett vei. For den som følger Kristus, skal bli forfulgt – det sa Den hellige skrift. Prestenes utvannede og tannløse evangelium provoserte ingen, for det var ikke representativt for den sanne kristendommen, den man fant beskrevet i Det nye testamentet.

Ganske umiddelbart etter sin store opplevelse, begynte Hauge å skrive. Da sommeren kom, leste han sitt manus, Betragtning over Verdens Daarlighet, for faren og broren Mikkel. De to familiemedlemmene rådet ham til å sensurere den sterkeste prestekritikken, for det var ikke milde ord han brukte. Hauge sa seg villig til å tenke over saken, men bestemte seg like etter: Manuset skulle forbli slik det var, for det var slik han følte Gud hadde ønsket at han skulle skrive. Prestene representerte ikke Jesus, men snarere Satan, og noen måtte sette skapet på plass.
Og Hauge la ut på vandring til Christiania for å få boka trykket.

HNHhusplakat_0237

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?