HaMmmmmmMMm!

åge

Fra utkastet til “Pappas (t)ro”.

I 1976 skulle pappa for første gang tale på sommerstevnet i Sarons Dal. Kveldens emne var «Guds bønnesvar». Som så ofte på denne tiden – og siden – dreide det seg om tro, og om forskjellen på den gamle og den nye pakt. Det er interessant at noen anser pappas senere «nådebudskap» for å være et helt nytt spor i hans forkynnelse, for talene fra de første årene i Sarons Dal står ikke tilbake for noe av det.
-Vi lever ikke i den gamle pakten, vi som sitter i hallen i kveld, forkynte han. -Vi lever i den nye. Har det gått opp for deg, det? Eller lever du som om vi var i den gamle pakt og knapt nok var der?

Men om budskapet er det samme som i senere år, er det å høre pappa anno 1976 så annerledes at det blir komisk. Det er åpenbart at den tidligere indremisjonsgutten har omfavnet pinsevennenes forkynnerstil, og det så til de grader. Her nærmest synges hver setning, i et slags klagende, inderlig tonefall, slik enkelte eldre pinseforkynnere fortsatt holder på. L-ene er doble på en måte som ikke handler om dialekt, men som har med stilart og form å gjøre. N-ene er tredoble.
-Vet du hvor bønnnesvaret er hennn i kvelld? Det er innne i hjertet ditt! Jeg går runnndt med frelsennn i hjertet mitt. Jeg går runnndt med hamm som hellbreder de syke i hjertet mitt … Men hvorfor har du oppllevd så lite? Jo, min vennn, du må sllippe bønnnesvaret lløs! Ofte snakkes det om at vi stennnger Gud ute, men vi driver egentlig med å stennnge Gud innne. I hjertet ditt bor det kraft nok till å opplleve hellbredelse! … Men hvordannn slipper du bønnnesvaret lløs? Du slipper det ut gjennnom dinnn munnn. Hannn bor i ditt hjerte, mennn du oppllever ikke noe bønnnesvar før du sllipper hammm ut av dinnn munnn! … Dersomm du sier det du tror i ditt hjerte, så skall det vederfares deg. Du må slippe troen lløs! Du må tale! Du må byde!
Pappa er en mann med selvironi. Det må han ha en god porsjon av for å overleve, da sønner og datter liker vennskapelig mobbing av opphavet i de fleste selskapelige sammenhenger. Men det er en ting som får pappa til å rødme. Rødme skikkelig. Og det er nettopp pinsetonefallet fra disse tidlige prekenene.

Da opptaket fra Sarons Dal 1976 ble spilt av over anlegget på hans 60-årsfest, var det tydelig at han led. Helst skulle han nok sett alle disse opptakene fra midten av 70-tallet destruert.
På kassetten snakker han om å ha samme type tro som Gud, siden Gud bor i oss. Om å ha den tro som taler, og det skjer, byder, og det står der. Den type tro som flytter fjell.
-Men det er så pent i Kvinesdal, så vi lar fjellene stå, fleiper han, og legger til: -Jeg er redd noen skal eksperimentere med det her. Men hvis du ikke tror i ditt hjerte, kan du tale hvor mye du vil, og det skjer ingenting. Men dersom du tror i ditt hjerte, da skal det skje!
-Det er to måter å slippe troen løs på. Det er enten gjennom en handling, eller gjennom munnen … Abraham nevnte det som ikke var til, som om det var til. Han skiftet navn fra Abram til Abraham, som betyr «mange folks far», enda han var barnløs. Det kan jo hende naboene smilte da kona hans ropte: «Mange folks far, nå er det middag!» Det var en broder i Filadelfia Oslo fra Korea, jeg fikk dessverre ikke hørt ham. Kan hende jeg sier dette feil… Men han talte om dette her, så vidt jeg forsto, og fortalte om hvordan han ba Gud om en sykkel, om et bord og en stol. Så sa Gud: «Tror du at du har de tingene du har bedt meg om?» «Ja da, jeg tror det!» «Javel, sa Gud, da må du vitne om det jeg har gjort for deg!» Og koreaneren går opp på prekestolen i menigheten og sier: «Gud har vært så god mot meg!» Han talte ut sin tro, og sa at Gud hadde gitt ham en grønn sykkel, et mahognibord og en stol. Da vennene etter møtet kom hjem til ham og så at han ikke hadde noen av disse tingene i stua, forklarte han dem: «Den dagen du ble født, så hadde du levd i månedsvis. Det var bare det at du ikke var synlig ennå. Sånn er det med sykkelen min. Den er unnfanget i tro!»

Det lå i kortene at mannen selvsagt fikk disse tingene. Mannen det var snakk om, var den sørkoreanske forkynneren David Yonggi Cho, som var på sitt første Norgesbesøk i 1975 og talte i Filadelfia, Oslo. Allerede da var menigheten han representerte verdens største pinsemenighet, med over 25 000 medlemmer (senere skulle den telle mer enn 800 000). I 1977 ble Chos bok «Skapende tro» utgitt på Filadelfiaforlaget, og den skulle få stor påvirkning på den karismatiske bevegelsen i Skandinavia.

Jeg har et kassettopptak fra et teltmøte på Grønland torg 1977. Det er pinsevenn-Åge på sitt aller verste. Her er ikke Gud bare «Hammm», men «HaMmmmmmmMM»!
Pappa taler om «den rykende tande» som Herren ikke vil blåse ut, og det «knekkede rør» som Herren ikke vil ødelegge.
«Du er her i teltet ikvelllllld, som har sett bedrø daaager, min vennnM! Du er en rykende tannnnde! Men ikvelllllld, kjære vennnnnn, skal JesusM møte deg på nytt, min vennnM. (…)
Du skal vite, det finnes andre enn deg som har hatt det like vondt som du kanskje har det i tellltet ikvelllld. Og Guuud er ikke de perfektes GudM, men en gooood Gud som søøøøøøøker og leeeeeeter under teltduken på Grønlandstorget for å finne degM som er i nødM! Du sitter kanskje i teltet i kvellld og tenker: «Kjæææææære Gud, jeg har mistet gnissssten!» Ja, du sitterM her under gyvelbusken og er kanskje en fraaaafallen. Men Gud ser degM. GUD SER DEGMMM!»

Da jeg nylig spilte et lite klipp for pappa, ble han sprutrød, selv om det ikke var andre enn oss der, og jeg måtte høytidelig love å destruere opptaket. Men mutter kom inn og fikk meg seg det hele, og hun krevde like innstendig at det ble tatt vare på.
Vi fant et kompromiss. Kassetten ligger nederst i eske innerst i en mørk kjeller.

Mange år senere skulle pappa flere ganger kommentere og parodiere det typiske «pinsetonefallet». Slike utadrettede møter som det på Grønlands torg, ble levnet liten ære:
«Du vet, det å fiske er en kunst. Kona mi er mye flinkere til å fiske enn meg. Derfor har vi slutta med det. Hehe. Det er også en kunst å drive menneskefiske, og den kunsten har svært få menigheter lært seg. Vi hopper ut i vannet og roper: «HALLELUJA!!! FISK, KOM HER!!!» Vi tyner høytaleranlegget på maks og roper: «ER DET NOE ØRRET HER?» Og om det var noen fisk der, så er den ihvertfall ikke der når du er ferdig med ditt gatemøte. Du har skremt den helt opp i neste vann. En grunnleggende ting for menigheter å forstå, når de skal ut og «vinne mennesker», er følgende enkle åpenbaring: Agn er sånt som fisken liker, ikke sånt som du liker! Hvis jeg skulle fiske med det jeg liker, så hadde det ikke blitt mye fisk. Biff på kroken er det ikke mye poeng i. Du kan ikke ta med deg sangboka «Sildigregn» og tungetale på torget, og tro at du er menneskefisker! Du skremmer fisken bort!»
Ja, selveste Satan brukte også et innlært tonefall: «Djevelen kan bruke bibelvers, det ser vi når han frister Jesus. Han er dessuten en ulv i fåreklær. Derfor kan du legge merke til at han ofte snakker veldig snilt, ja han minner om en sau om du tenker etter. Han sier: «Det er nok en meeeeeeeening med at du er syk. Herren veier er uransaaaaaakelige. Det er nok noe det er meningen at du skal haaaaaaaa. Jaaaa, min venn, du bare ha tålmodigheeet.» Det er påfallende hvordan Satan legger inn en egen andaktsstemme som gjør at folk tror det er visdom fra Gud, alt det tullet han sier.»

Vil du bli en patron?

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?