Gnostikere anno 2017

Neo-Gnostic

Overskriften er litt juks. For det er ikke så mange som kaller seg gnostikere i vår tid. Heller ikke så mange som tror på konseptene som opprinnelig lå til grunn for denne retningen, med en «demiurg» som jordens skaper osv. Derimot er det fortsatt mange som vektlegger det åndelige på en måte som er anstrengt, og som ikke vil anerkjenne sin menneskelige side. Eller rettere sagt: De ser på alt menneskelig som syndig. De har satt likhetstegn mellom Det nye testamentets negative beskrivelser av «kjøttet» og alt sjelen og kroppen måtte trakte etter.

Jeg havner stadig i diskusjoner med disse «overåndelige», siden jeg ikke bare legger ut bibelvers og åndelige oppmuntringer på nett, men også forteller om hverdagen og helt vanlige ting. De melder seg med en gang, og har et løsrevet bibelvers parat for enhver anledning. La meg gi to eksempler:

1) Jeg la ut følgende på Facebook: «The Cure er rett og slett fantastisk bra … jeg har ikke ord!»
Det tok ikke lang tid før jeg fikk følgende i innboksen: «Synes personlig at vi som tror på Jesus bør holde oss til salvet musikk laget for å lovprise Gud!»

2) Følgende ble lagt ut to dager senere: «Nyter en kveld med en bedre Amarone og nydelig lammekjøtt.»
Siden alkohol var i bildet, tok det ikke mer enn femten sekunder før kommentaren kom: «David, du burde heller drikke av «den nye vin», den er mye bedre!»

Jeg får nesten allergisk utslett av sånt. Av påklistret religiøsitet full av innlærte fraser til enhver tid. Ja, jeg kløøøøør, rett og slett. Jeg har ingen enkel definisjon på overåndelighet, men du merker med en gang når den er der. En slags religiøs krampe, som sannsynligvis har lite med sann åndelighet å gjøre. Folk med anspente skuldre, som ikke klarer å slappe av dersom navnet Jesus ikke blir nevnt hvert femte minutt. Spør du dem hvor mye klokka er, får du en leksjon om at vi lever i de siste tider. Religiøse av denne typen er ikke hele mennesker. De undertrykker sjelen og tror det er åndelighet. Som resultat får de nesten alltid en psykisk knekk litt lenger ned langs livets vei.

Ja, det er trist, at «kuren» for slike folk som oftest blir at de møter veggen så det smeller, når livets realiteter innhenter dem. Mange tar også avstand fra all tro etter en slik smell.

I overåndeligheten ligger også en stadig åndeliggjøring av tilfeldigheter. Jeg hørte om en dame som fant en billig kjole i riktig størrelse i en butikk, og som oppriktig utbrøt: «Dette er bare Guuuuud, altså!» Hvorpå hennes litt mer jordnære nabo kom med følgende replikk: «Vi andre kaller det bare salg, vi.» 🙂

Kjenner du flere enn femti kristne, kjenner du typen. Noen av dem er faktisk pastorer, slik at det kanskje kan kalles en yrkesskade. Men dessverre ser de ikke på det som en skade, de ser på det som et pluss – som noe Gud applauderer. De er av den typen du er livredd for at dine ikke-troende venner skal møte. Selv vil de nok hevde at de har “viet seg til Ordets og bønnens tjeneste”, men faktum er nok mer at de har lukket sine sinn og viet seg til sin egen sekterisme.
Jeg tenker her og nå på en pastor som jeg også regner som en venn (jeg vet ikke om han egentlig regner meg som en venn, da hans egen teologi tilsier at han egentlig ikke bør ha samfunn med slike som meg). Jeg merker at jeg er oppriktig nysgjerrig på hvordan han ville fungert i en sosial setting med ikke-troende, hvor emnene var ting som kultur o.l., og hvor det ikke var lov å misjonere.
Vi er mange som kan slite med sosialangst eller manglende sosiale antenner, så jeg prøver ikke å gjøre narr av denslags. Men i denne personens tilfelle, ville det hele gitt en slags “cred” i det religiøse miljøet han tilhører. Der er det status knyttet til det å være ignorant når det gjelder “denne verden”.

Slike som ham er årsaken til at jeg mener det burde vært påbudt for enkelte pastorer å tilbringe minst én kveld i uka utenfor sin egen krets. Ja, det skulle rett og slett vært en del av jobben deres å henge på puben en gang i blant (uten at motivet var å “evangelisere”)! For det ville vært sunt både for deres språk, holdninger og tankegang.

Ånd, sjel og kropp

Uten å gå inn på en lang teologisk diskusjon om akkurat det her og nå, så er jeg blant de som tror vi består av både ånd, sjel og kropp. Og jeg tror det er viktig å få med seg alle tre inn i livets ulike faser.
Det hjelper ikke være verdens mest åndelige menneske dersom man har en amputert sjel. Akkurat som kroppen må holdes i form, må ånden holdes i form. Akkurat som ånden trenger næring, trenger sjelen næring. Faktisk bør de tre være likestilt når det gjelder pleie og omsorg. Enkelte ganger har jeg derfor lyst til å be kristne venner om å lese mindre bibel og mer av annen litteratur. Jeg synes de bør avlyse enkelte bønnemøter og heller dra på kino.

For noen er dette banning i kirka. Men kanskje er det fordi de er “gnostikere”, som kun tillegger det åndelige verdi, mens de anser alt det andre for noe de pliktskyldigst må holde i live, men bare såvidt det er, og helst på nødrasjoner.

Enkelte driver hele tiden en undertrykkelse av sin og andres menneskelighet, gjennom utstrakt bruk av bibelvers på en måte som tjener mot sin hensikt. Sier du til disse at du går gjennom tøffe ting, vil de svare: “I min bibel står det skrevet at vi makter alt i Ham som gjør oss sterke!” Forsøker du å utdype og forklare litt om hva du gjennomgår, vil de sannsynligvis fortsette slik: “Ja, men det står skrevet at vi ikke har møtt noen prøvelse som vi ikke kan tåle!”
Ferdig med den saken, liksom. Next!

Slikt er ikke å bygge opp folks tro. Det er tvertimot å legge sten til byrden, og det med vers som opprinnelig hadde motsatt hensikt. Jeg har hørt hele samtaler foregå på det viset der, hvor den som skulle hjelpe hele veien parerte med bibelvers, med det resultat at mottakeren ble trykket enda lenger ned. Æsj!
Javisst sier Paulus at vi som troende skal ha “vårt blikk festet på det som er der oppe”. Men aldri i verden om han med det mente at vi skulle ha en livsfjern form for religiøsitet. Som Ray McCauley har sagt: “Don’t be so heavenly minded that you are no earthly good.”
Det er farlig å drive en konstant undertrykkelse av sin egen sjel og menneskelighet.

Et balansert liv

Tidligere hadde jeg en tendens til å dele livet opp i ulike bolker, noe som skapte et tydelig skille mellom hellighet og hverdag, mellom “kristne øvelser“ og alt det andre. En helligdag var for eksempel en dag som var annerledes enn andre dager. Men jeg tror vi i større grad bør se helligheten i hverdagen. Vi bør ikke la det være sånn at når vi går på gudstjeneste, så er det en del av vårt åndelige liv, mens når vi f.eks. sitter i et selskap, så er det en del av vårt “verdslige” liv. Slitsomt skille!
Jesus er i oss like mye når vi sitter med venner, som når vi tilber ham. Og for å si det radikalt (i noens øyne): Det ene er faktisk ikke viktigere enn det andre!
Om vi neglisjerer familie og jobb for å tilbe og lese bibel i stedet, så må vi ikke tro at Vår Skaper applauderer. Å søke Guds rike først, handler ikke om å ringeakte det jordiske.
For Guds rike er nær. Det er her. På jorden. I vår hverdag.

Til tider hører du brennende evangelister som sier: “Har du Jesus på førsteplassen i livet ditt?” Men jeg tror ikke Jesus ønsker å være først på en eller annen teit liste over prioriteringer, hvor f.eks. familie og menighet og jobb og venner er nummer 2,3,4 og 5. Nope, aldri i verden! Jeg tror han mye heller vil være hele lista – hele livet.

Jesus trengte venner. Han trengte hvile. Han trengte mat. Han gråt. Jeg tror ikke Jesus og disiplene gikk rundt som teologisprengte, livsfjerne munker som kun hadde åndelige og dype samtaler. Han var ikke en omvandrende filosof som skilte materie og ånd i alt han gjorde. Det står i en profeti at han var «salvet med gledens olje mer enn andre». Det høres ikke ut som beskrivelsen av en stoiker eller gnostiker, spør du meg.

Noen har et gudsbilde hvor Guds vilje alltid er det diametralt motsatte av det mennesket ønsker å gjøre. En slags evig konflikt. En slik tankegang tror jeg fører til et trist liv. Han virker jo i oss til å gjøre og ville det gode!
Selvsagt kan hans vilje gå på tvers av våre ønsker, og vi kan møte fristelser. Det finnes en reell kamp mellom “kjøtt og ånd”. Men det er ikke slik at den er konstant. Det er ikke slik at alt vi liker er noe som truer åndslivet i oss.

Å ha et balansert liv, er ikke å være lunken. Det er å være de menneskene Gud skapte oss til å være. Kristen tro handler ikke bare om det åndelige og evigheten. Nei, Gud forsonte verden med seg selv. Mennesket.
Og mennesket er ikke bare ånd. Det er ikke bare det åndelige som er gitt oss av Gud, men også det sjelelige og kroppslige.

Dessuten, for å sitere min lillebror Thomas: “Ofte går vi glipp av det guddommelige fordi vi hele tiden søker det spektakulære.”

Facebook Comments
2 comments on “Gnostikere anno 2017
  1. Snakket nettopp med en person som delte opp livet sitt i det djevelen sier og det Gud sier. Da spurte jeg: ” Men hvem er DU, da? Tenker du ikke NOE selv??? Er du en ikke-person? Vi er jo skapt i Guds bilde!”
    Håper det fører til at han får opp øynene…

  2. Kjenner meg igjen i dette. Har levd i denne oppdelingen selv. Hadde lenge planer om å skrive dagbok, eller dagbøker med notater. En for det Gud sa, en for tanker kanskje inspirert av Gud, en for mine tanker, og i den stilen. Mange notater ble det, de ligger fortsatt der på post-it lapper etc, det fins nok mye bra der også.
    En periode etter å ha forlatt menighetslivet var jeg fullstendig lammet fordi jeg trodde at Guds vilje var noe helt konkret, og hvis jeg ikke gjorde den var jeg utenfor – fullstendig utenfor – Guds vilje. Fant liksom aldri ut av det og var lite produktiv, stillestående og trolig også veldig deprimert i lang tid.
    Hadde også levd mange år i menigheter med mye av denne tankegangen, som for min del ble introdusert på bibelskolen jeg gikk på, med denne oppdelingen. I menighetstid og fritid, Gudsliv og verdslig liv (som besto av turer, mat, fritid, jobb etc.), kristen og ikkekristen musikk og lesestoff.
    Men kanskje Guds vilje fins der, i fullstendig overgivelse til Jesus som noen fortalte meg mye om. Så der var jeg, helt fastlåst og redd for å gjøre feil. Husker nå at det står i bibelen at Guds vilje er velbehagelig, altså den føles og oppleves god. Men det å ha det gøy på jobben, gøy med kolleger, gå på fjelltur eller kino alene uten noen potensielle kandidater for frelse føltes jo også godt…
    (Btw – antispamspørsmålet er usynlig, men jeg har jo to valg så jeg svarer jo riktig på andre, nei tredje, forsøk 🙂 )

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?