Georg i Urtegata

Urtegata

Jeg er Georg. Jeg har en historie.
Ja, det er det man pleier å si om sånne som meg, at vi har en historie. Men har ikke alle det, kanskje? Finnes det virkelig noen som er helt historieløse?

Utenfor vinduet har bladene blitt en nyanse gulere og rødere enn i går. Jeg legger merke til slike detaljer, for det er som om virkeligheten er forsterket, som om sansene har bråvåknet og sett lyset. Enkelte av bladene faller fra det store treet ved lekeplassen. Three down, 2398 to go. Jeg nyter synet. Mange liker å snakke om sin høstdepresjon, gjerne folk som ikke har peil, sånne som forveksler depresjon med ufarlig melankoli. Skal innrømme at høsten også for meg pleide å bære bud om noe trist, om at noe var over, men de siste årene har den hatt motsatt effekt; jeg blir oppstemt.

De siste dagene har jeg likevel følt på et visst vemod. Ja, vemod er ordet, for det dreier seg ikke om tungsinn. Det er heller ikke mine gamle følgesvenner Tomheten og Uroen, de som aldri lot meg være i fred, som banker på døra. Nei, de har forsvunnet for godt, takket være denne Troen jeg har kommet fram til langs veien.

Men altså: vemod. I en ganske kraftig versjon.

Rett overfor leiligheten min ligger bygården hvor det brant like før jul for et par år siden. Jeg ser bort på den, innser at jeg aldri helt har kommet meg over det der. Hadde nachtspiel samme natt, satt i stua med de tykke, mørke gardinene fortrukket og spilte god musikk og diskuterte religion med venner, ante fred og ingen fare, uvitende om at folk gikk inn i evigheten bare noen meter bak sofaen jeg satt i. Først da et glimt fra brannbilenes blålys trengte gjennom de tykke, svarte gardinene, dro jeg dem til side, bare for å få en annen virkelighet i fleisen. I min egen vinduskarm satt et lite barn og hutret, hun hadde blitt lempet ut fra andre etasje i nabobygningen, hvor røyk og flammer veltet ut fra flere åpninger. Vi fikk musikken av og vinduet opp, rakk akkurat å legge et pledd rundt kidden før hun ble tatt hånd om av helsepersonell. Så gikk vi alle ut på trappa, og med hvert vårt vinglass i hånden ble vi vitne til brannmannskapenes intense kamp for å redde liv. Det lød desperate rop om hjelp, glass knuste, brannmenn ga ordre, stiger ble heist.

Da vinglassene våre var tomme, var seks mennesker døde.


(Skjermdump fra TV2 Nyheter)

Etter den natten har jeg ikke likt meg her i Urtegata, selv om leilighetene som brant er pusset opp for lengst og nye folk har flyttet inn.
Men jeg tror ikke vemodet skyldes dette.
Jeg går inn på kjøkkenet, får trakteren i gang. Skrur på dataen, går gjennom artikkelen en siste gang før jeg sender den til tidsskriftet som ba om den, en artikkel som tar for seg norske oppvekstromaner; jeg har pløyd samtlige det siste halvåret og nå forsøkt å gjøre meg interessant på deres bekostning, ja, jeg har rett og slett kjekket meg; jeg har ironisert over venstresidens pompøse selvhøytidelighet i et avsnitt med «Seierherrene» som overskrift, jeg har gjort et poeng av å sette overskriften i anførselstegn, og jeg har kalt «Bly» pissing på bautaen «Beatles», bare sånn for å nevne noe. Det var i grunnen bare «Beatles» og Ambjørnsens «Hvite niggere» som slapp unna min skarpe penn med æren i behold, den siste av dem var selvsagt, noe som fører tankene mine over på dagens planer, det er snart tid for avreise.

At all denne lesningen egentlig har vært et forsøk på å få inspirasjon til mitt eget prosjekt, er inntil videre en hemmelighet. Desto verre vil det en dag bli at jeg nå skrev som jeg gjorde, dersom jeg skulle få antatt boka og ikke bare mine evinnelige artikler; mine egne ord vil komme tilbake som en boomerang og treffe meg midt i trynet, og det vil være velfortjent om det gjør vondt. Ikke nok med at wannabe-forfatteren frekt og freidig hoverte i vei over de virkelige forfatterne, men han, altså jeg, avsluttet til og med artikkelen med å hevde at vi godt kunne klare oss uten flere oppvekstromaner de neste tjue årene.
Snakk om å skyte seg selv i foten.

Så var det også det Irene sa, noen dager før hun dro, at hun opplevde meg som selvdestruktiv. «Det er som om du VIL male deg selv inn i hjørner!» sa hun.

Irene. Det er tomt her etter henne. Innimellom savner jeg til og med kranglene våre. Jeg savner det å våkne opp til en eller annen kjip replikk om et eller annet jeg ikke har gjort og som skulle være gjort for lengst. Jeg savner at noen smeller med døra. Nå er den stort sett bare lukket og stille.
Kan dette være en underbevisst årsak til vemodet? En slags avart av en førtiårskrise på forskudd? I en alder av 37 er jeg nylig blitt singel, er fortsatt en leietaker som på grunn av stor inkassogjeld ikke har noe håp om å eie egen bolig på denne siden av evigheten, her nede i verdens jammerdal har jeg aldri blitt til noe, som det heter, selv om jeg er, siden jeg jo tenker over at jeg ikke har blitt til noe. Livets harde skole, det er ikke lenger tøft å skrive når Facebook spør om utdannelsen for så å spre den til alle og enhver, det vil si, til de 4624 vennene jeg har, hvorav 4080 er folk jeg ikke aner hvem er eller hvorfor de har adda meg; mange av dem har jeg nok selv sendt venneforespørsler til i fylla på byen, jeg har en mani på det der med å samle folks kontaktinformasjon sånn for sikkerhets skyld, av frykt for å miste folk, og kanskje trodde jeg der og da at jeg hadde møtt en tvillingsjel, bare for å ha glemt vedkommende dagen etter, og istedenfor jordomseiling slik vi kanskje snakket om, hva vet jeg, endte det opp med en stakkarslig «liker» på Facebook flere måneder senere, da vedkommende, som jeg altså ikke lenger husket, la ut en eller annen morsom link.

Jeg har aldri gjort noe av den sorten ting som har noe på en CV å gjøre. Og det begynner å bli en smule seint å skaffe seg utdannelse og karriere, foråsirresånn. Når du har kommet så langt som meg uten å ha fått til en jævla dritt, må du enten jobbe resten av livet med et eller annet lavpanna opplegg som du hater å drive med – butikk eller noe, bare for at andre skal mene at du i det minste prøver å være en god samfunnsborger – eller så må du finne på et eller annet prosjekt på egen hånd, et eller annet i tråd med interessene og drømmene dine, selv om det sannsynligvis aldri vil gjøre deg i stand til annet enn å holde hue over vannet sånn akkurat. Selvstendig næringsdrivende med enkeltpersonsforetak høres flott ut, men i mange tilfeller, ikke bare i mitt, er det bare snakk om fancy terminologi for det å leve under fattigdomsgrensa selv om man jobber døgnet rundt.

Det er bare i unntakstilfellene at livskall og god økonomi går hånd i hånd.

Nå for tiden holder jeg faktisk hue over vannet bedre enn noensinne, det står ikke på det. For første gang har jeg klart å spare opp noe spenn som inkassobyråene ikke veit om. Det har lenge vært målet å reise, og reisen starter offisielt i dag. Rastløsheten har glødet under overflaten i lang tid, jeg har ignorert den for lenge. Kanskje har jeg fryktet den, siden den førte til så mye trist tidligere. Men den gangen var rastløsheten nært forbundet med Tomheten og Uroen, og det er den ikke lenger, så det er ingen grunn til å frykte. Nå som Irene er ute av bildet, er det i grunnen et enkelt valg: Jeg skal reise. Jeg vil bort, bort fra Grønland, bort fra Oslo, og innimellom bort fra all sivilisasjon. Mens jeg skriver på denne romanen, som bare er en dårlig kopi av de jeg nettopp har dissa i en artikkel, skal jeg dyrke enda et hobbyprosjekt; jeg skal se stedene jeg har lest om i mine favorittbøker.
Jeg gir rastløsheten frihet til å herje med meg. For den er som sagt ikke som før.

Tidligere var livet mitt mange små episoder. Jeg skifta scene hele tida, etterlot meg en drøss folk overalt som lurte på hvor det ble av meg. Jeg traff noen av dem igjen etter mange år, de var fremdeles de samme, levde i den samme storyen hele tiden, mens jeg aldri kom meg til slutten av en bok, måtte begynne på en ny når jeg var sånn cirka halvveis.
Jeg var overalt. Smakte på hva de ulike miljøene kunne tilby meg. Sugde brodden og safta ut av rammene og systemene deres. Svelget unna maks inntrykk, til jeg virkelig hadde opplevd essensen av deres rutiner.
Det hadde jeg som regel etter noen slurker eller kapitler. Og da gadd jeg ikke fortsette. Da bytta jeg.
Folk var bare en endeløs rekke smaksprøver for meg. Jeg sutta på livene deres en stund, lot smaken av deres liv og kultur gå noen runder i ganen, før jeg gøgga dem ut og åpna neste flaske. På den andre siden av gjerdet fantes alltids en klikk av mennesker jeg ikke hadde vært i før. Et eller annet fellesskap jeg ikke hadde vært inkludert i. En eller annen tankegang jeg ikke forsto.

Nok en gang har jeg blitt stående og stirre ut av vinduet. Bort på Dødens bygård. Tror det er en tåre i øyet mitt, da jeg hører henne komme ut fra soverommet vårt. Jeg snur meg og sier godmorgen, har du våknet?, noe som i grunnen er et ganske dumt spørsmål, for hun står jo der og går sannsynligvis ikke i søvne.
– Hei, gutten min, sier hun, og jeg liker at hun kaller meg det, selv om jeg altså lurer på om noe av dette vemodet skyldes følelsen av å ligge langt etter jevnaldrende i løypa, av å ha vært en guttevalp hele livet. Ikke har jeg barn, aldri har jeg hatt ansvar for andre enn meg selv, og selv det ansvaret har jeg ikke tatt på meg før i senere år.
– Står du her igjen? smiler hun. Hun kommer tett inntil og gir meg en klem bakfra. Berøringen er en kraftinnsprøytning.
– Gjør visst det.
– Savner du dem?

Da hun sier det og i samme øyeblikk forsvinner ut av fantasien slik at det nok en gang bare er jeg som står der, kommer tårene for alvor. Det skjer egentlig ganske uventet, jeg blir litt satt ut av voldsomheten i egne følelser.
For det er ikke sant at alle mennesker og miljøer har vært smaksprøver. Det finnes ett unntak. En liten vennekrets, et lite miljø, som begynte i skoledagene, men som var noe helt annet enn vanlige klassekamerater, og som derfor fortsatte en stund etterpå, helt til det tok slutt, ikke fordi noen ville det, men fordi det bare ble sånn.

Etter det med Espen.

Det var først senere jeg gikk fra miljø til miljø, i et forsøk på å erstatte det som hadde vært.
Ja, nå står sannheten tydelig for meg, selv om hun som introduserte den har gått i oppløsning, fordampet som en zombie skutt i hue.

Selvsagt. Det er skrivingen som har skylden. Jeg savner dem. Stammen. Apasjene. Det er det dette dreier seg om. Utrolig at man skal være så treg i oppfattelsen av seg selv.

Fortsettelse følger i morgen for alle patroner.

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?