Etterlyst: Jesus

ETTERLYST-JESUS-2016_Foto-Erik-Berg-0492-769x637

Foto: Erik Berg/Det norske teatret

I disse dager går forestillingen Etterlyst: Jesus på Det norske teatret. Her forsøker Bjørn Eidsvåg og Svein Tindberg på en humoristisk måte å stille noen viktige spørsmål om hvem Jesus egentlig var.
Det hele er svært fornøyelig, helt til de forsøker å svare på spørsmålene.

Før de to entrer scenen, vises videoklipp av ulike mennesker som uttaler seg om Jesus. Noen gir uttrykk for at han er helt passé som forbilde, andre tror han er Guds sønn, noen sier han er et godt forbilde på gode verdier, osv. Det siste klippet fører til humring i salen, da en litt hippie-aktig fyr sier at det trengs mange jesuser, og at han selv er en liten Jesus.

Så kommer de to på. Sjangermessig er forestillingen vanskelig å plassere, noe som er et stort pluss. Du er både på teater, på stand up-show, på Eidsvåg-konsert og på foredrag. Og det er kun sistnevnte bit som halter.

Den første timen er en fryd. Eidsvåg forteller om sin oppvekst på bedehuset, og for enhver som har hatt befatning med slike miljøer er det uhyre morsomt. Tindberg flyr rundt i bakgrunnen og tar på seg en rekke roller; han er den kortvokste bedehusdamen som passer på at alle har kaffe i koppene, han er den godmodige søndagsskolelæreren som synes flanellografen er et fantastisk virkemiddel når man skal formidle historien om Jesus som gikk på vannet.

Etter at alle har fått mang en god latter, blir forestillingen mer alvorlig, men fortsatt morsom, idet Eidsvågs livshistorie når tenårene. I barndommen ga det en trygghet uten like å vite at Jesus så alt. I tenårene ble samme tanke mer en trussel, og det var øyeblikk da man skulle ønske at Gud og Jesus så en annen vei. Tindberg understreker følelsen ved å ta på seg rollen som helvetesforkynner Hallesby. Eidsvåg følger opp med sangen “Onani”, hvor koret lyder slik: “Går det lukt til helvete, så er det fordi – ONANI!” Han forsøker å få publikum med på allsang, før han glisende beroliger oss med at vi kan få slippe å synge med.
I kulissene er det Botticellis Dante-inspirete inferno som vises, og Eidsvåg/Tindberg understreker at disse bildene har farget kristnes syn på helvete mye mer enn det Bibelen har gjort, noe det er lett å gi dem rett i.

Den jesusen Eidsvåg fikk servert i tenårene, var imot rytmisk musikk og langt hår, selv om han visserlig selv hadde langt hår på samtlige bilder. Vi ler høyt da Eidsvåg går gjennom alle menneskebudene han ble utsatt for i Jesu navn. Men jeg kjenner også på hvor tragisk det egentlig er. Hvor mange nordmenn har vel ikke vokst opp med en slik formidling av evangeliet? Det er trist å tenke på. Alle de skrevne og uskrevne reglene skremte en hel generasjon langt bort fra menighetene.

Eidsvågs livsreise når så Menighetsfakultetet. En Jesusbevegelse har sett dagens lys samtidig som han blir student der, og Eidsvågs uskyldige barndoms-Jesus og truende ungdoms-Jesus må nå vike for opprøreren og samfunnsrefseren Jesus, han som alltid havnet i strid med de skriftlærde. Vi får servert en av Eidsvågs tidlige låter fra denne tida, “Fader, forlat oss”, hvor Vietnam, Belfast og miljøvern preger det teologiske innholdet.

Så langt har forestillingen vært terningkast 6. Riktignok hadde jeg ut i fra forhåndsomtalen forventet at Eidsvåg og Tindberg skulle spille mer ball, siden deres to ulike livshistorier kan krysses på en god måte. Eidsvåg er gutten som vokste opp på bedehuset, men som delvis har mistet troen i voksen alder, mens Tindberg vokste opp utenfor kristne miljøer og først fant troen i voksen alder. Dette kunne gitt noen spennende vinklinger. Slik det nå er, fungerer Tindberg mest som en kulisse for Eidsvågs livshistorie.
Likevel: Helt perfekt forestilling den første timen!

flanellograf

Men etter å ha gått gjennom alle de merkelige variantene av Jesus han ble utsatt for, kommer Eidsvåg til det virkelig store spørsmålet: Hvem var egentlig Jesus?
Til tross for at Tindberg har kommet med enkelte korte Jesus-fortellinger og sitater, har vi jo så langt ikke fått særlig innblikk i hva Jesus sto for. Og vi får det heller ikke nå. Kanskje tas det for gitt at publikum allerede kjenner budskapet hans?

I siste halvdel forsvinner til tider den åpne undringen som ligger i bunnen av det hele, og Eidsvåg blir belærende, noe som definitivt ikke kler forestillingen. Han går til angrep på fundamentalismen og bibeltroskapen, men gjør det til tider med uttalelser som er såpass bastante at han kan minne litt om de han kritiserer.
Som prest måtte Eidsvåg stadig lese fra Bibelen og si til forsamlingen: “Hør Herrens ord!” Hvor vanskelig det etterhvert ble for ham, illustreres ved at Tindberg leser de verste eksemplene vi har fra Det gamle testamentet, som en kontrast til tanken om at dette er “Herrens ord”. Det blir litt for billig, og minner mest om det Hedningesamfunnet drev med på Egertorget i gamle dager. Hva har vel disse tingene med Jesu budskap å gjøre? Du skal virkelig være erke-konservativ for at dette skal være utfordrende for troen på Jesus på noe vis. Til tider forsøker forestillingen å sparke inn dører som forlengst er åpne i norsk kristenhet, og som sannsynligvis også var åpne på Menighetsfakultetet den gangen Bjørn gikk der. Det hadde vært mye mer spennende om de f.eks. hadde sett på hvordan Jesus nytolker de gamle skriftene og konseptene.

Jeg innser at man ikke kan gå i dybden på ting i en forestilling som dette. Desto viktigere at man ikke blir flåsete og kliner til med standard myter og klisjeer i sine forsøk på å utfordre troen. Som myten om at vi ikke kan ane noe om hva Jesus sto for, siden vi har 6000 forskjellige håndskrifter av evangelietekstene, hvor den ene skrev av den andre i en endeløs rekke av kontinuerlig utvikling, før vi så endte opp med det vi har i dag. Inntrykket Eidsvåg/Tindberg gir, er at vi har tusenvis av klin forskjellige nytestamenter. Enhver som har lest litt om dette, vet at 97 % av forskjellene mellom håndskriftene er av helt ubetydelig art. De mest radikale forskjellene i de gjenværende prosentene er at de eldste håndskriftene utelukker fortellingen om kvinnen som Jesus reddet fra steining, samt at de har en litt kortere avslutning på Markusevangeliet. Dette er altså ikke noe som totalt skjærer seg med den bibelteksten du finner i bokhyllene i dag. (Dette kan du lese mer om i boka “Det store puslespillet” av Hans Johan Sagrusten, om det skulle være av interesse.)
Når det i tillegg gis inntrykk av at keiser Konstantin nærmest var den som fastsatte Jesu guddommelighet, oppleves det som nok en banal forenkling av historien i beste (les: verste) Dan Brown-stil.

I bunn og grunn mener vel Eidsvåg at vi egentlig ikke kan vite noe for sikkert om Jesus. Og det er jo en ærlig sak, dersom han oppfatter det slik. Men det fører i sin tur til at det er fritt fram for en hvilken som helst tolkning. I likhet med de strenge emissærene fra bedehuset og inkvisitorene i middelalderen, kan vi da skape vårt helt eget bilde av ham, etter eget forgodtbefinnende. Jesus blir en tåkefyrste som vi kan trekke hva som helst av meninger ut av. Når vi har fått ryddet av veien enhver tanke om at Jesus var noe mer enn et menneske, kan vi f.eks. bruke ham som et ufarlig forbilde på at det er viktig å være snille mot hverandre, verken mer eller mindre. Your own personal Jesus.
Med et slikt utgangspunkt blir spørsmålet om hvem Jesus egentlig var og hva han egentlig sto for fullstendig uviktig, siden han uansett kun vil ha verdi som et slags symbol på et eller annet vagt.

Men nå er jeg streng. Selv om siste halvdel av forestillingen inneholder elementer av en kunnskapsløshet som irriterer meg fordi jeg tror at både Eidsvåg og Tindberg er smartere enn som så, skal jeg ikke henge meg helt opp i sånne detaljer.
For de to gir også mye god mat for tankelivet, og serverer fine stemninger oppi det hele!
Ikke minst sitter sangene som et skudd. “Etterlyst: Jesus” byr på fullt band på scenen, med blant annet David Wallumrød på tangenter og Kjetil Steensnæs på gitar.
Og tårene triller på flere i publikum da Bjørn drar til med en helt enorm versjon av “Kyrie”. Det er unektelig noe ironisk ved det, at det fortsatt er disse “konservative” låtene, om jeg kan bruke et slikt ord, som fremkaller tårene, selv i en forestilling som dette. Det sier meg noe om at den klassiske Jesus-fortellingen er større enn både Bjørn og alle oss andre, større enn all tvil og skepsis og moderne bortforklaringer av innholdet. Det er rart med det.

Det er også ironisk at Eidsvåg, midt oppi all sin ærlige tvil og kamp, fortsatt er en av dem som kommuniserer evangeliet til flest mennesker her i landet. Det er ikke mange andre som får med seg et helt festivalpublikum på salmesang, slik han gjorde da han dro “Føtter på fjell” på sommerens Stavernfestival. (Det er forøvrig et faktum enkelte “korrekte kristne” Eidsvåg-kritikere bør ta til etterretning når de angriper mannen for ikke å være stuerein nok.)

Eidsvåg er for tiden i en prosess som han beskriver som et langt adjø med barnetroen. Samtidig vil liksom ikke Jesus slippe helt taket. Selv om Bjørn har fått nok av den menneskeskapte guden med liten g, leser jeg mellom linjene at han fortsatt holder døren åpen, i hvert fall på gløtt, overfor den Gud som er evig Gud til alle tider. Den Gud som ikke inspirerer drap og sneversyn.
Eidsvågs nåværende konklusjoner er skrevet i sand, ikke hogget i stein, understreker han på slutten av forestillingen. Han er fortsatt på leit.

Med et slik bakteppe blir også avslutningslåta, “Floden”, ekstra sterk:

Eg lure nå på koffor bade e’kje meir i det
Koffor, koffor når eg kjenne det goa du gjør med meg
Det kan nesten virka som om eg prøve å unngå det
Og eg føle meg redd for nåden og glea du skjenke meg
Forunderleg, forunderleg

Vil du støtte mine skriverier ved å bli en PATRON?

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?