På gralsjakt i Det ville vest

dollsteinen sett fra parkeringsplassen
Alle de flotte bildene i dette innlegget er knipset av Jan Luneborg. De ikke fullt så flotte og mindre mobilkamera-bildene er tatt av yours truly.

I helgen hadde vi en nydelig tur til Dollsteinen på Sandsøy på Sunnmøre. Turen ble tatt i forbindelse med research til oppfølgeren til “Det mystiske ansiktet”.

I neste bok er Arthur-mytene en del av plottet. Og selv om det er aldri så mye bullshit, har altså Norge også et sted med link til disse, nemlig den beryktede Dollsteinshola, som til og med skal ha huset Den hellige gral på et tidspunkt (for de som virkelig ønsker å ta helt av i mytenes verden).

Fotograf Jan og yours truly hadde planlagt å ta turen en stund. Men to fine folk ved navn Anita og Are hev seg impulsivt med på kort varsel, etter at jeg skrev på Facebook at vi hadde ledig plass i bilen. Dermed ble vi fire pers som tok den ikke helt korte bilturen til Sandsøy, som er like ved Vestkapp og omtrent så langt vest som du kommer i dette fagre landet.

Ferden gikk først opp gjennom Gudbrandsdalen til Otta, og derfra mot Strynfjellet. Ferden over fjellet byr på visuelle inntrykk som man skulle tro var av en annen verden, men som faktisk tilhører denne kloden og dette landet. Det er bare å måpe noen ganger. Sånt no hakke vi i by’n. Ikke på Ringvoll heller. Er ikke så ofte jeg har grunn til nynne på salmen “Jeg løfter mine øyne opp til fjellene” her jeg bor. Men den dukket kjapt opp i underbevisstheten nå, foråsirresånn.

strynsfjellet

strynsfjellet2

Vi leide en hytte på campingplassen Folven etter svingene nedover Strynfjellet, og tilbrakte kvelden der. Campingplassen og hytta var av den forholdsvis enkle sorten (selv om hjemmesiden deres er rimelig fancy og ikke akkurat preget av lavt selvbilde). Men det var et sted med en rekke kule folk og en litt frika vibb oppi det hele. Vi endte på party hos de gjestfrie polakkene i nabohytta, etter noen debatter om de store spørsmålene ved leirbålet midt på plassen.

camping

Tidene for utsjekk var de heldigvis ikke så nøye med, og det ble litt utpå dagen før vi børna videre mot målet. Denne etappen var langt kortere, og det var mye fin natur langs veien denne dagen også. Vi sto overfor en fristelse, da vi plutselig fikk tilbud om gjesteliste på Malakoff-festivalen i Norfjordeid, ikke langt unna, hvor Iggy Pop og det nye bandet til den gode mann Ivar Nicolaisen skulle spille. Men vi fant ut at det ville føre til stress dagen etter, siden vi måtte tidlig nok opp som det var. Så vi sto imot, og angrer bare litt. Angret hadde vi gjort om vi hadde dratt også. Det er et av de vestlige luksusproblemene sånne som oss må slite med, at det ofte skjer flere morsomme ting på én gang. Stakkars oss, jeg er sikker på at 90 % av verden har sterk medfølelse med slike problemer …

Som alltid ble det meste tatt på sparket, og vi hadde fått beskjed om at det ikke var mulig å få seg tak over hodet på selve Sandsøya. Men vi hadde ingen avtaler på øya før søndagen, så null stress joggedress, selv om vi ønsket å losjere oss så nærme fergeleiet som mulig. Vi var innom et shabby sted ved Larsnes, men fikk beskjed om at alt var langtidsutleid og at det var vanskelig å finne noe i området. Det så mørkt ut, helt til vi svingte nedom en liten vei til noe som het Kjellsund Ungdomssenter. Det sto nemlig noe om rom i herberget på en bitteliten plakat på skiltet.

Kjellsund viste seg å være et idyllisk sted drevet av Det norske misjonsselskap. Stedet kunne vært hentet fra en Hamsun-roman, og hadde da også en interessant historie. Her var det ingen mennesker å se, derimot mange hytter, båter, kanoer, redningsvester … og et telefonnummer man kunne ringe. Stemmen i andre enden kunne opplyse oss om at hytte nummer fem var rengjort, at nøkkelen lå der-og-der, at det bare var å legge igjen en lapp med adresse slik at de kunne sende faktura.
Hytta var av en ganske annen standard enn den vi hadde kvelden i forveien, med flere soverom og veranda rett ved sjøen – til en svært rimelig pris. Borte ved den tomme hovedbygningen var det et leirsted med bålplass og et trekors, hvor mange kids gjennom årene sannsynligvis har skaffet seg gode minner.

leirsted

utsikt fra hytta

misjon

Det ble en deilig ettermiddag og kveld på stedet. Ren idyll. Noen foretrakk en lang kanotur, mens yours truly likte seg best på verandaen med en gammel kristenklassiker og noen kjetterske druer fra Pyreneene i plastglasset.

kano

En av grunnene til at kanotur var uaktuelt for min del, var den elendige ryggen min, som har det med å gjøre opprør en to-tre ganger i året. Den valgte selvsagt , av alle tidspunkt. Første dag på turen gikk jeg som en krøpling, og klarte på et tidspunkt ikke å gå fra bilen og inn på bensinstasjonen for å kjøpe kaffe. Andre dag var det litt bedre, selv om jeg fortsatt måtte bruke handlevognen på butikken som rullator. Jeg var mildt sagt spent på hvordan den ville funke dagen etter.

*

Søndag morgen tok vi fergen fra Larsnes og ut til Sandsøya.

ferge

På øya møtte vi guiden vår, Atle Beitveit. Idet jeg gikk ut av bilen, merket jeg at ryggen var nesten helt bra. Den klikka seg tilbake på plass omtrent på minuttet, og bestemte seg med ett for å spille på lag, noe som var fantastisk digg! A miracle! Hadde den vært like vrang den dagen som dagene i forkant, hadde hele turen vært forgjeves for min del.
For turen ut til hula var lengre enn jeg trodde. Heldigvis, for naturen her var ubeskrivelig vakker.

skilt

dollstein

pinne

naturligslott

på vei

nærmere

Det siste stykket opp til huleinngangen, krevde det jeg hadde av energi. Ryggen var ikke noe problem, men det var derimot kondisen. Jeg må virkelig for alvor skjerpe meg. Ikke sunt å sitte ti timer foran dataskjermen hver dag. Eneste trøsten (på grunn av det med felles skjebne og denslags) var at den godeste Jan slet minst like ille. Det var såvidt vi klarte å hente oss inn igjen. Ere muli.

last

inngangen

i åpningen

Forøvrig var guiden vår, i egenskap av å være kjentmann, den første som ankom den skadede etter en ulykke som skjedde her for noen år siden. Det hele var rimelig dramatisk, da kvinnen lå fastklemt med punktert lunge og en rekke brukne ribben, på et nærmest utilgjengelig sted. Spennende å høre redningsmannens versjon av det som skjedde. Han kjente nok på noen sterke følelser da han fant henne i live.

forberedelse

Utenfor hula fikk vi en innføring i hulas historie. Selv om linkene til Arthur og gralen og alt denslags selvsagt er tøv, og selv om den eventuelle “Ringskatten” som fantes her inne må være fjernet for lengst (dersom den noen sinne eksisterte), må det jo likevel ha vært et eller annet ved denne hula, siden den nevnes i en rekke historiske verk fra langt tilbake, både her i landet og nedover på kontinentet.

Det var aldri min plan å joine de andre helt inn i hula. Jeg visste at klausen ville gjøre det umulig. Guiden kunne også fortelle om enkelte heftige klaus-anfall hos turister inne i hula gjennom årene. Men formålet med turen var å se selve huleåpningen og området rundt, for det er det som angår handlingen i boka. Romanfiguren Mikkel har nemlig også klaus. Flaks med den! 🙂
Jeg skjønte fort at det heller ikke var noe poeng i å gå innover et lite stykke, siden det hele starter med en bratt og glatt nedstigning til et punkt som du fint ser fra åpningen, og så blir det trangt ganske umiddelbart dersom du skal videre.

inngang

Her er bilder som Jan tok inne i hula:

i hula
trangt
trangt2
Trollet manifesterer seg d
selfie

Jan beskriver opplevelsen og det siste bildet slik på Facebook: “Selfie i bunnen av Dollsteinhola, ca 180 meter (600 ft) kryping, klatring og åling inn i fjellet, tildels i svært gjørmete omgivelser. En plass var det så trangt at jeg måtte tømme jakkelommene for å greie å tyte meg gjennom. Helt inne var det derimot så stort og tørt at det er bevart flere hundre år gammel tagging på hulleveggene. Alt er selvfølgelig vanskelig å se siden det er helt mørkt og hodelyktene gir lite lys.”

Mens de fire andre ålte seg innover i fjellet et par timer, satte jeg meg utenfor med en utsikt som jeg vil huske lenge. Jeg satt ikke inntil fjellveggen, for det var visstnok risky, da det raste steiner fra tid til annen fra toppen av fjellet. En tidligere turdeltaker hadde fått en slik på skulderen sin, kunne guiden fortelle. Hadde den truffet hue, ville hun ikke lenger vært blant de levende.

steinras

På trygg avstand ble jeg sittende i lavmælt lovprisning og meditasjon noen timers tid. Planen var å lese en bok, men det var så altoppslukende å sitte der i ensomhet og tenke og se ut mot storhavet, hvor en rekke niser lekte seg like utenfor der jeg satt. Det ble ikke lest en setning. Det var varmt og godt, og værgudene sørget for at et av Norges mest værutsatte havområder lå blikk stille.

For et sted. Noen ganger virker den rett og slett litt dum, tanken om at alt er blitt til ved en tilfeldighet.

utsikt2

Så fulgte en svett tur tilbake i det ulendte terrenget (som riktignok hadde en tydelig merket sti hele veien). Det var en sliten – men happy – gjeng som satte seg i bilen og tok den ni timer lange turen tilbake til hverdagen.
Ankomst Ringvoll skjedde 02:30, omtrent akkurat som GPS-Laila hadde profetert.

Tusen takk til Tor-Øyvin Steen og Tormod André Røyland for bidrag til reisekassa underveis! Navnene deres er herved oppført på takkelista i oppfølgerboka.

Og skulle noen bli inspirert til å ta samme tur som oss, kan vi på det sterkeste anbefale guiden vår, Atle Beitveit, som du kan nå på tlf. 91511134. En tusenlapp var alt han krevde for hele turen. Det finnes de som går inn i hula uten guide, men ifølge mitt reisefølge er det rein og skjær idioti.

For mer info om øya, se HER!

Facebook Comments
2 comments on “På gralsjakt i Det ville vest
  1. Hauhau 😀
    Kvardagskost for oss på bygda,extremsport for gamle menn i byen 😉
    Fekk med meg at dåkke var på tur hit,men skulle seff på villmarkstur i Skjækerfjella med dama akkurat da,ellers hadde dåkke fått gratis og spisskompetent guide til alt,bortsett frå Dollsteinshåla…
    Hvis det blir fleire tura mot nordvestkysten,er det berre å gje lyd,so stille ej på!Klem til Anita,og hail til deg,David 🙂
    Kan forresten nevne at vi fikk bjørn i leiren mens dåkke va her!Storveges oppleving!!!
    Fortsatt god og vanhellig sommar B-)
    Beste helsing Styggemann aka Jarle Riise

    • Ja, nå bor jeg ikke lenger i byen, men man kan trygt si at det var ekstremsport for gamle menn som sitter altfor mye stille foran dataskjermen! 🙂

      Synd du ikke var i området når vi var der. Men vi tar nok turen tilbake igjen en gang, det området ga mersmak!

      Kult med bjørn! Det er ikke akkurat hverdagskost! Det nærmeste jeg har kommet noe slikt, er bjørnebæsj på Finnskogen, hehe … (Men fotografen på turen, Jan, har møtt grizzly i USA.)

      God sommer, Styggemann (med saksa?)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?