En kjetter anmelder pavens bok

frans

Den nye boka til Frans fra Roma byr på et enkelt budskap, formidlet i en teologisk kontekst som ikke oppleves like enkel.

Først av alt: Det må være lov å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg synes Frans virker som en utrolig flott fyr, samtidig som jeg grunnleggende avskyr det embetet han hevder å inneha.
Og så lar jeg meg fascinere av media, av hvordan journalister gjerne går i flokk. Frans har blitt mer eller mindre fredet, i motsetning til sin forgjenger, og det virker som om det hovedsaklig går på ren trynefaktor. For Frans fremstår nå som en nyskaper av rang i de flestes bevissthet, takket være nesegrus beundring fra mediene, til tross for at han i praksis ikke har foretatt noen dramatiske endringer på noe som helst vis. Frans slipper unna de kritiske spørsmålene som forgjengeren fikk, på grunn av enkelte tvetydige utspill, hvor jeg mistenker at journalister uten teologisk kunnskap legger helt andre ting i ordene enn det paven gjør selv. Faren med alt dette, er at media ofte oppfører seg som folkemassene i Jerusalem på Jesu tid, som roper “hosianna!” den ene dagen og “korsfest!” den neste. Den dagen medienes ulvekobbel eventuelt måtte oppdage feil ved Frans, er jeg redd de kommer til å føle at de har vel mange hosiannaer å ta igjen for, og at det hele kan bli stygt.

Guds navn er barmhjertighet

Nok om det. I dag har jeg lest Frans’ nye bok, “Guds navn er barmhjertighet”, en meget lettlest bok i intervju-form. At boka er på rundt 180 sider, skyldes meget stor skrift, for denne leser du ut i løpet av en lunsjpause. Intervjuet er foretatt av Andrea Tornielli, som fremstår som en rimelig beundrende disippel uten særlig kritiske spørsmål. Men det er forsåvidt greit nok, dette er først og fremst pavens bok, ikke Andrea sin.

Hovedbudskapet er enkelt, og oppsummert i bokas tittel. Selv om jeg altså ikke anser Frans for særlig nyskapende, handler jo mye om hva slags signaler man sender ut, hva man vektlegger. Sånn sett står Frans for noe nytt og friskt, og om folk ikke får med seg annet enn boktittelen, så er jo den i seg selv en forkynnelse mange av oss gjerne skulle sett mer av i alle slags kristne kretser!
(Jeg kan heller ikke unngå å fryde meg over følgende: Mange konvertitter til Den romersk-katolske kirke de siste ti årene, har oppgitt en kritisk holdning til det protestantiske/karismatiske nådebudskapet som en av grunnene til konverteringen. De ønsket seg en mer konservativ og dogmatisk kirke, forklarte de. Og nå har de altså fått en pave som i enkeltes øyne er enda mer “liberal” enn det de flyktet fra. Folk slipper visst ikke unna Guds nåde, uansett hvor de forsøker å flykte fra den! Ærta bærta. Hehe.)

Makten til ikke å gi syndsforlatelse

Det er lett å like Fransemann, selv for en ihuga kjetter som meg. Men selvsagt byr ikke en bok skrevet av en pave på problemfri lesning for en lavkirkelig person. For uansett hvor kul den eldre herremannen måtte være, representerer han et system og et overformynderi som noen av oss vil at hevde sperrer for Guds nåde, nettopp på grunn av sin tro på at de “forvalter” den.

Mye av boka er en appell til de såkalte skriftefedre, altså menn (aldri kvinner) som skal “forvalte syndstilgivelsens sakrament”. Det kommer tydelig fram at disse skriftefedrene (altså slike som oftest sitter bak et gitter og lytter til folks innerste hemmeligheter) i kraft av sin rolle har rett til både å tilgi og fastholde folks synder.
Frans ser seg derfor nødt til å komme med oppfordringer som dette: “Og dersom skriftefaren ikke kan gi syndsforlatelse, bør han forklare hvorfor, men han bør uansett gi en velsignelse, selv om det blir uten syndsforlatelsens sakrament.”
I følge Frans er det “et stort ansvar å være skriftefar”, fordi man da “stilles overfor de villfarne fårene”. Og siden man i henhold til katolsk teologi ikke alltid kan gi syndsforlatelse, for eksempel dersom noen har giftet seg på nytt, må de i slike tilfeller i det minste forsøke å vise en eller annen slags form for barmhjertighet. Jeg leser ham slik: Folk må få en light-versjon av den fullkomne nåden, om ikke annet.

Jeg vil nå heller si at dersom noen innbiller seg å ha en eksklusiv makt over andres liv, i den forstand at de alene kan fastholde menneskers synder i Jesu navn, er det de selv som er villfarne får. Og jeg vil anta at de sannsynligvis er medskyldige i en rekke tilfeller av selvmord, alkoholisme og andre tragedier blant folk som faktisk tillegger dem reell makt.

Frans viser til prinsippet som Jesus formidlet til apostlene, om at “dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt, men om dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt”. (Om dette er det MYE å si, som det ikke er plass til her.)
I Frans’ teologi er denne retten som apostlene fikk, videreført til katolske biskoper og deres prester, slik at de opererer på vegne av Kristus. Dette er en rett de hevder å være alene om. En vanlig kristen, en lekmann eller lekkvinne, kan dermed ikke erklære andre for tilgitt i Jesu navn. Nei, dette er forbeholdt katolske menn i prestekjoler, gjerne i egne skriftstoler med en skillevegg i midten.

Helt forferdelig, spør du meg. Og har noen av mine blogglesere mot all formodning opplevd at en skriftefar har “fastholdt deres synder på vegne av Kristus”, så vil jeg trøste med at en slik person er langt mer ute å kjøre enn det du noensinne har vært i nærheten av, uansett hva du har gjort!

Mellom barken og veden

Som nevnt har journalister flest null teologisk peil, og blir derfor ofte opphengt i noen få utvalgte problemstillinger på bekostning av andre. Et eksempel fra vår egen mediavirkelighet: En prest nektet for en tid tilbake å døpe et barn fordi foreldrene var lesbiske. En annen prest kritiserte ham for dette, og sa seg villig til å døpe barnet fordi “ingen skulle bli fratatt muligheten til å bli et Guds barn”. Og alle journalister jublet for sistnevnte prest, uten å ta tak i den svært problematiske holdningen som han delte ett hundre prosent med den fordømmende presten: At det lille barnet trengte hans embetstjenester for å bli et ekte Guds barn.
På samme måte med Frans og denne boka: Enkelte jubler over at han ber skriftefedre vise mer barmhjertighet, uten å gå dypere inn i hva det i det hele tatt innebærer av maktmisbruk at noen få utvalgte er gitt myndigheten til å fastholde andres synder.

Det kan nesten virke som om Frans har kommet mellom barken og veden. Han ønsker å endre ting, men kan ikke. Som katolsk embetsmann er han forpliktet til å godkjenne teologien som sier at skriftefedre kan fastholde synder. Og man kan jo ikke anklage paven for å være katolikk. Samtidig trekker han fram en historie om sitt møte med “enkle menneskers tro”, hvor en eldre kvinne delte sin overbevisning om at Herren selvsagt alltid tilga alt, selv om ikke mennesker gjorde det. Denne kvinnen blir fremholdt av Frans som om hun virkelig har skjønt noe, i større grad enn mange teologer. Noe som jo blir inkonsekvent i forhold til den rådende tanken et par sider tidligere, hvor “Kristi representanter” blir gitt makt til å hindre noen i å føle seg fullkomment tilgitt.
Jeg leser mellom linjene at Frans skulle ønske han ikke trodde på dette siste, men at han det.
Et annet sted beskriver han holdninger som ligner holdningene til de skriftlærde på Jesu tid, og snakker da om faren som ligger i å “innbille seg at man har en myndighet som ikke er ens egen, men Herrens”.
Ja, nettopp!

Nydelige prinsipper i et mindre vakkert system

Og slik blir i grunnen oppsummeringen av boka: Nydelige prinsipper, men forvaltet gjennom et system som aktivt motvirker de samme prinsippene. Det blir som diktatoren som snakker varmt om demokrati. (Jeg sier ikke at Frans fremstår spesielt diktatorisk, tvertimot. Jeg bare bruker et eksempel på motsetningsfulle forhold.)
Her gir man ikke folk personlig frelsesvisshet og trygghet i Kristus, slik f.eks. Paulus forsøkte å gjøre i sine brev. Isteden gjør man dem avhengig av en institusjon og “mellommenn” mellom seg og Kristus. I enkelte tilfeller blir “synderne” bare servert en slags meningsløs form for kirkelig “barmhjertighet”, som til syvende og sist ikke har dypere innhold enn et stakkars deg med et klapp på skulderen på kjøpet.

Paulus’ undervisning om rettferdighet ved tro, om å allerede være “satt i himmelen med Kristus Jesus” på grunn av Guds nåde – alt slikt er totalt fraværende i boka. Det handler i grunnen om at mennesker bør erkjenne sin synd, skamme seg over den, men satse på at Guds barmhjertighet er enda større enn syndene. Omtrent de samme grunntankene som muslimske teologer vil servere. Fint og bra, men jeg føler det hele mangler den evangeliske snerten som kan skape glede, frihet, trygghet og et nytt liv. Det nærmeste Frans kommer noe slikt, er at han fremholder at “barmhjertighetens favntak” kan føre til forandring i livet “fordi vi forsøker å gjengjelde denne uendelig store og uventede gaven …”
Han siterer en tidligere pave, Paul IV, som blant annet snakket om å “erkjenne Gud Faders handling, gjennom sin Sønn for meg”. Men det er merkelig at dette bibelske perspektivet ikke kommer tydeligere fram; at Kristi død var vår død, hans oppstandelse vår oppstandelse. At han tok vår synd på seg. At vi i Guds øyne er like rettferdige som Kristus selv, fordi han er vår frelser.
Å erkjenne sin synd, er vel ikke selve målet, men utgangspunktet. Men det virker som om Frans’ hovedanliggende er å få folk inn i de katolske skriftestolene, og ikke først og fremst å forkynne barmhjertighetens evangelium.

Dette ble kanskje mer et teologisk debattinnlegg enn en anmeldelse. Men noe annet var vanskelig å unngå, all den tid Frans’ bok er en forkynnende traktat i intervju-format, og ikke et litterært verk som sådan.
Men la meg avslutte positivt. Et av kapitlene i boka heter “Å lete etter hvert minste lille lysglimt”. Det kan være bra å gjøre! Så la meg avslutningvis si at det er positivt at Den romersk-katolske kirke har fått en leder som Frans. Om han ikke kan stå i bresjen for radikale endringer, fordi han er “fanget av systemet”, virker han tross alt som en mann som i det minste kan sørge for litt action og skape litt positivt kaos internt.
Og: Alle monner drar, sa musa og pissa i Atlanterhavet.

(Dette siste utsagnet brukes forøvrig i vår tid kun av menn som er like gamle som skriftefedre og David Åleskjær.)

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?