Litt for tamt

org_En Gud for de mange

“En Gud for de mange: Tolv teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake”
av Helge Simonnes
Kagge Forlag
325 sider

I likhet med “Trenger troen forsvares?” av Stefan Gustavsson, har denne boka som utgangspunkt at kirken trenger å stikke fingeren i jorda. Slike bøker trenger vi flere av! Hvis ikke menigheter tar den nåværende virkeligheten inn over seg, vil deler av kristenheten snart minne om orkesteret som spilte salmer mens Titanic sank.

Første del av “En Gud for de mange” er lagt opp på følgende vis: Helge Simonnes har skrevet tolv fiktive kortfortellinger om folks ulike opplevelser av tro og kirke, og så lar han tolv forskjellige biskoper kommentere hver sin fortelling. Han stiller dem noen ledende spørsmål innimellom, men lar dem komme ganske fritt til orde.

Kortfortellingene er svært gode, og Simonnes viser bredde og kunnskap i beskrivelsen av ulike personligheter. Jeg skulle ønske at disse fortellingene sto på egne ben, uten biskopenes kommentarer.

For sistnevnte er – med noen få unntak – av det tamme slaget. Det er nesten imponerende hvordan de klarer å være så intetsigende.

Platte prestefraser

Til tider virker det som om biskopene ikke tar problemstillingene inn over seg i det hele tatt. Vi får servert en rekke selvfølgeligheter, sammen med biskopenes forsikring om at de virkelig “forstår” personene i fortellingene. Overdosen med prestefraser blir irriterende. “Dette må vi som kirke ta på alvor” … Javel? En god begynnelse ville kanskje vært å komme med ett eneste konstruktivt forslag til endring.

Den fiktive Ida Marie reagerer på pompen og prakten ved en bispeinnsettelse. Gjennom sitt engasjement i Changemaker kjenner hun Atle Sommerfeldt fra tidligere, en “romslig og buldrende” person. Derfor får hun nesten sjokk da hun ser bispeinnsettelsen av samme Atle på TV og hvordan han skrider nedover kirkegangen i bispekåpen: “Den radikale Atle var plutselig blitt til en patriark av utenlandsk merke. Ida Marie forstod ikke hensikten. Muligens ønsket kirken å sende ut et signal om at gammel samfunnsautoritet fortsatt gjaldt. I så fall fungerte det ikke for henne, og hun var sikker på at det var mange som ikke maktet å forholde seg til kirken som en arena på linje med forsvar og andre maktinstitusjoner. For henne så det ut til at selv de mest radikale og reformvillige prestene innordnet seg under et system som for mange må oppleves som svært gammeldags og fremmedgjørende. Holdt man fast ved formene fordi det bygget opp om profesjonen?”

Atle Sommerfeldt får i oppgave å svare på Ida Maries innvendinger. Alt vi får, er: “Ida Maries refleksjon om pompøsitet knyttet opp til den nasjonale majoritetskirken, er noe å ta til seg.”
Eh … ? Her savner jeg en masete journalist som spør om HVORDAN han tar det til seg, og om det at han tar det til seg vil føre til KONKRETE endringer. Denslags oppfølgingsspørsmål.

Sommerfeldt bruker heller tid på å sukke over det faktum at han som biskop i Den norske kirke også stilles til ansvar for det ledere i andre kirkesamfunn bedriver – fordi folk har for liten religionskunnskap til å skille de to. “Når de ser pastor Jan-Aage Torp på tv og han står i prestesnipp foran Oslo domkirke, er det mange som tenker at han representerer Den norske kirke. Det er ganske sjenerende.”
Men her burde kanskje Sommerfeldt tatt inn over seg det som ligger implisitt i Ida Maries kritikk, at vi er ganske mange som opplever det tilsvarende sjenerende at NRK vier svulstig høykirkelighet så mye plass. Hver eneste påske gruer jeg meg til de religiøse TV-sendingene, som viser uendelige prosesjoner av kirkelige embetsfolk med flagrende gevanter og dystre ansikter. Det hele skaper et sterkt behov av å forklare mine ikke-troende venner at det faktisk finnes ganske mange andre former for kristne trosuttrykk også, selv om ikke NRK har fått det med seg!

For meg er det liten forskjell på en pompøs bispeinnsettelse og Torps ordvalg på TV – begge to har det til felles at de fremmedgjør kristentroen for de fleste jeg kjenner. Derfor skulle jeg ønske Sommerfeldt tok tak i Ida Maries utfordring, framfor å rette lyskasteren mot andre og langt mindre kretser.
Det er ikke først og fremst bittesmå miljøer som Oslokirken som “skaper usikkerhet og en unødvendig avstand mellom folk og kirke”. Det klarer de som i boka defineres som “hovedstrømmen i kristenheten” helt fint på egenhånd!

Tolv teser

Etter de tolv gode kortfortellingene og biskopenes dølle kommentarer, presenterer Simonnes “tolv teser til hvordan kirken skal vinne folket tilbake”:

Vær varsom når du fristes til å

1. være bastant i din tolkning av hvordan Bibelen skal forstås
2. karakterisere andres handlinger som synd
3. tenke at Gud velsigner deg mer enn andre
4. hevde at Gud velger ut og velsigner folkeslag og nasjoner
5. love for mye på vegne av Gud
6. proklamere og utbasunere din tro for all verden
7. gjøre annerledestroende til fiender
8. bruke for store ord om hvor viktig folkekirken er
9. gi Gud æren for alt det gode som skjer i ditt liv
10. bruke Gud og evangeliet i politisk argumentasjon
11. gjøre kirken avhengig av staten og politisk makt¨
12. underkaste deg ledere som hevder at de har fått et spesielt kall og en autoritet fra Gud

Til hver av tesene følger små kapitler med Simonnes’ utdypninger. Og her er det mye godt stoff! Simonnes har opplevd mye som redaktør i Vårt Land i mange år, og fremstår kunnskapsrik og empatisk. Her finnes også flere enkeltpoeng som har noe av den radikaliteten som jeg kanskje savner i det store helhetsbildet.

Min innvending blir dog at mye av problematikken dreier seg om smale, indrekirkelige anliggender. De fleste av oss tror ikke at Gud har gitt Norge olje, eller at Gud kjemper på israelske soldaters side. Vi blir ikke truffet av slikt, og kan derfor – i likhet med Sommerfeldt – riste på hodet over alle “de andre” uten å føle oss utfordret på noe vis.

Boka handler om hvordan kirken skal vinne FOLKET tilbake. Jeg tror nok de fleste av disse tesene inneholder problemstillinger som er ukjente for de fleste nordmenn. De angår kun noen av de som allerede er aktive i kristne kretser. Det er nok ikke først og fremst teologiske spørsmål som holder folk unna kirken.

Form og liturgi – selve hovedproblemet

Slik jeg ser det, er det i hovedsak ytre former og virkemåter som holder folk unna gudstjenester. I det som vel må ha blitt flere hundre samtaler om tro på puben gjennom årene, har jeg stort sett bare hørt gjentakelsen av én eneste grunn til at gudstjenestebesøk er uaktuelt, nemlig at gudstjenestene er så utrolig kjedelige! Og da er det først og fremst Den norske kirke det siktes til, siden svært få har erfaringer med andre kirkesamfunn.

Siden denne problematikken bare berøres overfladisk i boka, blir den elefanten i rommet gjennom store deler av lesningen. Det alle veit, men ikke vil snakke om.

Simonnes retter seg hovedsaklig mot medlemmer av Den norske kirke i sin bok. Selv om han inviterer lesere fra andre kirkesamfunn til å bli med på reisen, blir det raskt tydelig at “kirken” ikke betyr “kristenheten” i denne boka, men snarere Den norske kirke.
Og derfor vil jeg spørre: Hvorfor utfordres ikke de liturgiske formene i Den norske kirke i større grad? Hvis de er så hellige og fantastiske at man ikke kan røre ved dem, hvorfor begrunnes ikke dette bedre, både teologisk og praktisk? Det forundrer meg at det ikke er mer refleksjon rundt slike ting, slik det er i de fleste andre kristne kretser.

Jeg tror egentlig de fleste innser at det er selve formen som er hovedproblemet, dersom målet er å samle folket og være en bred folkekirke. Den norske kirkes liturgi virker fremmedgjørende på de aller fleste under 60.
Men det virker som om mange ikke ønsker å ta det inn over seg. Hver gang emnet kommer opp, er de raskt på pletten med noen eksempler på folk som regelrett elsker den høykirkelige liturgien (gjerne noen slitne eks-karismatikere fra ekstreme miljøer). Eller de går rett i forsvar: “De frikirkelige er ikke noe bedre!” – som om det var noe gyldig argument for å ivareta former som skremmer nordmenn bort fra evangeliet, at andre kretser også gjør det.
Om formene er å regne for innhold i seg selv, slik at det å røre ved dem blir like ille som å røre ved evangeliet, bør det begrunnes med andre ting enn sårhet på liturgiens vegne.

Jeg tror faktisk Den norske kirke sitter på noen helt unike muligheter til å nå ut til det norske folk med evangeliet, muligheter som andre kristne kretser bare kan drømme om! Den norske kirke utgjør nemlig en del av nordmenns kulturarv. Jeg må derfor ærlig innrømme at jeg ofte tenker som så: Dersom Den norske kirke hadde hatt musikk som flere likte, friere liturgi og LITT løsere prestesnipp i forkynnelsen – vel, da ville den stått i bresjen for en regelrett folkevekkelse her til lands.
Det kunne ført til et positivt sjokk for de som ikke har vært på gudstjeneste på mange år, og ryktet ville spredt seg: Ting har skjedd!

Du kan være enig eller uenig. Men bare flørt litt med tanken. Et minutt eller tre.

Samtidig tror jeg folkekirkens unike mulighet til å treffe den norske folkesjela med evangelisk kraft, er i ferd med å forsvinne. Det haster, for muligheten vil ikke være her om ti år, dersom ikke endringer skjer.
Det er i hvert fall min personlige overbevisning. Men nå har jeg sporet av. Tilbake til bokanmeldelsen!

Innesnødd

Alt i alt synes jeg Simonnes har skrevet en leseverdig bok, som jeg vil anbefale. Jeg skulle bare ønske han dro det lenger. At han var enda mer radikal.
At jeg følte meg mer truffet.

For jeg tror alle vi troende kunne hatt godt av litt befriende selvinnsikt. Det er lett å delta i kritikken av de helt åpenbare grøftene. Det koster lite. Men det spørs om ikke det å følge Veien innebærer mer enn bare å styre klar av dem.

Det er noe seigt over selve evangelieformidlingen her i landet, sånn i det store og hele. Den er uten glede. Det som formidles i den folkelige kristendommen, er en passiv nåde basert på noen vanndråper og litt kardemommelov, innpakket i former som de fleste er møkk lei av.
En frelse som kun angår evigheten, er lite egnet til å skape begeistring på en mandag i mars.

Derfor tror jeg det trengs radikale endringer, ikke bare finjusteringer. Den trengs en regelrett reformasjon v.2.0.

Og det blir rett og slett altfor tamt og innesnødd, når en av biskopene kommer med følgende forslag til hvordan kirken kan vinne folket tilbake: “Så er den neste utfordringen å utvikle gode symbolhandlinger i det offentlige rom. Korsvandringene på langfredag er et godt eksempel, men her må vi bli djervere i årene framover.”

Jeg vil nok heller si som Ida Marie ville ha sagt: “Dersom dere kun har planer om å flytte hele det pompøse og svulstige embetsshowet fra kirkerommet og ut på gata, ser jeg helst at dere forblir innendørs – av hensyn til evangeliet!”

Boka kan du bestille signert direkte fra forfatteren HER. Og hvis denne anmeldelsen har virket en smule negativ, så la det ikke være noen tvil om følgende: Kortfortellingene i første del er verdt prisen alene!
De tar mange ting veldig på kornet, og vil få deg til å gjøre deg opp dine egne tanker rundt problemstillingene.

Forhåpentligvis vil de tankene bli spenstigere enn biskopenes tanker. Det skal søren meg ikke mye til.

Facebook Comments
One comment on “Litt for tamt
  1. Hei David. Jeg satt for 8 uker siden under HS sitt foredrag om boke, på Mannsgruppa i Porsgrunn Frikirke. Vel er jeg eldre enn deg, men har fått Herrens nåde til fortsatt å kunne lytte, lese og vurdere selv. Og i tillegg håper jeg at DHÅ holder meg i ørene og sier NEI når jeg skal tie, og Skriv eller TAL når det er tid for slikt. Derfor er det du kan lese nedenfor formet slik det er, og ikke sendt til noen avis, men bare til et par menn av de som var tilstede og hørte hva HS faktisk sa. Teksten er en reaksjon!
    Fikk tips om din blogg fra Victor S.

    12 TESER av Helge Simonnes
    Om hvordan kirken skal vinne folket tilbake.
    Det vil alltid være behov for å lese en bok minst to ganger, og særlig gjelder det bøker som ikke er av ren underholdnings-verdi. Enhver bok som har til hensikt å påvirke menneskets tanker, følelser, og handlinger må tåle motstand for sitt budskap. Så også med Bibelen, og Helge Simonnes bok om EN GUD FOR DE MANGE. Bibelen har som kjent gjennomgått titusenvis av analyser, kritikker og vurderinger i tiden etter at den blei samlet som en hellig skrift. Den har fortsatt beholdt sin aktualitet, og vært kilde til personlige sterke livsendringer som også har gitt betydelig påvirkning i samfunn den har berørt. Bibelen har fortsatt ikke gått ut på dato, enkelt sagt.
    Ikke så rent få litterære verker har samme periode fått status som en eller annen variant av «tidsfluer». Det har gjeldt både filosofiske verk så vel som diverse manifester, uten at vi skal detaljere om dem her. DET er et helt annerledes prosjekt.
    Da tidligere Vårt Land redaktør Helge Simonnes (heretter HS) tok tak i forfatter-tastaturet for å dra medias VÆR VARSOM-plakat over i en religiøs sammenheng, kan han mistenkes for å ha samlet svært mye «godt stoff» fra VL’s desk gjennom mange år.
    Det kan synes som om hans prosjekt har fått en slik grad av viktighet for han personlig at han ikke helt har fått med seg at hans egen bjelke, selv om den ikke er av gammel-bibelske dimensjoner, nok kan være tilstede i dens usynlighet. Og så må jeg passe på å se min.
    Men det fratar meg ikke ansvaret for å si noe om hvordan jeg opplever den mest iøynefallende delen av Simonnes sitt verk. Disse 12 tesene om hvordan kirken skal vinne folk tilbake, passer utmerket i et Luther-jubileum. Teser er setninger. De skal være gjennom-tenkt, og helst inspirert, for ikke å snakke om inspirerende. Med respekt å melde:
    Helge Simonnes har en tydelig penn. Men når man allerede på bokens omslag blir presentert for hans hovedhensikt, som er å presentere tolv teser, blir mye av innholdet av begrenset interesse for noen, kanskje mange. Riktignok har han på side 12 definert: Hensikten med denne boken er å få i gang en diskusjon om hva som skaper unødvendig avstand mellom kirke og folk.
    Han fortsetter med å påpeke at det er de liv vi lever som lettest avtegner seg som presentasjon av GUD og hans bakkemannskap i det daglige. Som kristen, pr. definisjon en som vil gi uttrykk for å ville følge Jesus Kristus, må jeg regne med at min bekjennelse vil være utsatt for kritikk, vurdering, hån, spott og likegyldighet. Oppgaven med å være «lys og salt» er ikke en kosetur. Lys kan blende eller slukkes, saltet kan brukes med vett, eller det kan utvannes. Levd liv, erfaringsgrunnlag, personlige oppfatninger, sterk eller svak tro, alt dette er bakteppe i en oppsummering som gir Helge Simonnes grunnlag for å skrive en slik bok.
    Jeg kommer bare ikke utenom at isolert sett kan en slik drøfting som omfatter 352 velmente sider også ha en omvendt effekt.
    Først må jeg be Simonnes om begrepsavklaring. Hvem er KIRKEN? Guds verdensvide? Eller Den Norske? Eller hvilken kirke har størst behov for hans varsomhetsteser?
    Joda, jeg har lest såpass mye i boken, at jeg finner det noen kaller radikalkonservative krefter i det kirkelige landskap, synes å representere løftede armer, høy og repeterende lovsang, kristen-TV-kanaler og pengemas. Pluss pluss! Og for all del, HS kan ha rett i mye, men at denne boken bør være en del av bibelskoleundervisningen / MF-pensum sliter jeg med å kunne forsvare. Han har sannsynligvis rett i starten på side 271 om at mye vondt kunne ha vært unngått, om kirken hadde gitt mer plass til kritikk. Det kan nok gjelde de fleste kirker og trossamfunn.
    Det er ikke min hensikt å ta fra HS hans anliggende med å be oss være varsomme. Men jeg spør om hans advarsel og anbefaling er det som lettest gir effekt for veksten i Guds rike. Vi kjenner begreper som relasjonsevangelisering, og misjonale menigheter. Men det står ikke en advarsel i min bibel om at vi ikke skal samle 5000 menn + kvinner og barn for å gi dem åndelig føde. Jesus brukte det vi i dag kan kalle stadionevangelisering, der han talte til dem som satt oppover i skråningene ved Genesaret sjøen.
    Dersom HS mener det er en fristelse som hindrer utbredelsen av Guds verdensvide kirke ved at vi vitner om hvordan vi selv har opplevd det som står i Bibelen, så har vi brutt bokens tese nr. 1.
    Dersom vi påpeker en brors gjerning som i strid med de ti bud eller annen henvisning til syndig aktivitet fra Guds ord, så har vi brutt bokens tese nr. 2
    Det er vanskelig å se for seg at en som lever i daglig bønnekontakt med sin Himmelske Far fristes, slik HS antyder i tese nr. 3. Men da det er forskjell på velsignelser og forbannelser, bør man naturligvis undersøke hva Bibelen forteller om disse to sterke begrepene.
    Det Gamle Testamente har tydelige beskrivelser om velsignelser og forbannelser, så dersom jeg forteller om dette i en samtale med en søkende sjel, så har jeg falt for «fristelsen» i tese nr. 4. Min måte å kommunisere denne type Guds handlinger på er naturligvis som all annen kommunikasjon om Bibelens innhold, en avveining mellom hva jeg vet står skrevet, og vinklingen basert på omstendigheter. Mitt ansvar så klart, og jeg skal være forsiktig, men om det vil være en retning som er avgjørende for å få folket tilbake til Kirken,…..det tviler jeg på.
    GUD står selv for sine løfter. Jeg kan ikke love for mye på vegne av GUD, uten å gå utenfor rammen av hans Ord. Hvis jeg gjør det, da er det jeg selv som lover og garanterer. DET skal jeg være forsiktig med. Rettere sagt unngå! Men jeg kan ikke droppe henvisninger til hva Bibelen sier dersom den selv har ord som vitner videre om det jeg hevder. Likevel brytes tese nr.5.
    Misjonsbefalingen sier klart ifra hva som er vår oppgave, ikke bare disiplenes. Å proklamere, er et uttrykk som HS sannsynligvis ikke har så mye til overs for. Men jeg bruker ikke megafon i negativ forstand dersom jeg sier pr. Facebook eller på en friluftsgudstjeneste at; Joda, jeg tror at GUD er Skaperen av alt det som vi ser, registrerer og måler, og at JESUS Kristus er hans sønn, og at DHÅ er GUDS ÅND, den talsmannen som påvirker våre sinn og tanker dersom vi slipper han til. Da er jeg sikker på at tese nr. 6 har blitt ignorert.
    Mine fiender er i hvert fall ikke de som tror annerledes. Være seg muslimer, humanetikere, agnostikere eller ateister, buddhister el. andre med annerledes oppfatning. De er derimot min målgruppe, de skal omfattes med respekt og kjærlighet. Årsaken til at HS har skrevet tese nr.7 kan derfor virke litt søkt.
    Tese nr. 8 kan jeg som observatør til de 12 tesene, nærmest kun registrere. Viktigheten av en folkekirke kan høyst sannsynlig overdrives, men slik den har framstått som tros/tilknytningsalternativ de siste to årene kan det tyde på at overdrivelse får tydelig resultat.
    Så var det saken med å gi GUD æren for alt det gode som skjer i mitt liv. Hvem ellers skal jeg gi den æren?? Er det min egen dyktighet som gjør at jeg er der jeg er? Eller kan det derimot være en «Gudfeldighet»? Dersom jeg ikke velger å la GUD Far ha æren for alt det gode som skjer i mitt liv, så tyder det på at jeg kan inneha en selvhøytydelighet som er en mellomting mellom sin egen lykkes smed og Baron von Münchhausen. Skriften sier selv at vi skal gi GUD æren. Salm.29:2. Rom. 11.36. 1.Pet.4:11, Åp.5:13, og Åp.19.7. Dette er bare et lite antall anmodninger om å gi GUD æren. Altså knekker vi tese nr.9 med den beste samvittighet.
    Hvor går grensen for politisk argumentasjon? Selv gamle raddiser kan ha et forhold til tro på Herren Jesus Kristus som gjør at de kan slurve litt innimellom i forhold til tese 10. Men tesens ordlyd er i denne artikkelens sammenheng nesten uangripelig. Dog, å drøfte GUDs gjøren og laden med det han har skapt er ikke en sak utenfor vår virkelighet. Vi har full anledning til å forklare våre synspunkter uten å bryte tese nr. 10. Men omtanke, sunn vurdering og fravær av politisk slagord (ord som slår) kan med fordel benyttes dersom politiske temaer berøres.
    Neste punkt eller tese hverken kan eller bør kritiseres. En kirke, global eller lokal som gjør seg avhengig av statelig innflytelse for å få økonomien til å balansere, har misforstått at GUD selv tar ansvaret for utbredelsen av sin menighet på jord. MEN HAN ER AVHENGIG AV AT DE SOM TROR på Han i realiteten tar Han på ordet. Da er tese 11 unødvendig.
    Siste tese sier m.a.o: For å vinne folket tilbake til Kirken, må du være forsiktig så du ikke fristes til å underkaste deg ledere som hevder at de har fått et spesielt kall og en autoritet fra GUD. Fristelse i denne sammenhengen synes å være «outside the box». Det finnes tusenvis av ledere/predikanter/prester om har fått et kall til tjeneste FOR GUD. Og vi har fått en varierende grad av evne til å vurdere de menneskene vi møter, eller lar oss inngå i et slags forbund med. Mennesker med slik autoritet kan før eller senere vise seg å være definerende i sin sammenheng på en slik måte at det nærmer diagnoser som begynner med ps…. Og naturligvis har HS rett i at vi skal være våkne. Han har derimot ikke definert roller, hierarkier, kirker, trossamfunn etc. som allerede har tydelige tegn på feil ved forståelse eller bekreftelse av autoriteter og kall. Men han har nevnt personer som i visse kretser har fått for stor påvirkningsgrad, ved navn.
    Dette kan være litt skjevt for noen, men andre støtter slik praksis. Uansett hva Helge Simonnes har ment å ha som hensikt med sin bok: Den er ikke til oppmuntring for den som sliter med en svak eller vaklende tro. Det er ikke et tvilsprosjekt, men man bør vite hva man selv ønsker med å følge en stor pekefinger foran ansiktet før man går i gang med å se på den. Pekefinger’n.

    SUMMEN av HS bok blir for noen en alvorets pekefinger mot «fristelser» i tjeneste for GUD. Det at han selv tar på seg den pedagogiske rollen med prosjektet En Gud for de mange, kan ha flere grunner enn de han selv beskriver i sin bok. Man kan være uenig med ham i mange av hans belysninger av kirkelige / og kristne personers opplevelser av kommunikasjon om Skaperen, GUD, Vår Far, Sønnen, JESUS Kristus og Den Hellige Ånd, men når det kommer til stykket, kan dessverre denne uenigheten bli alt for dårlig belyst. Årsak: Kanskje fordi bokens prosjektide om “å finne fram til en analyse som gir et samtalegrunnlag der fraværet av oppmuntring er totalt”. Pr. HS egen definisjon, så er det et helt annet prosjekt.
    De som «fristes» til å lese Helge Simonnes bok med 12 teser for å vinne folk tilbake til Kirken, kan med fordel ta på seg sine egne «forsiktighetsbriller», og spørre både seg selv og GUD om tesene er helt i tråd med vår himmelske Fars ønske om at vi skal utbre hans gode og glade budskap til dem som vil høre og ta imot ORDET. Bokens lesekrets antas å være folk med en eller annen tilknytning til kirkelig aktivitet, misjonering, evangelisering eller ganske enkelt et lettere passivt menighetsfellesskap. Stort sett folk som er «innenfor». Men å vinkle budskapet intellektuelt sett, så drastisk som deler av det HS skriver har jeg vanskelig for å se at han begrunner godt nok.
    Når HS beskriver tese nr. 1, med eksempler fra egen ungdomstid, tar han tilfeller av bruk av Bibelens ufeilbarlighet som eksempel på hvor galt det kan gå. Hans skepsis til Bibelens ufeilbarlighet kan synes å være grunnlaget for hele hans verk om EN GUD FOR DE MANGE. Han peker på en enøyd bibelforståelse, når de kristne siterer at GUDs ord ikke skal vende tomt tilbake. Poenget hans og for oss alle er at vi skal søke å veilede og forstå slik at folk skal ta Bibelen på alvor.
    Det er bare komplett umulig å få Simonnes sin vinkling til å fungere i min verden, da den er enkel, mangler den nødvendige fliken av intelligens som trengs for å forstå at forsiktighet i 2.potens (eller 12 advarsler) skal være en oppsummering av Matt. 28. 19-20 om å gjøre alle folkeslag til disipler. Jeg har sjelden blitt så inspirert til å skrive som opponent til en uttalelse som ved sammenhengene i denne boken.
    Jeg har gjennom en årrekke sett og vurdert et utall TV-innslag, populærvitenskapelige artikler, underholdnings-innslag, rockekonserter, musikkutgivelser, bokutgivelser, profane og religiøse aktiviteter og aksjoner så vel som politiske utspill og kamper om makt. ABSOLUTT INGEN AV DISSE PEKER I RETNING AV AT VÅRT SAMFUNN HAR BLITT MER INTERESSERT I KIRKEN, GUDS HUS ELLER GANSKE ENKELT KRISTELIG VIRKSOMHET. SNARERE TVERT OM.
    I KIRKER OG MENIGHETER OVER HELE NORGES LAND FOREGÅR DET EN ÅNDSKAMP, DER TAPET AV MEDLEMMER IKKE BARE FORGÅR I RETNING AV GAMLEHJEMMET. Åndskamp er kamp om sinn og tanke, altså ideologisk kamp om våre meninger, holdninger, samt verdier. Vi risikerer å tape den fordi samfunnet rundt oss ønsker det.
    Ingen får overbevist meg om at underholdningslitteraturen ikke påvirker leseren. Heller ikke at TV-bilder, synsinntrykk via moderne nettsteder og påvirkningsprogrammer går upåaktet hen. Denne ukens programmer i NRK med fokus på seksualitet og misbruk av denne, forteller at ord, bilder, samtaler og diskusjoner lagrer seg i sinnet til den som mottar dette.
    Gratisporno på nettet, så vel som egenporno laget for å imponere andre har blitt en «hype» som noen faktisk begynner å erkjenne at kan skade. Bilder har den egenskap at de kan lagres over svært lang tid, og hentes fram igjen i menneskets egen harddisk på de mest uønskede steder og situasjoner. Dette er en del av den påvirkning som samfunnet IKKE tåler over tid. Derfor er det ekstremt viktig at vi som kaller oss ved Kristi navn, reiser oss mot nettopp fordumming og egenforsøpling, og er tydelige på hvilken retning vi vil med livene våre. Saken er svært klar på at alle våre fall i reelle fristelser, vår feilsteg, alle de manglende oppgjør, alt som holder meg borte fra GUDs vilje med mitt liv er akkurat det samme for enhver annen nordmann som sløves til å holde seg borte fra en hengiven tilbedelse av GUD. «Det er uansett MYE mer artig, underholdende, spennende og ikke så kjedelig som å gå i kjerka». Hørt den før? Den blir ikke sagt høyt og tydelig, men er der i bunnen på enhver respons på hvorfor man ikke ser dem i «deres kirke».
    Denne kampen er mot en helt annen type fristelser enn de som Simonnes antyder i sin bok. Dette er kampen vi må kjempe med blanke trosvåpen uansett hva han måtte mene om klar tale og trosvitnesbyrd fra de som mener seg å ville tro på Jesus Kristus. Det er et helt annet prosjekt enn det Simonnes bok søker å peke på.

    Men jeg fristes (der var det igjen) til å si høyt og tydelig at økt utbredelse av Kristi kirke på jord er ikke avhengig av kritiske meldinger på desken i en «kristelig avis» gjennom år, eller en «kristelig» VÆR VARSOM-plakat. Derfor ser jeg med forventning fram til muligheten for Helge Simonnes neste prosjekt, som kan være «En bladfyks opplevelser av variasjoner over det ellevte bud, med undertekst: Hvordan oppmuntre andre til å ta imot og tro på JESUS som sin personlige frelser og redningsmann.»

    14938 tegn m m.rom

    Ingar Clausen
    Østre Klyveveg 4 3919 Porsgrunn
    ingarclausen@gmail.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?