Edinburgh Rock City

foran-castle-1

“Alltid hadde han hørt at Edinburgh skulle være en vakker by. Nå fikk han se at det han alltid hadde hørt stemte. Ettermiddagssola sendte strålene sine skrått inn over taket på Edinburgh Castle, videre ned mot hus og parker i sentrum. Et regnskyll som hadde sluppet seg løs tidligere på dagen hadde etterlatt byen våt; det gnistra gul-gyllent over alt, og ei halvt utviska regnbue sto på himmelen. Overalt fantes grønne lommer og trær, duene kurtiserte hverandre på gesimser og fortau, og folk lot til å ta livet med ro.”

Ordene er fra Ingvar Ambjørnsens krimbok “Heksenes kors”. Romanfiguren Harry Kramers opplevelse ble også vår opplevelse; dette var en by man ble forelska i ved første blikk.

Regnværet ga seg idet vi traff rullebanen på Edinburgh Airport, og selv om det ikke er vår riktig ennå, brakte kvelden vårlukter og en fornemmelse av den deilige sesongen som venter rett rundt hjørnet.

Som base det første døgnet hadde vi et hotell ved navn The Royal Scots Club. Vi tok en rolig kveld, men inspiserte gatene litt, før vi slappet av i hotellbaren. I baren var vi de eneste under 75, og en av samtalene dreide seg om hvilken av Cunards klassiske Amerika-båter som hadde gitt den mest uforglemmelige overfarten over Atlanteren, RMS Queen Mary eller RMS Queen Elizabeth! 🙂

Krimbøkene til Ian Rankin, som er en av Skottlands bestselgende forfattere, er for meg et nytt og hyggelig bekjentskap. Hans mest kjente karakter, John Rebus, vanker på Oxford Bar, som også er forfatterens stampub. Jeg oppdaget at den befant seg ikke altfor langt fra hotellet, og dro derfor for å utforske.
Herr Rebus liker seg best på some of Edinburgh’s seedier bars, bars the tourist never sees. Oxford Bar var også et temmelig slitent vannhull, med høy gjennomsnittsalder på klientellet (ikke i forhold til hotellbaren, riktignok … samtidig er det morsomt for en 43 år gammel mann å føle at jeg utgjør “ungdommen” på puben, for det er lenge siden jeg følte det!). Det var nå lørdag natt, og køer og kaos på alle utesteder i nærheten. Men på Oxford Bar, som lå bortgjemt bare noen titalls meter unna de poshe klubbene, hang det bare fem personer. Ganske merkelig, egentlig.

Hjemmesiden forsøker å appellere til turister ved å melke Rankin-linken. Det er forresten ironisk, det der, at når en forfatter beskriver et sted som et “ikke typisk turiststed”, har vedkommende vanligvis sørget for å gjøre det til nettopp det …

oxford

Jeg følte det en smule kleint å lese videre i Rankin-romanen ved bardisken, siden alle andre tilstedeværende virka som stamkunder.
Men i retrospekt, ved nærmere ettertanke, er det jo egentlig bare tull at vi har en slags image-greie på det der, at vi ikke liker å fremstå som turister, når det er nettopp det vi er. I Edinburgh bør det definitivt være greit å være turist, siden det er flere tilreisende i byen enn fastboende.
Dessuten trenger ikke en sånn som meg gå med kamera rundt magen og solhatt med reisebyrå-logo for å avsløres; det holder lenge med å åpne kjeften og si noe.
Tror nemlig det ville tatt meg et par hundre år å lære den rette skotske aksenten. (Innimellom slet jeg dessuten med å skjønne hva folk sa på pubene vi besøkte. I slike tilfeller velger jeg bare å nikke og smile, og håper jeg ikke driter meg skikkelig ut. Det går som regel bra i ni av ti tilfeller. Det tiende tilfellet kan derimot være ganske pinlig. “Åja, så morra di døde nettopp, ja, hehehe, det var jo dritmorsomt, skål for den!”)

Etter hotellfrokosten dagen etter, gikk ferden til Edinburgh Castle. Og for en borg! Vakrere blir det ikke.

edin

Fram med “Heksenes kors” igjen:

“Edinburgh Castle lå bada i rødflammende solnedgang. Det var noe nesten stofflig ved lyset, og Harry Kramers assosiasjoner gikk sterkt i retning av blod. Ikke så gærne assosiasjoner i disse omgivelsene, for rundt om i den nesten tusen år gamle steinborgen var det blitt utgytt rikelige mengder av det stoffet. Huer var hogget av kjempende kropper med lynende sverdklinger, hender og bein skåret bort, buker spretta opp. Den kolossale steinkonstruksjonen var i virkeligheten herda av menneskeblod. Skotsk og engelsk blod, gjennom et uendelig fiendskap som på mange måter sto sterkt nok den dag i dag. (…) Historiens veldige sus slo mot ham. Her hadde mennesker slåss og elska, drept og gitt nytt liv, handla og bedratt hverandre helt siden vikingtida.”

inngang

“Han stava seg gjennom teksten under våpenskjoldet. NEMO ME IMPUNE LACESSIT. Han fiksa ikke å oversette det ord for ord, men skjønte såpass som at ingen ville komme ustraffa fra å forstyrre freden her i huset.”

Selv om man vasser i mennesker overalt, skal det godt gjøres å ikke føle på magien og bli hensatt til en annen tid. Spesielt når man går ned i de gamle fangehullene og forsøker å tenke seg hvordan det må ha vært å befinne seg der, fordi man for eksempel hadde drukket på vakt for å holde Edinburghs iskalde vindgufs på avstand.

fange
fangehull

Ikke rart mange forsøkte å rømme. Som for eksempel mannen som gjemte seg i en kjerre med møkk, uvitende om at alt innholdet ble tømt utenfor borgveggen. Han fikk et luftig svev før han endte sitt liv mot klippesteinene nedenfor muren.
Apropos det, så merker jeg høydeskrekken mange steder, noe som er kjipt. Kan ikke gå for nærme kantene uten å få et enormt sug i magen, et sug som gjør at det går trill rundt for meg.
Jeg sliter med å glede meg over det samme som Harry: “Ved det gamle kanonbatteriet ble han stående og betrakte utsikten. Når man så opp på castle’n nede fra byen, virka det ikke som den lå så høyt – men her oppefra så man at det var et bedrag. Harry hadde følelsen av å ha halve Skottland i sikte, og var glad for at han hadde fulgt et øyeblikks innskytelse og gått hit opp.”

Forøvrig er borgen hjem for en rekke utstillinger og museum, og du har tilgang til alle etter å ha løst billett ved porten. Du kan se alt fra skotske kronjuveler og “The Stone of Destiny”, til elskovskammeret (og fødestedet) til Mary Queen of Scots. Ikke alt er like spennende, og jeg er helt enig med en annen av Ambjørnsens romanfigurer, som uttaler: “Var innom The Scottish National War Memorial, men du vet – har man sett støvete faner og bulka trompeter, brukne dolker og istykkerslåtte trommer én gang, så… Ja, du skjønner.”

Fra borgen går gaten Royal Mile (som underveis får tre ulike gatenavn, men som tilsammen utgjør Royal Mile). Her er det mye liv. Butikker, barer, restauranter, kirker, gatemusikanter med sekkepipe og kilt, folk som pusher guida spøkelsesturer i gangene under gatenivå +++.

Enkelte gjør hva som helst for å få noen penger i hatten. For eksempel finnes det noen av oss som faktisk blogger. Andre står på ett ben på en line mens de spiller fele og synger “Whisky in the jar”.
A man’s gotta do what a man’s gotta do. Kanskje jeg en dag må vurdere å stå på hue og jodle mens jeg skriver flammende innlegg.

driks

Langs Royal Mile finnes også den flotte St. Giles Cathedral, hvor reformatoren John Knox en gang i tiden holdt sine ildfulle taler. Interessant å lese mer om hans liv. Selv om han sto for ting jeg absolutt ikke vil rope hurra for, og er en omdiskutert helt i Skottland, har han også mange enkelt-utsagn som virkelig appellerer til en gammel Jesus-pønker som yours truly.

giles
giles2

Forøvrig finnes det et museum langs Royal Mile som heter John Knox House. Vi følte det ikke som noe must å dra dit, siden det etter all sannsynlighet ikke var hans hus i det hele tatt. Visstnok. En skikkelig turist-felle, med andre ord.

Vi tok en sidegate ned til Grassmarket, hvor det er noen erke-skotske puber, gamle bokhandlere m.m. På plassen finnes også “heksenes kors”, en sirkel som markerer stedet hvor mange protestanter ble drept for sin tro en gang i tiden. På minnesteinen står følgende inskripsjon: “On this spot many martyrs and covenanters died for the protestant faith.”

heksenes

På Grassmarket har de også et fint sted hvor damer kan plassere mennene sine mens de handler:

daycare

Ikke langt unna finnes den legendariske puben Sandy Bell’s, hvor vi spiste en sen lunsj. Stedet har blitt stamsted for folkemusikere som tar med seg instrumentene sine og jammer med andre. En gang i tiden førte ryktene om dette til at altfor mange turister tok turen innom med sine kameraer, noe som ikke falt i smak blant folkemusikerne, som ønsket å slappe av på byen med gode venner, og ikke være turistattraksjoner. Dermed endret de på et tidspunkt navn til Forest Hill Bar, slik at turistene ikke fant det.

Dette skriver også Ambjørnsen om i “Heksenes kors”. “-Jeg kan godt forstå disse musikerne. Mange av dem har et par hundre reisedager i året. De trenger et fristed når dem en sjelden gang er hjemme. Du må forresten ikke misforstå meg. Det er en vanlig pub, og du vil bli bra mottatt hvis du stikker innom. Bare ikke dra med deg et helt reiseselskap!”

mariss

I dag er det gamle navnet tilbake, og hjemmesidene legger ikke noe skjul på stedets historie og profil. Da vi var innom, var vi de eneste i hele lokalet en hel time. Ingen kø av folk der, med andre ord. Tidene har endret seg, for dette er ikke lenger “et slitsomt sted å være for den som ikke tåler sigarettrøyk”, og ei heller et sted som er “fylt til trengsel av folk fra tenåra og helt opp til oldingstadiet”. De gule veggene er ikke lenger “grimete av møkk og tjære”, og golvet er definitivt ikke “overstrødd med sneiper og rusk”.

På ettermiddagen var det tid for innsjekk på The Balmoral Hotel, som i seg selv er en severdighet, og en viktig del av plottet i romanen jeg jobber med for tiden. Dette er et legendarisk jernbanehotell fra 1902, et landemerke i Edinburgh med sitt gamle klokketårn. (Klokka går forøvrig alltid tre minutter for fort, slik at folk skal rekke togene sine. Et unntak gjøres én dag i året, på nyttårsaften. Da går den helt presis.)

balmoral

Dette luksushotellet er egentlig ikke noe en gjeldstynget gammel student og wannabe-forfatter på research-tur kan unne seg med god økonomisk samvittighet. (Men bare vent til jeg får ut noen bøker, da blir jeg søkkrik, så det så.) Men jeg satte meg opp på en prisvarsel-liste for ganske lenge siden, og like etter jul fikk jeg plutselig et spesialtilbud som absolutt var overkommelig, dersom jeg slo til der og da.
Dermed fikk vi nå to forhåndsbetalte døgn med rimelig bekvemmelige forhold, for å si det mildt.

Allerede ved innsjekk fikk vi et inntrykk av nivået på hotellet. Den første beskjeden i resepsjonen var at vi hadde fått en “complimentary upgrade” til et “superior room” istedenfor et vanlig rom. Slikt er det bare å takke og bukke for. De beklaget at rommet ikke ville være klart før om ti minutter, enda klokka var over tre, men ville av den grunn gjerne følge oss til hotellbaren, hvor vi free of charge kunne velge akkurat hva vi møtte ønske av drikke, mens de tok med seg bagasjen til rommet vårt.

Joda, livet er ganske greit innimellom.

Utpå kvelden avtalte vi å møte Hilde på The Boundary, som befinner seg akkurat på grensen mellom Edinburgh og Leith. Hilde er en av de legendariske bartenderne fra dypt savnede Elm Street, og har siden sist gjort skotte av seg.
Det var utrolig hyggelig å treffe henne igjen, og Boundary var et kult sted. Jeg tror kanskje det var slik Sandy Bell’s var en gang i tiden. Her trakk klientellet fram sine instrumenter, og kvelden ble en lang konsert uten høytalere. Marianne uttalte i løpet av kvelden at dette var den kuleste puben hun noensinne hadde vært på i hele sitt liv.

hilde

Selv om det ble ganske seint, var det tidlig opp neste morgen. Vi tok en times busstur ut av byen og til Roslin, for å se det beryktede Rosslyn Chapel, mest kjent for de fleste på grunn av Dan Browns “Da Vinci-koden”. Har allerede skrevet om kapellet i bloggen tidligere, så skal ikke gjenta alt her.
Men guiden oppsummerte vel det meste da han sa: “If you have any questions, feel free to ask. And if I don’t know the answer, I’ll just make something up, because people will believe just about anything when it comes to this chapel.”

rosslyn

I Dan Browns roman utgjør en Davidsstjerne en viktig ledetråd som viser vei ned til krypten. Siden denne stjerna ikke fantes i kirken på ordentlig, lagde de en for anledningen under innspillingen. Da den skulle fjernes etterpå, oppdaget de at de ufrivillig hadde lagd et rundt avtrykk i murveggen. I dag kalles rundingen for “The Hollywood Circle” og inngår som en av severdighetene. 🙂

Etter omvisningen i kapellet, spaserte vi i området. Vi så de gamle ruinene av Rosslyn Castle. Det var verken hekser eller new-agere eller satanister ute i skogen denne dagen, så vi fikk gå uforstyrret og i ensomhet i det fine været.

Vel hjemme på hotellet måtte vi sjekke ut svømmebassenget i SPA-avdelingen. Snakk om luksus. Jeg er forøvrig utrolig stilig i badekåpe, bare så dere veit det.

balmoral
(Bilde fra hotellets hjemmeside.)

Det var fristende å bare bli liggende ved bassengkanten med Ian Rankin-boka i hånda. Det var liksom lim på den deilige liggestolen. Men jeg visste at jeg ideelt sett burde komme meg opp til Arthurs Seat før sola gikk ned. Og med alt jeg hadde av viljestyrke, fikk jeg til sist revet meg løs. Etter at vi hadde spist middag sammen i Royal Mile-gata, stakk Marianne for å inspisere handlegater mens jeg gikk med freidig mot til Holyrood Park og oppover mot Arthurs Seat.

Det var jammen litt av et område. Her fikk man virkelig følelsen av å være i en helt annen verden, det var et Tolkien-univers man gikk i. Jeg inspiserte de gamle ruinene av et kloster oppe i fjellsiden, og gikk opp til en høyde med vakker utsikt over Edinburgh.
Men jeg innså etterhvert at høydeskrekken min ikke tillot meg å gå helt opp på selve Arthurs Seat-platået. Sånn er det bare.

arthur2
arthur3
arthur5

Men jeg var mer enn fornøyd med alt jeg fikk se. Om jeg hadde bodd i nærheten av denne parken, tror jeg kanskje jeg kunne klart å gjøre alvor av mine stadige ambisjoner om å komme meg mer ut i friskluft og mosjonere litt. Som sagt: Kanskje.

Etter noen timer med lesning/skriving/avslapping på rommet, dro vi ut for å møte Hilde igjen. Hun viste oss først puben Whistlebinkis, hvor de begynte å spille Lovecats med The Cure akkurat i samme sekund som vi gikk inn døra, noe jeg tolket som en overnaturlig stadfestelse på at dette var et bra sted.
Og det var det. Vi fikk til og med to Cure-låter til i løpet av den neste timen.

whistle

Etterpå dro vi til labyrint-puben Banshee, hvor det hevdes at gjenferdet til en seks år gammel jente innimellom gjør seg synlig for gjestene, etter at hun en gang i tiden fikk sitt siste hvilested i bygningens pipe.
Banshee var et meget hyggelig sted, med flere etasjer og barer.
Men vi så ikke noe til seksåringen. Kanskje hun respekterte at vi tross alt hadde barnefri.

gapestokk

Morgenen etter våknet vi sent med den deilige følelsen av null stress. Alle ting vi måtte se, var krysset av på lista. Derfor tilbrakte vi de gjenværende timene før utsjekk ved svømmebassenget.

Som sagt stoppet det å regne da vi landet i Edinburgh. Nå kom et forferdelig uvær i samme øyeblikk som vi gikk ombord i flyet. Vinden rista kraftig i maskinen allerede mens vi sto stille på bakken. Og det ble en noe humpete tur opp, helt til vi kom oss gjennom skylaget.
Godt jeg er kvitt flyskrekken.

Oppsummering: NYDELIG TUR TIL SKOTTLAND! På flyplassen sto det: “Haste ye back!” Og det har jeg lyst til. En taxisjåfør fortalte oss at 4 av 5 turister kommer tilbake igjen. Det kommer definitivt vi til å gjøre også.

happy

Facebook Comments
One comment on “Edinburgh Rock City

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?