Briller med farget glass

briller

Egentlig skulle jeg hatt briller. Men de siste femten årene har jeg droppet dem. Så hvis jeg ser deg på gata og ikke umiddelbart stråler opp ved synet av deg, så ikke ta det personlig. Jeg så bare et eller annet tobeint vesen.

Men jeg har riktignok et par usynlige briller på meg hele tiden, i likhet med alle mennesker i verden. Alt jeg har blitt oppdratt til, alt jeg har erfart og alt jeg har tilegnet meg av filosofi på egen hånd, kan sammenlignes med et sett med briller som jeg ser min omverden med.

Om jeg har et gult filter i brillene, og noen viser meg en hvit t-skjorte, vil jeg si at den er gul. Uansett hvor sterkt noen forsøker å overbevise meg om at den er hvit, så vil de aldri klare det så lenge jeg har de gule brillene på.

Disse brillene går det ikke an å ta av. Men det kan være veldig greit å være seg bevisst at man har dem på, og at de til tider hindrer meg i å se det fulle og hele bildet.

Paradigme

La meg bruke ordet “paradigme” om disse brillene. Er klar over at ordet paradigme vanligvis beskriver mange generasjoners og kulturers verdensbilde. Innen vitenskapen snakker man om at det bare har vært et par paradigmeskifter siden Platons tid. Men jeg synes likevel paradigme høres mye tøffere ut enn “livssyn” eller “verdensbilde”, så la meg bruke det.

Vi har alle et paradigme som vi tolker alt annet ut i fra. Dette er vår referanseramme i livet, vår forståelse, vår “magefølelse”.

Det fungerer også som et kart. Et kart er ikke selve landskapet. I likhet med kartet, er våre paradigmer bare en gjengivelse av virkeligheten.
Skal man finne en bestemt gate i en fremmed by, er et kart til stor hjelp. Men har man fått kart over feil by, vil ikke kartet være til hjelp. Selv ikke om vi er positive tenkere som har en meget positiv innstilling til kartet. Selv ikke om vi er skikkelig målbevisste og har et konkret mål som vi ønsker at kartet skal føre oss til.
Så lenge kartet ikke stemmer, er vi like langt.

Kanskje kartene våre fungerer alldeles utmerket innenfor den rammen vi lever våre dagligliv i. Problemet oppstår bare når vi ønsker å tolke alt utenfor den rammen med det samme kartet.

kart

Stephen R. Covey skriver: “Hver og en av oss har mange, mange kart i våre hoder, som alle kan deles inn i to hovedkategorier: kart over slik ting er, eller virkeligheter, og kart over slik ting burde være, eller verdier. Vi tolker alt vi opplever gjennom disse mentale kartene. Vi stiller sjelden spørsmålstegn ved deres nøyaktighet, vanligvis er vi ikke engang klar over at vi har dem. Vi bare tar det for gitt at den måten vi ser ting på er den måten ting virkelig er eller måten de burde være.”

Her følger en kjent illustrasjon på hvordan våre tidligere referanserammer påvirker hvordan vi tolker ting. For dere tre som ikke har sett dette før: Se først på det første bildet i fem sekunder, og deretter på det neste:

dame 1
dame 2

Hva ser du? Sannsynligvis en dame. Men hvor gammel er hun?

Om du ser en gammel dame, vil jeg herved slå bastant fast at du tar feil! Dama er ung og pen! Du kan krangle så mye du vil, men dama er UNG! Dermed basta!

Om dama er gammel eller ung, er avhengig av våre forutinntatte paradigmer, basert på våre førsteinntrykk.
Og sannheten er at vi begge har rett. Jeg så bare et annet bilde i forkant:

dame 3

Jeg kunne ha følt at du var en idiot som kalte den vakre dama for en stygg heks, og du kunne ha hevdet at jeg var blind. Hadde vi derimot vært bevisste på at en sak ofte har to sider, kunne vi ha forklart hverandre hva vi så. Jeg kunne ha sagt: “Ser du her, her er kjedet hennes.” Og du hadde sagt: “Nei, det er ikke kjedet, det er munnen. Se her!”
Så hadde vi etterhvert oppdaget at ingen av oss tok feil, at vi bare så forskjellige ting.

En viss åpenhet

open mind

Rent hypotetisk er det sannsynlig at verdens mest intelligente person vet mindre enn 0,000000000000001 % av alt som er verdt å vite. De som mener at det de har sett gjør dem istand til å tolke alt annet, ser vel igrunnen ikke noe særlig i det hele tatt.

Jeg er så heldig å ha venner fra svært ulike miljøer med svært ulike meninger. Det ser jeg på som en enorm berikelse, siden jeg er trygg på mitt eget ståsted i de tingene som virkelig teller for meg. Det å ha ulike perspektiver å bryne seg på, hjelper meg å holde sneversynet på avstand.

Noen deler av oss er så grunnleggende at de er uaktuelle å forandre. Selv er jeg et troende menneske. Jeg vil aldri kunne miste troen på Gud, og enhver ateist som forsøker å utfordre den (de er mange!), klarer bare å forsterke den. Den er en så stor del av meg at den ikke kan fjernes.
Samtidig: Etterhvert som jeg blir eldre, klarer jeg mer og mer å finne ut hva som er selve kjernen av min tro.

Det finnes nemlig utrolig mye i den pakka som kalles “kristendom” som ikke nødvendigvis har noe som helst med Jesu lære å gjøre i det hele tatt.

Og selv om du aldri vil kunne rokke ved kjernen i min tro, er det godt mulig at det er deler av min tro som jeg i dag anser for å være i nærheten av den kjernen, men som egentlig ikke er det. Jeg håper på å være i en stadig utvikling hvor jeg får utkrystallisert “the core” mer og mer.

Derfor er det uhyre viktig for meg som et troende menneske å ha både ikke-troende venner og venner som tror annerledes enn meg, venner som liker å stille meg til veggs i trosspørsmål – og som liker å bli satt til veggs selv også.
Jeg forstår meg ikke på folk som kun henger med likesinnede hele tiden. Det må da være utrolig kjedelig å bare befinne seg i et ekkokammer.

Visse ting bør vi ha i bagasjen vår. “Bevar ditt hjerte, framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det,” sier en god bok. For det er ikke slik at alle paradigmer er like bra. Det er ikke slik at det ikke finnes absolutte sannheter, og at det derfor ikke spiller noen rolle hva vi tror på.
Men min erfaring er at de gode synspunktene – sannhetene – forsvarer seg godt nok på egenhånd, og at det sjeldent er skummelt å la dem bli utfordret. Så sant man er en ærlig og oppriktig sjel, vel å merke.

Det er nok uansett mye i våre verdensbilder som er unødvendig, feilaktig – eller som i det minste kunne trengt en aldri så liten oppdatering. Vi tror jo alle om oss selv at vi er objektive. Men det er vi nok bare unntaksvis.
Derfor ønsker jeg å være en skeptiker med et åpent sinn. En som ikke svelger alt han hører, men som samtidig er som en svamp som trekker inn ny informasjon.

Kjære Gud, la meg alltid være åpen for andre impulser, andre mennesker, andre holdninger, andre tanker.

Paradigmeskifte

FlatEarth

Kanskje vi fortsatt kan oppleve et skikkelig PARADIGMESKIFTE på enkelte områder?

En gang i tiden trodde menneskene at jorda var flat. Det forandret ganske mye å innse at man faktisk ikke risikerte å tippe utfor kanten om man seilte langt nok.

Selv har jeg hatt personlige opplevelser som har snudd opp-ned på mye. Som da jeg plutselig merket at Jesus var nær meg i en veldig tøff situasjon for femten år siden. Det ga meg en grunnleggende følelse av trygghet som har fulgt meg til denne dag.
Det påvirket også både hverdagen og troen den dagen jeg virkelig forsto Jesu innbydelse: “Kom til meg, alle som strever og bærer tunge byrder, så skal jeg gi dere hvile”. Der og da fikk jeg lagt av meg veldig mye av den bagasjen som bare gjorde meg sliten. Og mye av den bagasjen var faktisk lagt på meg av folk som mente å representere nettopp Jesus!

Covey forteller også om et “paradigmeskifte” han opplevde. Han befant seg på t-banen i New York, og passasjerene satt rolig. Noen leste, andre hvilte med lukkede øyne.
Så kom det plutselig inn en mann med flere barn på slep. Ungene ropte og skrek, de var helt ville. Noen av dem begynte å dra i avisene til de som leste, andre kastet ting på de som halvsov.

Faren bare satt der helt stille uten å la seg affisere. Covey kjente han ble ganske irritert, og merket også hvordan flere og flere av de andre passasjerene delte hans harme. Ungene fortsatte bare å løpe som de ville, og faren gjorde ingenting for å stoppe dem. Han bare satt der og stirret ut i ingenmannsland, totalt fraværende.
Tilslutt bestemte Covey seg for å si ifra. Han sa til faren: “Unnskyld, ungene dine forstyrrer alle sammen. Er det mulig for deg å be dem dempe seg litt?”

Mannen løftet blikket, som om han plutselig kom tilbake fra en lang tankerekke, og kikket rundt seg. “Ja, du har rett,” sa han, “jeg burde vel gjøre noe med det. Men vi kommer rett fra sykehuset hvor deres mor døde for en time siden. Det er kaos i tankene mine, og jeg antar at de også sliter med å forholde seg til det som har skjedd.”

Covey beskriver hvordan han umiddelbart opplevde et “paradigmeskifte”. Han plutselig situasjonen annerledes, og dermed tenkte han også annerledes, noe som førte til at han følte annerledes og dermed også oppførte seg annerledes.
Han behøvde ikke lese masse selvhjelpsbøker eller høre religiøse/moralske formaninger om hvordan han burde føle og tenke og oppføre seg annerledes – det kom som en helt naturlig følge av et paradigmeskifte.

Plutselig følte han bare sterk sympati for mannen, og spurte om han kunne være til hjelp. Hele situasjonen hadde forandret seg på ett eneste sekund.

Og følgende sitat, som jeg ikke vet hvor opprinnelig stammer fra, kan jo være fint å ha i bakhodet til enhver tid: “Alle mennesker du møter kjemper en kamp du ikke vet noe om, så vær snill. Alltid.”

Facebook Comments
Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?