Kjentmannspost 14

Post 1-3
Post 4-5
Post 6-8
Post 9
Post 10
Post 11-12
Post 13

Fjortende post: “VED RESTER AV LANGTJERNKOIA”

Som så ofte før: Det passet egentlig ikke å dra på tur denne dagen, og jeg kunne ha funnet på tusenvis av unnskyldninger for å holde meg hjemme på kontoret. Men: All work and no forest makes David a very unhealthy boy. Derfor er jeg glad for Skiforeningens kjentmannshefte, samt denne bloggen, som tvinger meg ut med jevne mellomrom. Continue reading

Kjentmannspost 13

Post 1-3
Post 4-5
Post 6-8
Post 9
Post 10
Post 11-12

Trettende post: “MØRKREIÅSEN”

Det har vært noen litt kaotiske dager, med mye å gjøre. Men nabo/turkompis Jan Banan Heisekran og yours truly har snakket om å ta en tur denne uka. Det er en stund siden vi tok forrige kjentmannspost nå, og som stillesittende skribent trenger jeg virkelig disse turene ut av kåken, om ikke det fysiske forfallet skal ta helt over. Continue reading

Skal det være et x av “Veien”?

“Veien” går i trykken på mandag! Jippi!

Boka kan du nå bestille direkte fra forlaget eller andre nettbokhandlere.

For de som aldri har hørt meg mase om “Veien” før: Dette er første bok i en romanserie som tar deg med på en reise gjennom kirkehistorien.

Vi begynner fortellingen med de aller første Jesus-troende, men det er mitt ønske å skrive meg helt fram til vår egen tid. Det er svært mange spennende personligheter fra ulike århundrer som det kan være vel verdt å stifte nærmere bekjentskap med! Kanskje har også en del av dem noe å si oss i dag?
Jeg tror det går en rød tråd tvers gjennom hele kirkehistorien. Til tider har denne tråden vært blodrød. Ofte ble de som ivaretok det opprinnelige budskapet ansett for å være kjettere. I mange århundrer befant den sanne kirken seg i hovedsak utenfor den offisielle kirken, og ble forfulgt av denne.
Men gjennom hele historien har Ånden vært i virksomhet, både innenfor og utenfor de rammene ulike kretser har gitt budskapet.

I hver bok kommer jeg til å la én karakter fra persongalleriet få mer plass enn de andre. I denne første boken har jeg valgt Caligula. Han er litt perifer i forhold til bibelfortellingen og befant seg på øya Capri, langt borte fra datidens Palestina. Men det er ikke usannsynlig at de på Capri mottok mange brev om diverse hendelser i Jerusalem. Caligula spilte sin egen rolle i en brutal såpeopera full av intriger og svik, uten å forstå at verdenshistoriens største drama utspilte seg i hans samtid.

FRA PERSONGALLERIET I FØRSTE BOK:

JOHANNES – en av de tolv nærmeste disiplene til Yeshua. Han er den yngste i gjengen, og til tider kan det virke som om Yeshua setter ham høyest av dem alle.

PETER – også en av de tolv. Har en brokete fortid, og kan til tider være brå i kjeften. Sier ofte ting før han rekker å tenke seg om. Men det innebærer også en direkte ærlighet som Yeshua setter pris på.

SAULUS – en av de sterkeste motstanderne til Yeshua og disiplene. Saulus er en høyt utdannet skriftlærd som opplever Yeshuas påstander som den reneste blasfemi.

CALIGULA – sønn av krigshelten Germanicus. Har mistet store deler av familien sin, og idet vi først møter ham, er han på vei til keiseren, som er ansvarlig for det hele.

TIBERIUS – keiser i Roma, bosatt på øya Capri.

THRASYLLUS – keiserens private astrolog og rådgiver.

JUNIA CLAUDILLA – Caligulas kone.

MACRO – leder for Pretorianergarden, etter at Sejanus har mistet samme stilling på grunn av forræderi.

HERODES AGRIPPA – sønnesønn av Herodes den store, og en del av det konfliktfylte Herodes-dynastiet. Ønsker mer makt enn han har, og håper vennskapet med keiserfamilien kan hjelpe ham med det. Dessverre utgjør hans store gjeld et problem.

SIMON MAGUS – forkynner/magiker som tilhører retningen som kalles «gnostisisme». Forsøker å innynde seg hos Yeshuas tilhengere for å få til et samarbeide med dem.


Ruinene av Villa Jovis på Capri, som jeg besøkte i forbindelse med research til denne boka og “Det mystiske ansiktet”.

Ponza! (II)

Ponza! (I)

Da er jeg tilbake i hverdagen på Ringvoll etter en nydelig uke i Italia.

Vi (nabo/kompis Jan og yours truly) var altså på den skjulte perlen Ponza, en øy som tilhører De pontinske øyer. Enkelte lokale ba meg spøkefullt om ikke å blogge for positivt om øya, for de vil gjerne at den skal forbli som den er. Men siden jeg ikke har en million lesere, tar jeg sjansen.
Så: For et sted! Dit må dere dra! Men bare dere, da. Continue reading

En befriende tanke

kverrr
Foto: Jan Helge Lillevik

Her er dagens lille andakt, inspirert av noe jeg leste i «Grace Rules» av Steve McVey.

Tror du at «gjennombruddet» med Gud ikke kommer fordi du er for svak, er du i praksis altfor STERK i egne øyne. Problemet ligger i selve ideen om å prestere, ikke i din svakhet.
Gud vil nemlig bare virke gjennom “sprukne leirkar”, ellers blir han ikke synlig.

Mange tenker at Gud ikke vil ha noe med dem å gjøre, eller at han i det minste holder seg litt på avstand, fordi det er “synd” i deres liv. De føler seg rett og slett ikke sterke nok for det kristne livet. De går alltid med en følelse av at det er noe som mangler, en eller annen feil de må rette opp i, før de kan ha noen som helst frimodighet i ting som har med Gud å gjøre.

Men sannheten er ironisk nok at en slik tankegang gjør folk altfor sterke. Continue reading

On the road again …?

ensom predikant
Bilde: Hadde forberedt en kjettersk alvorstale da jeg ankom Petersplassen sist, men det var rett og slett ingen som hadde kommet for å høre på meg, selv om de hadde satt opp høytalere og stoler og alt.

Det var noen år av livet mitt hvor jeg reiste rundt og holdt foredrag i menigheter mer eller mindre på heltid. Da snakker vi om ulike raddis-perioder under siste halvdel av 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet, en tid jeg ikke bare har gode minner fra.

Har sluttet med denslags hyperventileringsvekkelse, av tre gode grunner: Continue reading

Religion dreper, men Jesus gir liv

Dette er en noe forkortet versjon av et innlegg i boka Og det MENER jeg! – som du kan kjøpe ved å fyke over 142 spenn til Vipps 94 12 36 34. Husk å oppgi adressen.

Når man sier at Jesus ikke er en religion – eller setter Jesus opp mot religionen som er lagd i hans navn – blir man fort stemplet som gladkristen karismatiker full av klisjeer.
Men for meg er det fortsatt en grunnleggende sannhet, bekreftet av egen livserfaring. Continue reading

Enkeltdetaljer versus hovedpoeng

«Apostelen Paulus’ brev» av Valentin de Boulogne, c. 1618 – 1620.

Enkelte engelske bibelutgaver er såkalte red letter editions, hvor alle Jesus-sitater står med rød skrift.
Jeg skulle ønske noen gjorde det samme i brevene til Paulus, og markerte alt han sier om ting som Jesus, forsoningen, evangeliet, rettferdigheten i Kristus med rødt, og lot alt det andre stå med svart skrift. Continue reading

Kjentmannspost 9

Post 1-3
Post 4-5
Post 6-8

Niende post: “DER MOSSTUA STO”

Det var ganske grått da jeg satte meg i bilen og kjørte mot Krokskogen, men innen jeg ankom parkeringsplassen ved Kleivstua var det blitt strålende sol og varmt høstvær.

(På veien stakk jeg innom en butikk og kjøpte meg et billig digitalkamera, et Nikon Coolpix A300, slik at det endelig kan bli litt bilder i bloggen selv om mobilkameraet er vræk.) Continue reading

Kjentmannspost 6-8

Post 1-3
Post 4-5

Mandag bød på nydelig høstvær, og Jan Banan Heisekran Luneborg og yours truly bestemte oss for å ta tre kjentmannsposter.

Sjette post: “BELSETBONN”

I bakkene ned fra Sollihøgda går det en grusvei inn ved Skoglund, stengt med bom. Vi trasket den jevnt oppover gjennom Brekkedalen, og svingte til høyre der det går en gressbelagt stikkvei av fra skogsbilveien.

Litt innover på denne, så til høyre oppover mot den lille høyden hvor Belsetbonn-posten ligger bak en rekke nedfallstrær. Continue reading

En selvoppfyllende Gud

vic1

Ofte hører jeg kristne uttrykke et ønske om «å bli brukt av Gud». I flere taler blir det omtalt som et slags overordnet mål. «Slik blir du brukt av Gud,» kan f.eks. være en tittel. Og folk kommer fram til forbønn for å bli bedre i stand til å bli brukt.

Jeg har aldri likt dette ordet “brukt”. En ting er at begrepet «bli brukt» kan ha svært uheldige konnotasjoner i vår tid, i en verden med overgrep og menneskehandel, hvor folk stadig brukes og kastes.
Men selv om man legger den positive betydningen til grunn, er det likevel noe som skurrer. Continue reading

Old, bound and single


Foto: Herr Åleskjær oppdager at han står midt i reinsdyrbæsj på Rondane. Heldigvis var bæsjen stivfrossen.

Det har vært stille her inne lenge nå. Det har sin grunn i at livet siden sist har bydt på et av sine hardeste slag.

I disse Facebook-tider er det ikke noe poeng i å holde det hemmelig lenger. Før man rekker å blunke, veit jo hele verden det likevel: It’s complicated.
Ja, mer enn det: It’s over. Continue reading

Far har gjort det så genialt

Fra kladden til “Asfaltevangeliet” v.2.0.

Far har gjort det så genialt at han lar mennesket bli sin egen dommer.
Den målestokken du bedømmer andre etter, er den samme målestokken han kommer til å bruke overfor deg. Så mye nåde du spanderer på andre, så mye blir spandert på deg. De kravene du setter til andre, er kravene han vil dømme deg etter.

Noen henger seg helt opp i at andre har riper i lakken, mens de selv går rundt med store bulker. Forstår de ikke at de dermed dømmer seg selv? Continue reading

Død over prestasjonskristendommen!

Prestasjonskristendommen har blitt erklært død i mange norske menigheter. Nådens lys har fått lov til å trenge inn gjennom trange kirkedører.

Dette er selvsagt ikke gode nyheter for maktmennesker som er helt avhengige av å ha lov og bud som våpen i møte med andre mennesker. Heller ikke for folk som har basert hele troen og selvbildet på sin egen evne til å leve opp til en viss form for “åndelighet”.
Enkelte gamle travere med bakgrunn i trosbevegelsen drar seg derfor i håret i møte med nådeforkynnelsens framvekst. Etter trosbevegelsens fall har enkelte av dem funnet utløp for sin loviskhet i en slags kvasi-katolisisme som får andre til å juble over deres nye økumeniske holdning, mens det ofte bare dreier seg om å finne nye utløp for det samme grunnparadigmet.

Om alt behov av prestasjon forsvinner i deres religion, mister de selve fundamentet. Derfor leser man stadig deres hjertesukk i kristenpressen for tiden. En typisk gjenganger kan parafraseres på følgende måte: “I gamle dager kalte vi synd for synd. Nå kaller folk det problemer eller utfordringer.”
Underforstått: Til helvete med terapi, prosesser og samtaler – det som trengs er god gammeldags omvendelse.

Jeg tenker stikk motsatt. Det vi først og fremst trenger å omvende oss fra, er nettopp den gamle måten å tenke omvendelse på. Jeg ber til Gud om at vi skal slippe flere “vekkelser” av den typen hvor synden fremstår viktigere enn Sønnen, med tårevåte seanser i lange forbønnskøer hvor lave selvbilder blir sett på som noe fantastisk. Continue reading