Drømmen om et nytt «kristen-språk»

Scream (1)

«Tro bør være en privatsak», hører jeg innimellom. Det blir sagt som om det var en selvfølge. Men jeg tror få har reflektert nevneverdig over hva de mener.
For på den ene siden er jeg helt enig: Tro må være en privat sak. Ingen er f.eks. kristne bare fordi de er norske. Og man blir ikke nødvendigvis en troende i voksen alder bare fordi ens foreldre valgte å døpe en som barn. Tro må alltid være et selvstendig – altså “privat” – valg.

Men om man med privatsak mener at enhver troende må holde sin tro helt og holdent for seg selv, og aldri røpe den for andre, forstår jeg ikke helt tankegangen.
Det er jo merkelig om noe som nesten alle har sine tanker og meninger om, et samtaleemne som objektivt sett er uhyre interessant for de fleste, skal være litt «hysj-hysj» i sosiale sammenhenger. Det virker noe anstrengt, for å si det mildt. Om tro skal være tabu, må jo fravær av tro også være det, om rett skal være rett. For det finnes selvsagt ikke noe objektivt eller nøytralt livssyn her i verden, selve tanken er absurd.

I sin bok «Religionskritikk» (Humanist Forlag) spør ateisten Gunn Hild Lem retorisk om den eneste muligheten vi har til å leve fredelig sammen er at alle lar være å snakke om hverandres religion.
Det tror hun ikke, og poengterer: «Vi hører ikke sammen dersom ingen bryr seg med hva noen andre tror. Hvis jeg ikke bryr meg noe om hva du mener, kan jeg vel heller ikke bry meg om deg, eller det samfunnet vi lever i? … Nå blandes vi stadig mer, særlig i Vesten. Vi er tvunget til å leve med hverandre. Det finnes dem som skulle ønske at vi kunne sortere oss igjen. Muslimer der, kristne der … (Jeg vet ikke om de ser for seg at humanister er en slags joker som kan brukes overalt, eller om de også burde ha egne områder.) Ikke bare er dette praktisk ugjennomførbart, det ville også i stor grad føre til redusert frihet for oss alle.»

I forbindelse med asylsøknader i Norge har problemstillingen vært tilbakevendende i behandlingen av konvertitter. Den norske stat har ment at man enkelt kan unngå forfølgelse i andre land ved å skjule eventuell tro. En dom i høyesterett for en tid tilbake slo fast at dersom man måtte skjule sin seksuelle legning av frykt for forfølgelse, var det grunn til oppholdstillatelse. Nå kan det virke som om ting er på gli når det gjelder konvertitter også. Rent prinsipielt er det nemlig ingen forskjell på legning og tro når det gjelder kravet om å måtte “skjule” den. For noen er troen faktisk viktigere enn seksualdriften, og en minst like integrert del av deres vesen og menneskelighet. Å si at «tro bør være en privatsak», er det samme som å si at «legning bør være en privatsak». Det må selvsagt være opp til den enkelte hvordan man ønsker å fronte slike ting, men det må aldri bli sosialt forbudt å komme ut skapet når det gjelder tro heller. (I følge nyere kvasi-forskning er jo til og med «det religiøse genet» medfødt, selv om jeg ikke fester så mye lit til de teoriene der.)

Men også her i Norge ønsker noen at «enhver skal være salig i sin tro» i stillhet. Snakk gjerne om politikk og whatever, men skulle du som troende komme inn på det som kanskje er aller viktigst i ditt liv, vil disse før eller siden komme på banen og ha seg frabedt at man «prakker troen på andre».
Ja, en forsiktig bisetning kan visst bli definert som «prakking», man står i ledtog med korsfarere og deler skyld med kulturelle overgripere fra forgangne århundrer bare man ymter frampå at man muligens tror det finnes mer mellom himmel og jord.
Heldigvis er ikke dette realiteten i de aller, aller fleste tilfeller. Såpass hårsåre folk finnes det ganske få av i den virkelige verden, de dukker som regel bare opp som troll i avisers debattspalter (hvor de til gjengjeld kan være mange).

Bare én gang i løpet av de ti siste årene har jeg opplevd at noen ba meg «dra til hælvete med misjoneringa» mi. Denne såkalte «misjoneringa” besto i at jeg motvillig besvarte tildels hissige spørsmål i baren, mens jeg aller helst bare ville drikke ølen min i fred. (Men, som gamle blogglesere veit, tok jeg oppfordringen på alvor, og gikk like etterpå fra Oslo til Helvete i Østerdalen for evangeliets skyld.)

Mitt inntrykk er at folk flest ønsker å prate om tro. Havner utrolig ofte i samtaler om tro, og det er uhyre sjelden det er jeg som tar initiativet. Folk viser en oppriktig interesse når de får vite at jeg er en troende.
Samtalen om Jesus er ikke lagt død utenfor menighetslokalene. Snarere tvertimot.

Det eneste folk flest vil ha seg frabedt – forståelig nok – er en innøvd fem minutters regle fra en totalt ukjent kristenrobot som står med traktater på baklomma og som får angst med en gang samtaleemnet er noe annet enn Jesus. Eller en som står og roper til dem i Karl Johan. De fleste liker heller ikke at en vilt fremmed legger hånden på skulderen deres midt i gata, mens han eller hun med et påtatt smil spør: “Har du hørt om Jesus?”
Det beste man kan svare på slikt, er jo følgende: “Jesus? Neeei, aldri hørt om. Du skjønner, jeg har levd isolert på en øde øy hele mitt liv, jeg ble redda først i går av at et skip endelig oppdaget røyksignalene mine. Så jeg vet ingenting. Hva heter dette landet igjen?”

Mennesker som har en overtydelig agenda som overskygger alt annet i enhver sammenheng, og som derfor ikke klarer å høre på andre i mer enn tre sekunder, er masete – enten de er religiøse, ateister, rovdyrmotstandere, vegetarianere, blå-blåe eller rød-røde. Manglende sosiale antenner oppleves jo gjerne generelt sett som slitsomt, noe som ikke nødvendigvis handler om aversjon mot selve budskapet i seg selv.
Dessuten kan jeg herved komme med følgende stalltips: Et glassaktig blikk er ikke nødvendigvis tegn på nært forhold til Skaperen av universet.

Jeg tror også folk er drittlei prester og kristne forkynnere som innbiller seg at de har et slags «nasjonalt mandat» eller en «myndighet» over andre, slik at de hele tiden føler seg berettiget til å fortelle vilt fremmede om deres «synder».
Disse folka er jo til og med de fleste av oss Jesus-troende ganske drittlei.

*

På det rent personlige plan foregår det sikkert mange gode enkeltsamtaler om tro over hele Norge hver eneste dag, sannsynligvis akkurat i dette øyeblikk.
Men når det gjelder det kristenheten som helhet formidler og utstråler, føler jeg at vi fortsatt – i det store og hele – gjør en rimelig elendig jobb i å kommunisere dette fantastiske vi har opplevd. Siden det vanskelig kan beskrives med ord, tyr vi til klisjeene.
Og det plager meg. Det plager meg veldig. Bare les hva jeg akkurat skrev. “Det fantastiske vi har opplevd.” Herlighet …

Her er mitt store, fundamentale problem: Jeg opplever noe. Og jeg ønsker at flere skal oppleve det. Noe annet ville vært reinspikka egoisme fra min side.
Derfor er jeg en av mange troende som leter etter et språk som kan brukes. Et som ikke umiddelbart assosieres med den totale vekten av alle tåpeligheter som er gjort i Jesu navn gjennom historien.
For de som forstår hva jeg mener: Det må da kunne være mulig å være både glad og kristen uten at man dermed blir “gladkristen”!!!

Det er, heldigvis, mer eller mindre slutt på den tiden hvor de troende var de som hver lørdag vinteren igjennom sto på Egertorget og frøys ræva av seg og delte ut vafler og traktater, fordi de anså det som sånn halvveis syndig å sette seg inn på et av de varme utestedene i området uten å ha en plakat om Jesus på magen. (De kjente jo heller ingen som var inne på disse stedene, kjente bare andre frysepinner med vaffeljern.)

Det vil si, slike finnes riktignok fortsatt. Når de er ute på byen, er det viktig for dem at alle andre forstår at de kun er der for å vitne, ikke for å hygge seg. For å hygge seg er synd. (For ikke å snakke om øl!)
Man kan da ikke finne på å senke skuldrene ett eneste sekund når verden går ad undas! Og image og rykte blant andre kristne er noe av det aller helligste som finnes! De er jo forbilder, må vite!

Slike er av typen som lever isolert på bedehuset hele livet, og dersom de åpner døra til verden utenfor for å få seg litt luft, blir de umiddelbart forkjøla. Gud velsigne dem.

Men heldigvis utgjør de ikke lenger majoriteten av troende, slik tilfellet var i karismatiske kretser på 1990-tallet. I dag har de fleste troende minst like mange nære venner utenfor menighetsmiljøene som innenfor, og er ikke særlig anspente i sosiale settinger utenfor bedehusveggene. Mange av murene mellom «oss» og «dem» er heldigvis blitt revet forlengst.

Men én ting er de personlige samtalene, hvor ting gjerne faller naturlig. En annen ting er altså hva de troende i Norge formidler og utstråler som helhet, sånn totalt sett – som Menighet med stor M – gjennom ulike prosjekter og aksjoner og utadrettede virksomheter og cafeer og blader og kampanjer og møter og jeg veit ikke hva.
Det er her jeg mener vi trenger et nytt språk. Noen pionerer, som tør å tenke nytt og vågalt. For her er Menigheten fortsatt for et sosialt kasus å regne. Det er derfor kristenpressen hele tiden bruker enormt store ord om aktiviteter som kun angår noen få nordmenn, for å opprettholde et inntrykk internt av at det vi utretter som Menighet er noe voldsomt.

Bare se på den kommende konferansen med Franklin Graham i Spektrum. Noen snakker som om dette er noe som kommer til å «skake hele nasjonen». Da lever man rett og slett uten kontakt med virkeligheten.

Tenk om ikke-religiøse arrangører i Spektrum hadde brukt samme språk? «Når Iron Maiden kommer neste år, tror vi at det kommer til å få en helt enorm betydning for Norge Nasjonen. Et eller annet mystisk vil skje i den musikalske atmosfæren over Oslo. Vi oppfordrer deg til å ta med alle dine venner, også de som hater musikkstilen til Iron Maiden. For dette handler ikke først og fremst om Maiden, men om at vi ønsker å se en ny musikalsk renessanse i hovedstaden vår!» 🙂

Det hadde fremstått ganske patetisk. Og jeg tror kristenheten trenger å stikke fingeren i jorda noen ganger.

Finnes det håp? Det tror jeg absolutt. Første skritt i riktig retning er kanskje bare å bli regelrett forbannet på det språket vi bruker i øyeblikket. For hadde det ikke vært for at jeg var oppvokst i en familie som tidlig ga meg en smak av det vi snakker om, tviler jeg sterkt på at jeg hadde funnet fram til noen tro.
For jeg hadde sannsynligvis irritert meg noe så grønnjævlig over de kristnes måte å kommunisere på, at jeg ikke hadde sett skogen for bare trær. (Om en av dere nå hang seg så voldsomt opp i at jeg brukte ordet «jævlig», at det er det du kommer til å huske fra dette innlegget … vel, så fikk jeg ihvertfall dine tanker i gang på dette med språk. For våre uttrykk er ofte like provoserende for ikke-troende som det ordet kanskje var for deg, mens selve innholdet som ligger bak ikke er det. F.eks. er ordet «misjon» et banneord for ganske mange nordmenn, selv blant de som synes det er helt greit at andre forteller dem om sin tro.)

Neste skritt i riktig retning er at flere av de som ikke er helt «stuereine» kommer på banen og våger å heve sin røst. For det er så altfor mange “perfekte” troende. Altfor mange tegneseriefigurer som går for å være “viktige og salvede redskap i endetidens innhøstning”, og som oppnår stor kred innad i de kristne miljøene. Vi trenger ikke flere slike.

Men jeg skjønner at noen synes det er vanskelig å representere Jesus når man ikke føler seg helt strømlinjeformet. Selv har jeg nesten blitt truet til taushet av kristne som mener at jeg bør holde helt kjeft om Jesus, all den tid jeg ikke lever i tråd med det de anser for «kristne idealer».

In your dreams. Kommer til å snakke om Jesus så lenge jeg har pust i meg. Dess mer jeg er i behov av Guds nåde, dess mer påberoper jeg meg retten til å snakke om den.

Men forhåpentligvis på en bedre måte enn det jeg gjør i dag. Jeg som til og med ønsker å leve av å skrive, burde da kunne finne bedre beskrivelser av frelsen enn «det fantastiske jeg har opplevd».

Og kristne menigheter da søren meg snart få bedre fantasi enn at de inviterer folk til enda et «kom-fram-og-bli-frelst»-show på bedehuset, med predikanter som er veldig opptatt av å fortelle hvor barske og fæle de var før de møtte Jesus. Come on!

Det er så mange ting som er fine i utgangspunktet, som blir pervertert ved at de gjøres til selve malen og den eneste måten å gjøre ting på. Gud har gitt oss kreative evner, og skapt en natur full av variasjon og forandring bare for å vise oss at denslags er av det gode.
Så, vær så snill, dere kreative og nytenkende Jesus-troende, dere som våger å gå på stier som ikke allerede er ferdig opptråkket, som ikke tar på dere en klisjeaktig kristenstil og et eget tonefall hver gang dere skal formidle noe om Gud, dere som har storsinn i dere fordi dere har forstått nåden, dere som ikke tror at evangeliet er avhengig av en vellykkethet som gjør at man må skjule sine svakheter, dere som kanskje har blitt uglesette fordi dere ikke er helt A4-kristne som glir lett inn i de religiøse støpeformene (enten de nå er høykirkelige og liturgiske eller karismatiske og flikk-flakkende): KOM PÅ BANEN! Menigheten trenger dere!

For det er dere som er de virkelige profetene i vår tid, ikke folk som spår om hvilken betydning Trump vil ha for endetiden og når det skal skje jordskjelv i Los Angeles og lignende tullball.

Vil du støtte mine skriverier ved å bli en PATRON?

Facebook Comments

2 Comments on “Drømmen om et nytt «kristen-språk»

  1. Det er ikke helt enkelt, det der (som du jo selv påpeker). Vi er jo ikke lenger av denne verden, kun i denne verden, så språket følger vel vårt indre. «Det hjertet er fullt av,» osv. Det står jo «Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord.» Men skal man gjøre seg forstått må man jo snakke språket der man er, eller? Eller er det Åndens oppgave å «oversette»?

  2. At vi ikke er «av verden», kan jo ikke bety at vi skal snakke alien-språk. Paulus snakker jo om å droppe tungetalen i offentlige sammenhenger, siden folk utenfra ikke vil forstå, men kanskje tro at de tilstedeværende har «gått fra forstanden».
    Og tro meg: Svært mange av de kristne uttrykkene og talemåtene og virkemåtene og stilartene framstår som TUNGETALE – altså helt uforståelig – for folk flest.

    Slik jeg ser det, er det ikke Åndens oppgave å tolke våre absurditeter. Det er snarere vår oppgave å bli kvitt dem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?