Naturromantikken

vassfaret-222

Bildet over er fra Vassfarplassen, som Mikkjel Fønhus har skrevet om (fotograf er tante Isabel Nordheggen). Takket være denne forfatteren, har jeg oppdaget mye fin natur gjennom årene. Ifjor hadde jeg også gleden av å se Tjuvhanshola, hvor deler av handlingen i Mikkjel Fønhus’ debutbok “Skoggangsmann” foregår.

Jeg setter enorm pris på Fønhus’ forfatterskap, og synes det er sørgelig at villmarkslitteraturen mer eller mindre har forsvunnet helt, i en tid hvor vi hadde trengt den mer enn noensinne.

Under følger et utdrag fra Mikkjel Fønhus’ radioappell i 1937. Den er dessverre mer aktuell i dag enn noen sinne …

-Nei, la oss slutte med dette at villdyr bare skal ha lov til å eksistere hvis de ikke gjør noe som helst materiell skade.

-Noen ser skogens verdi bare i det antall kubikkmeter tømmer den kan prestere. Noen bedømmer et fossefalls verdi bare etter det antall hestekrefter som kan vinnes ut av det! Denne mentaliteten er, iallfall delvis, et utslag av den mekaniserte tidsalder vi lever i. Teknikken, som etter min mening er blitt en forbannelse for oss, den har utrolig fort også begynt å mekanisere hele folkesjelen. Den blir stålkald beregning, den blir matematikk! Mennesket selv blir en slags maskin. Vi mekaniserer naturen. Vi bygger bilveier innover herlige, før urørte skoger og fjell. Vi dreper fort og sikkert noe av det beste landet har, nemlig den ville naturen.

-Nei, la oss stoppe før det er for sent. La oss jage bilene vekk fra skogen og fjellet og la oss få bjønn tilbake i stedet!

-Til neste vinter vil jaktloven på ny komme opp i Stortinget og da vil det rimeligvis også bli spørsmål om å totalfrede bjønn. Da bør landets ungdomsorganisasjoner hjelpe til. Ungdomslagene bør sende inn resolusjoner. De skal fortelle stortingsmennene at den skaden bjønn gjør i Norge, den beløper seg årligårs neppe til en tiendepart av en stortingsmannsgasje. Og disse få hundre kronene for mulig drepte sauer, det har den norske stat råd til å betale. Den vil neppe gå fallitt for det.

-Livet er ikke bare teknikk og sosialøkonomi. Det er også noe som heter romantikk, som ikke noe menneske kan være foruten i en eller annen form. Skogen og fjellet er et oppkomme av romantikk som vi ikke tankeløst skal tilsmusse og tørre ut. Og bamsen som rugger der inne, helten i så mange norske eventyr og sagn, den er som symbolet på denne romantikken.

-Vi har ikke råd til å miste naturromantikken. Vi har mindre råd enn noen gang før, fordi maskinene gjør oss fattige. Vi har ikke råd til å miste dette som Welhaven følte, da han en gang fulgte noen skogskarer inn i de dunkle skogene i bjønnetraktene i Ådalen. Den gangen han skrev disse vakre linjene:
“Jeg kom til skjulte kilder og tjern, der elgen tørsten slukke. Men fuglesangen lød enda fjern som et nynn mellom vindens sukke. Tirilill- Tove, langt, langt borti skove.”

Meninger
4 comments on “Naturromantikken
    • Den har jeg visst glemt. Har jeg skrevet artikkel om dem? Søkte på Maiden i “drafts”, men fant ingenting. Husker du noe av innholdet?

    • Stemmer det! Har dessverre ikke den liggende noe sted lenger, verken på nett eller fysisk.

      Men husker det var litt morsomt: Jeg satt på Elm Street på dagtid, og svært mange som var innom skulle på Maiden-konsert. Det fikk jeg da plutselig veldig lyst til, jeg også. Jeg hadde ikke råd til konsertbillett, men ringte da impulsivt Vårt Land fra bardisken og spurte om de ville ha en gratis anmeldelse mot et pressepass. Det takket de ja til, og dermed ble det Maiden-konsert.

      Etter konserten var jeg tilbake på Elm igjen, hvor jeg skrev anmeldelsen. Da jeg leverte sånn rundt stengetid, kommenterte redaktøren at det jeg hadde skrevet var en blanding av kommentar og anmeldelse. Men selv om slike sjangere ikke bør blandes, mente han det fungerte greit – og ga den hele to helsider. (Jeg hadde ikke så veldig mye tekst, men de lot et stort arkivfoto av Maiden pryde sidene.) 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?