Her skilles våre veier

tworoads
Foto rappet fra Wikipedia

Det er interessant hvor forskjellig en tro på Jesus kan komme til uttrykk. Selv synes jeg ikke det er noen trussel at det finnes mange uttrykksformer og mange ulike menigheter, for noe annet ville ikke ført til enhet, men til uniformering. Jeg er glad det er mange valgmuligheter for oss som tror, i motsetning til i tidligere tider.

Dypest sett tror jeg det er mulig å dele alle kristne leire inn i to hovedgrupper. Nei, jeg snakker ikke om «liberale» og «konservative», selv om media har delt opp kristenheten i de to båsene, ut i fra om folk tror homofili er synd eller ikke. Innad er det ikke der det store skillet går. Jeg kjenner faktisk ingen kristne som er særlig opptatt av det spørsmålet (og jeg kjenner mange kristne). Sier seg selv at ikke tolkningen av to-tre stakkars setninger i hele Bibelen kan utgjøre det store skillet.

Skillet, slik jeg ser det, går derimot mellom såkalt «høykirkelighet» og «lavkirkelighet». Eller mellom sakramentalisme og anti-sakramentalisme, om du vil.
Det dreier seg om to helt forskjellige måter å tenke kristendom på.

Alle kristne tror at Gud på et tidspunkt ble en del av historien, gjennom Jesus Kristus. At Gud ble menneske, kalles «inkarnasjonen» på fancy fagspråk.
Men i høykirkelige kretser, og spesielt blant katolikkene, tror man at det foregår en slags «fortsatt inkarnasjon», hvor Gud fortsetter å knytte seg til materie på overnaturlig vis. Hovedsaklig er dette forbundet med nattverd og dåp, og man har derfor gitt disse tingene betegnelsen «sakramenter», eller såkalte nådemidler.
Katolikkene, og også enkelte i Den norske kirke, tror Gud er spesielt tilstede i dåpsvannet og i nattverdselementene. Katolikkene tror i tillegg at Gud virker gjennom fysiske gjenstander som de kaller relikvier, som for eksempel benrester og skjeletter av avdøde paver og helgener.

Sånn sett fortsetter altså «inkarnasjonen» hele tiden. Nattverdsbrødet er ikke bare brød, det er Jesu faktiske kropp, på et eller annet uforklarlig vis.
Og til å forvalte og formidle alle disse nådemidlene og hellige gjenstandene, har man egne prester som er ordinert for oppgaven. På den måten oppstår det jeg vil kalle «sakramentale embetskirker», og det er det jeg mener med høykirkelighet.

Vi lavkirkelige derimot (eller frikirkelige, om du vil), tror at nattverd og dåp bare er symbolske handlinger. Og hvem som helst blant oss kan døpe og dele ut nattverd, siden alle troende er for prester å regne. Det katolske nattverdssynet er i våre øyne ren magi og overtro. Nattverd er noe vi gjør til minne om Jesus, verken mer eller mindre. Vi tror heller ikke det er noe spesielt hellig med dåpsvannet.

Vann er vann. Og Gud er Gud.

Det eneste som teller, er det som skjer i hjertet på den som døpes. Om dåpen ikke er gjort ut i fra egen tro og overbevisning, kunne den som døpes like gjerne ha tatt seg en helt vanlig dusj, slik vi ser det.

I enkelte frikirkelige kretser, som f.eks. Frelsesarmeen, tror man ikke engang at slike symbolske handlinger strengt tatt er nødvendige. Dåpen var på Jesu tid en måte å foreta en offentlig erklæring på. Så man kan si at for eksempel uniformene som enkelte av frelsessoldatene går med, har nøyaktig samme funksjon i moderne tid.
Samtidig er ikke symbolske handlinger forbudt i Frelsesarmeen, siden mange får noe ut av dem. Men tanken på at Gud knytter seg til fysiske gjenstander eller elementer, slik at disse virker på overnaturlig vis uavhengig av mottakeren, ble av Frelsesarmeens grunnleggere, William og Catherine Booth, regnet for blasfemisk.

Katolikkene, derimot, sier at «sakramentene» rett og slett er nødvendige for frelse. Også i Den norske kirke sier man at det er frelse i dåpen. Grunnleggende tror man dermed at mennesker får en guddommelig berøring gjennom rituelle handlinger, og at vi kan komme i kontakt med Gud gjennom fysiske mellomledd.

I de fleste frikirkelige miljøer vektlegger vi først og fremst Ånd. Den hellige ånd. Sånn sett tror vi på en «fortsatt inkarnasjon», vi også, i den forstand at vi tror Guds Ånd kan flytte inn i menneskers ånd. Men vi tror han som regel gjør dette helt uavhengig av prester, gjenstander, mat eller vann.
Mennesket er et åndsvesen, skapt i Guds bilde. Men det samme kan ikke sies om hele skaperverket som sådan. En stein er ikke et åndsvesen. Heller ikke et beger med vin eller en brødbit. Gud er ikke avhengig av gjenstander, mat eller vann for å gi oss del i sin frelse. Når Jesus erklærte at mennesket ikke kan bli «urent» gjennom hva det spiser, følger det logisk at ingenting vi spiser kan gjøre oss «rene» heller.

Ikke sånn å forstå at vår tro er en åndelig greie som er høyt hevet over denne jordiske verden. Nei, troen angår hele livet. Og selv tror jeg naturen, selve skaperverket, kan si oss mye om Gud, siden den er et uttrykk for Skaperens personlighet.

Samtidig er det ikke mulig å komme i kontakt med Gud gjennom verken treverk eller stein. For Gud er en Ånd.
For meg er han ikke mer tilstede i et nattverdsbrød enn i en solnedgang. Det gjør at enkelte katolikker drar «gnostiker-kortet» mot meg, slik de har gjort overfor mange frikirkelige gjennom århundrene.

Yepp. Vi snakker altså om to rimelig forskjellige former for kristendom. Sånne som meg, som snakker mer om Den hellige ånd enn om sakramenter, kalles gjerne for «pentekostale kristne». Og i øyeblikket er vi den religiøse grupperingen som vokser raskest på verdensbasis. Vi er straks flere enn katolikkene, noe som vil gjøre oss til den største religiøse grupperingen i hele verden.
Samtidig blir også stadig flere katolikker (spesielt i Latin-Amerika) selv «pentekostale», og prøver å finne en slags gyllen middelvei. Godt jobba, spør du meg. Jeg skjønner nemlig ikke helt hvordan de får de to konseptene til å samstemme. Men for all del, fint at noen får det til.

Og egentlig skulle det jo bare mangle om ikke alle som tror på Jesus, alle som i det minste tror på den opprinnelige inkarnasjonen – den som fant sted for 2000 år siden – kan finne felles grunn, tross alt. 🙂

I min forrige roman, «Det mystiske ansiktet», lot jeg far og sønn Trym og Mikkel representere hvert sitt syn på disse tingene. Faren er en katolsk munk, mens sønnen er med i Frelsesarmeens ungdom. (Boka sendes forøvrig til alle som blir patroner for 25 dollar eller mer.)

Ka dokk tru? Veit jeg har mange «sakramentalister» blant bloggleserne mine, og veit at dere også selvsagt er opptatt av Ånd. Veit også at det er mange måter å inndele ulike kristne kretser på. Men vil dere si at dette er en forholdsvis fair grunnleggende inndeling av de ulike kirkesamfunnene?

Kunne du tenke deg å støtte mine skriverier ved å bli en patron?

Facebook Comments

4 Comments on “Her skilles våre veier

  1. Bra skrevet igjen, David. Jeg tenker på både nattverd og dåp nærmest som pedagogiske virkemidler som Jesus og Paulus brukte for å tydeliggjøre budskapet om frelse av nåde. Det er ikke sikkert disse funker like bra i dag. Også i frikirkelige sammenhenger blir vi fort litt rare og kunstige når vi pliktskyldigst bedriver disse handlingene. De er på en måte utenfor vår naturlige form fordi de har en slags rituell oppskrift slik de fremstår i bibelen, og som vi prøver å tilpasse oss. Skal vi gjøre noe for å minnes Jesus må vi, slik jeg ser det, for alt i verden unngå tilstivnede, kunstige og komiske seremonier.

  2. Hei hei!
    Jeg ble gjort oppmerksom på «Her skilles våre veier» av en venn. Og som den brennende lutheraner jeg er, blir jeg ganske så engasjert over det du skriver! Du har nok helt rett i det store skillet det er mellom dem som tror på såkalt «realpresens» i sakramentene og dem som bare holder disse for å være symboler. Men når det gjelder andre av påstandene dine – både avvisningen av sakramentene som nådemiddel og troen på naturen og fornuften som sikre kilder til kunnskap om Gud – får jeg lyst til å utfordre deg litt.
    Du skriver:
    «Og selv tror jeg naturen, selve skaperverket, kan si oss mye om Gud, siden den er et uttrykk for Skaperens personlighet.»
    Ja, naturen er skapt av Gud, og hele jorden er full av Hans herlighet!
    Problemet er bare det store fallet.
    Hele skaperverket preges av fallet og lengter etter forløsning (Rom. 8, 19-23). Og uansett hvilke konklusjoner om Gud og hans vesen du og jeg kommer frem til ved å se på naturen, vil disse konklusjonene være prisgitt våre egne begrensninger som skapninger og syndere. Kunnskapen om Gud er en kunnskap «som ikke kom opp i noe menneskes hjerte» (1. Kor. 2,9).
    Det Bibelen sier kommer forut for troen og skaper denne, er ikke naturen eller menneskets egen fornuft og vilje, men Kristi ord (Rom. 10,17).
    Du skriver:
    «Når Jesus erklærte at mennesket ikke kan bli «urent» gjennom hva det spiser, følger det logisk at ingenting vi spiser kan gjøre oss «rene» heller.»
    Men hva om Jesus selv har sagt at vi blir rene av å spise og drikke?
    Hvordan skal vi forholde oss til Jesu egne ord: «Ta imot og spis! Dette er min kropp. Drikk alle av det! For dette er mitt blod … som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt» (Matt. 26,26-28)? Går vi i rette med Mesteren og insisterer på at han da ikke kan mene noe som ikke lar seg forstå logisk?
    Eller hva med: «Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag» (Joh. 6,54) og «Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp?» (1. Kor. 10,16). Og hvordan kan advarselen til Paulus i 1. Kor. 11,27 – «Den som spiser brødet eller drikker av Herrens beger på urett vis, gjør derfor urett mot Herrens kropp og blod» – gi mening om ikke Jesu kropp og blod faktisk knyttes til elementene i nattverden?

    Til sist, men ikke minst: I følge bibelen får vi syndere del i inkarnasjonen – dette fantastiske at Ordet ble kjøtt og blod i Jesus Kristus – i dåpen. Gjennom den har vi nemlig «vokst sammen med Kristus» (Rom. 6,3-5). Og Den Hellige Ånd styrker oss i dette dåpsfellesskapet med Jesus – gjennom forkynnelsen av Ordet lar han daglig Kristus vinne skikkelse i oss (Gal. 4,19; 5,22-26; Rom. 10,17; Joh. 14,18-26).

  3. I mine kretser har vi, litt humoristisk, definert oss som «løskirkelig». Løst og ledig rundt det sakrale.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?