En selvoppfyllende Gud

vic1

Ofte hører jeg kristne uttrykke et ønske om «å bli brukt av Gud». I flere taler blir det omtalt som et slags overordnet mål. «Slik blir du brukt av Gud,» kan f.eks. være en tittel. Og folk kommer fram til forbønn for å bli bedre i stand til å bli brukt.

Jeg har aldri likt dette ordet “brukt”. En ting er at begrepet «bli brukt» kan ha svært uheldige konnotasjoner i vår tid, i en verden med overgrep og menneskehandel, hvor folk stadig brukes og kastes.
Men selv om man legger den positive betydningen til grunn, er det likevel noe som skurrer.

Javisst er det meningen at vi skal bære frukt. Mennesket er skapt for å produsere, arbeide, virke – for å ha betydning for andre enn seg selv.
Samtidig tror jeg vi setter kjerra foran hesten om vi fokuserer veldig på å «bli brukt».

Det største øyeblikket i mitt liv, var da jeg holdt Victoria i mine armer for første gang, og hørte jordmora si «gratulerer». Aldri har jeg svart «takk» mer gråtkvalt av glede.
Mens jeg sto der med den lille babyen, tenkte jeg ikke ett eneste sekund følgende tanke: «Lurer på hva hun kan brukes til …?»
Eller: «Hva slags nytte kan jeg få av henne, tro? På hvilke praktiske måter kan det berike mitt liv å bli pappa?»

Og da jeg et par minutter senere for første gang i mitt liv satte bleie på den lille babyen, tenkte jeg ikke: «Håper jeg får noe igjen for dette en dag. Du skylder meg en for dette, Victoria!»

La oss trekke noen store linjer og se på Gud som vår Far. Grunnleggende kan man si at absolutt alt i universet trenger noe for å fungere, bortsett fra Gud selv. Han trenger ingen ting. Som menneske trenger du kjærlige ord, bekreftelser, at noen ser deg. Gud, derimot, trenger ingen av disse tingene. Han er selvoppfyllende og selvforsørgende. Han trenger ikke lys eller vann for å leve, han trenger ikke å føle seg elsket av andre for å opprettholde sitt selvbilde.

Tenk litt over den tanken. Den er nemlig ganske radikal, og til og med frigjørende. Hva er det som gjør Gud glad og tilfreds? Jo, Gud selv!

«Veldig selvopptatt, da!» sier du kanskje. Men prøv å se med litt andre briller, og se at Gud er selvoppfyllende. Bibelen beskriver at han er den som «fyller alt i alle». Da Paulus taler til mennene i Aten, som var opptatt av å lage helligdommer for sine guder, forklarer han: «Gud trenger ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle.»

Jeg hørte min lillebror Thomas, pastor i Citykirken, undervise om dette konseptet. “Noen her hørte kanskje på søndagsskolen at Jesus ble lei seg fordi du sa noe stygt, men Jesus er faktisk litt tøffere enn som så,” erklærte Thomas. “Universets Skaper står ikke og skjelver fordi du brukte en glose. Jesus blir verken imponert eller skremt av dine synder. Han blir heller ikke imponert av din gode moral, eller indignert av din dårlige moral. Gud er selvoppfyllende. Alt det Gud gir, og til og med det han ber oss om å gjøre, er til vårt eget beste.”

Gud blir ikke skuffa over deg. Gud har ingen forventninger som må innfris. Han trenger ikke noe av det vi kan bidra med. Han trenger ikke «bruke oss» for å oppnå sine egne planer. Befriende tanke?

Tillat meg en liten parantes: Dersom Gud finner all sin glede og opprettholdelse i seg selv, hvor tror du vi kan finne den? Jo, på nøyaktig samme sted, nemlig i ham. Når Gud ber oss søke ham først av alt, er ikke det fordi han trenger oss, men fordi vi trenger ham. I ham finnes kildene vi trenger for å takle alt det andre.
Vi har dermed samme behov som ham, nemlig han selv.

Ble dette for dypt, får du ha meg tilgitt. Men dess mer du grunner på disse tankene, dess mer vil du innse hvor komisk det blir når vi nærmest tror Gud står i et avhengighetsforhold til oss, eller at han lar seg imponere av det vi kan få til. Eller at han lar seg sjokkere av det vi ikke får til.
Han er giveren. Ikke mottakeren. Han er selve livet, som i sin tur gir liv til oss.

Jeg var heller ikke særlig opptatt av hva Victoria kunne bidra med, økonomisk eller praktisk, der jeg satte bleie på henne for første gang. Jeg hadde bare én eneste følelse og tanke: Kjærlighet.

Å OPPLEVE seg elsket

Kjenner du til Maslows behovspyramide? Den er et forsøk på å vise hva vi mennesker trenger for å klare oss, hvor det viktigste er nederst.

trekant

Jeg var på et seminar med Ingvar Torvik, hvor han mente at trekanten burde utvides, med en ny rubrikk helt nederst. For vårt aller mest grunnleggende behov, er å «oppleve oss elsket», forklarte han.

Sannsynligvis var 99 % av alle dere som leser dette høyt elsket av deres foreldre første gang dere ble holdt av dem.
Men jeg er like overbevist om at mange av dere har gått gjennom barndom og ungdomstid uten å oppleve seg elsket.

Det er en stor forskjell på det å være elsket, og det å faktisk oppleve seg elsket.

Opplever du deg ikke elska av Gud, kan du bli veldig fokusert på det å bli «brukt av ham». For å bli verdig hans kjærlighet. Du vil underbevisst forsøke å bevise noe overfor Gud.
Faren er dessverre stor for at du da kan ende opp som en fariseer, i den negative betydningen av ordet. Du kan havne i en gjerningsreligion, hvor du blir opptatt av hva du kan få til. I tillegg kan du bli fordømmende og opptatt hva andre ikke får til, fordi du verken ser deg selv eller dem med Guds øyne.

Jeg tror Vår Skaper er langt mer opptatt av relasjon enn av prestasjon. Ikke fordi han trenger vårt vennskap, men fordi han ønsker det. Han er nemlig vår Far. Han trenger oss ikke, men han ønsker oss. Vi er barn som er ønsket fra tidenes morgen. Han elsker oss ikke for det vi gjør, men for det vi er: Hans barn.

Føler du at hele ditt trosliv rakner ved tanken på at Gud ikke trenger noe fra deg, tror jeg kanskje det har helt feil grunnlag i utgangspunktet.
Dess friere vi blir fra tanken om å prestere, dess mer kan vi elske Gud for den han er. Og dess mer vi ser av kjærligheten, dess mer frukt tror jeg vi vil bære, noe som vil ha betydning for våre medmennesker.

*

Når det gjelder all bleieskiften, så har jeg fått betalt, selv om det ikke var målet. Jeg fikk godt betalt da Victoria i en alder av tre kastet armene rundt meg og utbrøt følgende: “Pappa, jeg elsker deg mer enn million milliard program program. Det er faktisk mer enn 40.”
Er ikke helt sikker på hva en million milliard program program er for noe. Men det føltes som en svært ektefølt kompliment.
Og det er faktisk uansett mer enn 40.

Vil du støtte mine skriverier ved å bli en PATRON?

Facebook Comments

2 Comments on “En selvoppfyllende Gud

  1. Dette var hærlig skrevet. Det står skrevet i Markus 10.45: for Menneskesønnen kom ikke for å bli tjent, men for selv å tjene…

  2. Ille bra greier! Jeg tror at det du skriver om her er noe av det viktigste å ha på plass i livet som troende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?