Kristenversjonen av “yin/yang”

healer

Det som følger er i hovedsak noe jeg skrev for en drøss av år siden, etter et besøk ved Asklepion, ruinene av et av verdens første “sykehus”, like utenfor oldtidsbyen Pergamon (i det som i dag heter Bergama, i Tyrkia). Det er en kladd til et avsnitt i “Syv byer og en øy”.

Helbrederen Jesus

Skulle man ha fjernet helbredelsene fra de bibelske evangeliene, hadde man måtte fjerne en rimelig betydelig del av det hele.
Som et uttrykk for Guds vilje for menneskeheten da han gikk her på jorden, helbredet Jesus alle som ønsket det: “Og alle som var syke, helbredet han, for at det skulle bli oppfylt som er talt ved profeten Jesaja, som sier: Han tok på seg våre plager og bar våre sykdommer.” (Matt 8,17).

I bibeltekstene kommer det tydelig fram at de første kristne så på sykdom som noe Satan sto bak. “…Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham.” (Apg 10,38).

Også blant de tidligste “kirkefedrene”, som Irenæus og Justin Martyr, ser vi at troen på helbredelse sto sterkt. Irenæus skrev i sin andre bok mot gnostikerne: “Hans sanne disipler, som har fått nådegaven, gjør derfor mirakler i hans navn for å hjelpe andre mennesker, alt etter den gave hver og en av dem har fått av ham. Noen driver virkelig ut demoner, slik at de befriede kommer til tro og i mange tilfeller forblir i menigheten. Andre får på forhånd kunnskap om det som siden skal skje, syner og profetiske ord. Andre helbreder syke gjennom håndspåleggelse og gjør dem friske. Som jeg sa har også døde blitt oppreist og levd iblant oss i mange år. Ja, det er umulig å telle alle de nådens mirakler som kirken i hele verden har fått av Gud, og som den utfører hver eneste dag, til folkets beste, i Jesu Kristi navn, han som ble korsfestet under Pontius Pilatus. Og hun bedrar ingen, og krever ikke penger. På samme måte som hun har fått det for intet av Gud, så gjør hun sin tjeneste for intet.”

En negativ utvikling

Men om vi så spoler litt fram, til for eksempel Augustin, ser vi at det har skjedd forandringer i hele kristendomsforståelsen. Og spoler man enda litt fram, til 500-tallets Gregorius den store, har en lære om at kroppens lidelse er til sjelens beste, virkelig fått fotfeste. Budskapet om å prise Gud i alle ting, altså under alle omstendigheter, har blitt til teologien om å takke Gud for alle ting – selv det onde.

Hva skjedde med det opprinnelige budskapet om Jesus som Helbrederen? Den katolske presten Francis MacNutt skriver i sin bok “Helbredelse av hele mennesket” (Ansgar, 1982): “Det var flere faktorer i disse fjerne århundrer som fikk kirken til å minske sin tro på at Kristus kan helbrede mennesker gjennom sine disipler og etterfølgere. En hovedgrunn var at platonistisk, stoisistisk og manikeistisk tenkning fikk innflytelse på den kristne tro. Disse filosofiene, som var så dominerende i kristendommens første tid, tenderte i retning av å se på menneskets legeme som et fengsel for sjelen og en hindring for åndelig vekst og utvikling. (…) Hvis man overdriver dette synet aldri så lite, at kjødet fører krig mot ånden – den såkalte åndelige krig – så gjør dette kroppen til en fiende som skal kues ved hjelp av avstraffelser og ikke til en forbundsfelle man ønsker skal bli frisk.”

En slik holdning kom også til uttrykk på andre måter i kirken: “Hvor langt denne grunnleggende forakt for menneskekroppen har spredt seg merkes kanskje tydeligst på den negative holdning kirken har hatt til menneskelig kjærlighet og den fysiske gleden i ekteskapet.”
Gregorius den store, som var “pave” fra 590 til 604, mente i likhet med mange andre at all seksuell nytelse var synd, også innenfor ekteskapet. Men, som MacNutt poengterer, har det heldigvis skjedd endringer i synet på sex – mens den teologiske innstillingen til sykdom, som stammer fra samme tankegods, dessverre er relativt uendret i mange kirkesamfunn.

MacNutt uttrykker frustrasjon over sin kirkes lære om sykdom, som stort sett bare sier følgende:

1) Sykdom kan føre til at mennesker ser virkeligheten i et nytt lys og får et dypere forhold til Gud.
2) Kristne bør besøke syke.

Ikke et eneste sted i sine katekismer finner han noe som helst hint om at en kristen kan be om helbredelse.

Et illustrerende og trist bevis på forandringen som skjedde i kirkens praksis og lære, er salvingen av syke. Opprinnelig salvet man de syke for å helbrede dem, slik som Jakob 5,14-15 beskriver: “Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.”
Etterhvert som kirken beveget seg mer og mer bort fra den opprinnelige kraften (i mine øyne ritualiserte de det som i utgangspunktet hadde dreid seg om guddommelig kraft), skjedde det også færre og færre helbredelser.
Derfor endret man salvingen av syke til “den siste olje” – et rituale man utførte på døende mennesker, for å forberede dem på det neste liv.

MacNutt: “Resultatet ble at når en prest viste seg i sykeværelset, så oppfattet pasienten dette som et forvarsel om døden. (…) Jeg kom uvilkårlig til å tenke på hvordan skarer av syke mennesker kom for å se Jesus og røre ved Ham, mens et sykt menneske var redd for å møte meg, Kristi sendebud.”

Når de religiøse svarene blir djevelske

Don Cuppitt skriver i «Sea of faith» om de kvalene han som anglikansk prest fikk i møte med syke mennesker. Han fikk seg ikke til å si det kirkesamfunnet krevde av ham. Blant annet trekker han fram sitt møte med foreldrene til et såkalt «vanskapt» (et forferdelig ord) barn. Hans teologi tilsa at barnet var født slik på grunn av synder begått av foreldrene.

Cuppitt: «But I could not bring myself to endorse that view. I had to insist that the handicap had natural causes. I said, ‘Don’t blame yourself. God is not punishing you.’ I, minister of the Gospel, felt I had to deny her religious response as being too crude, and instead put forward a secular interpretation of her child’s handicap. Wouldn’t you? The same thing happened with a man dying of cancer. ‘Why is this happening to me? What have I done to deserve this?’ He gave out the bitter, familiar complaint of a man struck down and dying in his prime. Now there was no doubt about the line I ought to take, because the Book of Common Prayer lays it down expressly. I must tell him that his cancer was sent him by God, and he must repent. The Prayer Book says, ‘Whatsoever your sickness is, know you certainly, that it is God’s visitation … render unto him humble thanks for his fatherly visitation, submitting yourself wholly unto his will [ and] it shall turn to your profit.’ So I had to tell this fellow that he must thank God for the cancer, and must repent and submit. I could not do it. As in the other case, I felt impelled to say that cancer has natural causes, and I could not honestly see it as directly sent by God. But I tried to suggest to this man, as to the woman earlier, that we can conquer affliction by turning to God.»

For meg er det liten tvil om at denne “Book of Common Prayer” burde kastes i søpla. Det som er trist, er at Cuppitt konkluderer med at han måtte fornekte det “religiøse” svaret og gi et rent “sekulært” svar. Han forbant en forferdelig teologi med selveste evangeliet, og følte han måtte fornekte evangeliet for å vise normal kjærlighet.

For en tragisk utvikling gjennom kirkehistorien, som har ført til en slik tanke! Her er det virkelig på sin plass å snakke om Jesus VS. kristendom.

Dualisme kontra “yin/yang”

I Jesu lære er det tyven/Satan som kommer “for å stjele, drepe og ødelegge”, mens han erklærer at han selv har kommet “for at dere skal ha liv og overflod”.

Dette er hva mange moderne kristne vil kalle et “dualistisk” syn på godt og ondt. I mange kirkesamfunn har man utviklet en teologi om at Gud står bak både liv og overflod og drap og ødeleggelser. Han har en mening og en plan med absolutt alt, er grunntanken.

Vi kan se hvordan en slik teologi har sneket seg inn i ulike oversettelser. For eksempel i Matteus 10, 29, hvor Jesus snakker om menneskets verdi. Han bruker som eksempel at Gud til og med bryr seg om fuglene, som de fleste anser for lite verdifulle (de selges for bare to skilling), og at han da selvsagt også bryr seg om mennesket.
Direkte oversatt fra gresk står det vel bare noe i retning av at “ikke en spurv faller til jorden uten Gud”. Tidligere valgte noen å tolke dette slik: “Ikke en spurv faller til jorden uten at Gud vil det.” Underforstått: Gud har en mening med alt.

Ut i fra sammenhengen er dette definitivt ikke Jesu poeng. En langt bedre tolkning er derfor den som sier at “ikke en spurv faller til jorden uten at Gud vet det”.
Den siste bibeloversettelsen på norsk er også svært god, der har man valgt å oversette det på denne måten: “Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der.”

De stemmene som fortsatt hevder at Gud ikke har en mening med alt som skjer, får ofte gnostiker-kortet i fleisen. Mange moderne kristne, i likhet med enkelte kirkefedre i oldtiden, elsker å bruke dette kortet mot alt de oppfatter som “dualistisk”. Det virker på meg som om de heller vil ha en slags kristenversjon av “yin/yang”, hvor alt stammer fra samme kilde.
Men som MacNutt var inne på, er det den tanken som egentlig har sitt opphav i tidlig gnostisisme.

Og jeg vil nå hevde at et slikt “yin/yang”-syn vanskelig lar seg forene med evangelietekstenes verdensbilde. Hos Jesus og Paulus er Gud definitivt ikke “allmektig” i den forstand at han styrer alt som skjer!
Derimot beskrives en “verden som ligger i det onde”, og det hevdes at “Satan er denne verdens gud”. I nytestamentlig tanke er årsakene til det onde å finne i disse faktum, og ikke i “Guds mystiske plan og hensikt”.

Noen andre som har tanker rundt dette? Kommentarfeltet er deres!

Facebook Comments
Tro

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?