Noen enkle tanker om forandring

glede
Bildet viser en tre år gammel Victoria som jager den siste isen ut mot midten av vannet, hvor hun mente den ville smelte raskere slik at sommeren ble fremskyndet.

Det som følger er avslutningen på boka “Regnet som aldri kommer”.

Vi har i denne boka sett at evangeliet er en Guds kraft. Om vi får ut det evangeliet, vil menighetene vokse. Vokser våre menigheter ikke, er det fordi vi ikke får ut evangeliet. Og i så fall trengs forandringer.

Så la oss til sist se enda litt mer på dette skumle ordet «forandring».

Enkelte av oss ser nok på all forandring som en eneste stor trussel. Stilt overfor forandringer, er det lett å ty til våre forsvarsmekanismer. For det er lett å innbille seg at det meste var mye bedre før.

Men absolutt all vekst innebærer forandring. I naturen er forandringer nedfelt som en naturlig del av de aller fleste prosesser.
Og visse forandringer vil være uunngåelige uansett hvordan vi stiller oss til dem.

Kanskje bør flere av oss utvikle en større fascinasjon for hvorfor ting ikke funker – i stedet for å tviholde på gamle virkemåter på grunn av en eller annen tradisjon eller prestisje. Tenk om vi klarte å bli slike som elsket å løse problemer ved hjelp av nettopp forandringer.

I samfunnsliv og forretningsliv er forandring en selvfølge. Insisterer man fortsatt på kun å selge VHS, vil man også kun betjene et knøttlite nisjemarked. Ja, skal man virkelig gjøre det bra, må man ikke bare evne å tilpasse seg forandring, men også være i stand til å forutse forandring – eller, enda bedre, kanskje til og med skape forandring. (I menighetssammenheng kan man i dette også trekke inn i en profetisk dimensjon. Derfor er det jo merkelig at nettopp menigheter ofte har hatt større problemer med å forandre seg enn de aller fleste.)

De som ikke forandrer seg, vil bare oppleve medvind i en begrenset tidsperiode. Men så finnes det dem som klarer å holde på i tiår etter tiår, ved at de oppdaterer seg hele veien – uten å miste det som er unikt for dem.
Er man i kontinuerlig forandring og i stadig utvikling på en bevisst måte, slipper man (kanskje) å foreta en ultradramatisk forandring hvert tiende år. Da slipper man (kanskje) også å oppleve så mange av de store krisene og møte de veggene som tvinger fram akutt og brutal forandring enten man vil eller ikke.

Vi vil oppleve forandringer uansett. Det er opp til oss om den tanken i all hovedsak skal fylle oss med frykt eller begeistring.

Noen ting er evige

Noen ting er evige. Det er viktig med noen røtter. Uten noen form for absolutter i livet, vil man være en kasteball for andres innfall.
Men har man identifisert det som er unikt og viktig for en, er det også lettere å foreta forandringer, fordi man vet at kjernen aldri trues av det.

Når det gjelder Kristi kropp, så er evangeliet og samfunnet med Ånden selve kjernen. De tingene risikerer man ikke å rokke ved, selv om man skulle finne litt nye måter å gjøre ting på i menighetene. Alt man risikerer ved forandringer er å utfordre og styrke troen på en god måte, fordi man blir mer bevisst på selve kjernen av den.

Men enkelte norske menigheter er livredde for forandring, fordi de har sin trygghet i ritualene, metodene – i alt det ytre. Hadde de hatt sin trygghet i selveste Skaperen – og i det indre – hadde de vært i stand til å tilpasse sine ytre virkemåter etterhvert som tiden går. Da hadde det ikke vært noen trussel. Jeg synes det er trist at noen gjør sine ytre ritualer til kjernesaker.

Vi behøver aldri miste vår personlighet i et forsøk på å tilpasse oss forandringer. Det er stor forskjell på å være et tre uten røtter, og å være et tre som klarer å svinge seg i vindkastene nettopp fordi det har røtter.
Det er ikke sånn at det som funker for oss nå, alltid vil funke på den måten. Men de samme tankene og grunnprinsippene som ligger bak det hele, kan bevares gjennom framtidige forandringer.

Vi bør lande hva som virkelig er viktig for oss, og hva som er mindre viktige ting hvor vi kan tåle forandringer. Problemet til mange er at de har blandet de små med de store, og tror de vil miste hele sin personlighet (eller religion) om de forandrer noe som helst.
Men det er ikke sant, og det man kan oppdage ved å helt enkelt finne ut hva som er absolutte og evige verdier – og måle enhver forandring ut i fra dem.

Se for deg en stor elv. Den har en klar retning, den skal til havet. Og nåde deg om du kommer i veien for den planen, da kan du drukne!
Likevel: En elv er fleksibel. Den går ikke i rett linje, men tilpasser seg enkelt landskapet uten å miste retningen.

Vi har vel alle opplevd å sette oss noen mål som vi ikke klarte å oppnå. Selv har jeg opplevd det mange ganger.
Men jeg tror fortsatt ikke at målet nødvendigvis er håpløst å nå. Jeg bare innser at jeg er nødt til å ta en annen rute enn tidligere.

Små og store forandringer

Har man et stort problem, kan det innebære at man bør foreta en stor forandring. Om man i sitt personlige liv vantrives noe vanvittig i jobben og på det stedet man bor, er det sannsynligvis en ide å si opp og flytte til et helt annet sted. Ja, rett og slett gjøre noe helt annet! Verden er full av spennende ting, og vi er ikke forpliktet til å gå i de samme mønstre, på de samme stedene, med de samme holdningene som vi alltid har gjort.

Men noen ganger kan en overreaksjon gi oss et enda større problem enn det vi i utgangspunktet hadde. Det er lurt å alltid la løsningen stå i proporsjon med problemet. For om man så drar til den andre siden av kloden, så vil man fortsatt ha med seg seg selv. Så om det er der problemet egentlig ligger, hjelper det ikke mye å flytte.

Har man egentlig bare et lite problem, så trengs det kanskje bare en liten forandring. Ofte kan små forandringer utgjøre store forskjeller, så det er ikke alltid det er behov for drastiske tiltak.

En enkel oppskrift er vel rett og slett å forandre seg helt til det funker, å foreta akkurat så mange forandringer som er nødvendig. Kanskje behøver vi ikke alltid snu hele vår verden på hue (bare i noen tilfeller). Det er kanskje heller snakk om å forandre det vi gjør med det vi allerede har.

Kanskje mange menigheter bare er noen små forandringer unna en eksplosiv vekst?

Men i det store og hele tror jeg vi trenger noe så dramatisk som en revolusjon – eller reformasjon, om du vil – i kristen-Norge. Ikke en panikkartet og overflatisk hype som gjør alle slitne etter noen år. Ikke enda en «vekkelse». Men en dyptpløyende og gjennomgripende forandring av hvordan vi kommuniserer verdens kraftigste budskap til vår omverden.

Det er opp til oss. Det er grønt lys.

Vekst eller forvitring?

Sokrates hevdet at alle ting går igjennom tre faser: Vekst, stabilitet og forvitring. I vekstfasen vokser alt seg større, under stabilitetsfasen er det ingenting som forandrer seg, og i forvitringsfasen blir ting mindre – og ender etterhvert opp der de var før veksten startet.

Men hans elev Platon mente etter mye fundering at dette var feil. Han mente at det ikke fantes noe som het «stabilitet». Alt er i forandring hele tiden, den eneste forskjellen er at noe vokser og noe forvitrer. Ingenting er stabilt, det er enten på vei opp eller ned.

Har Platon rett (og det er nok store odds for det), kan det være lurt å gå litt i seg selv og tenke igjennom ulike områder av livet. Er det vekst eller forvitring som finner sted?

Dersom vedlikehold er en illusjon, bør vi forsøke å bli i vekstfasen, enten det gjelder i våre kjærlighetsforhold og andre relasjoner, våre menigheter og kristne fellesskap, eller hva som helst annet vi regner blant de gode tingene i våre liv.

Hva om vi spoler tilbake et år, og spør oss selv om vi har utviklet oss i riktig retning? Har vi gått skritt i retning av våre drømmer og visjoner, eller har vi beveget oss bort fra dem?

Og hva om vi spoler hele fem år tilbake og spør oss selv de samme spørsmålene. Eller ti år. Hvor var vi da, og hvor vi er vi nå? Vokser det vi brenner for, eller tørker det inn?

Det kan være sunt med noen selvransakende spørsmål til tider. For om svarene er negative, kan det føre til positive endringer i stedet for å trykke oss ned.

For det er jo nemlig mulig å stille de samme spørsmålene til seg selv neste år også!

Vekst kommer som en følge av aktivitet. Passiv venting vil ikke føre oss noe sted. Så la oss bruke vår energi og vår kreativitet. For ting som står stille, blir gjerne stående stille, mens ting som er i bevegelse, skaper en fortsatt bevegelse. Det er lettere å styre en skute som allerede er ute på havet, enn en som står ankret opp ved land. I stedet for å bare sitte og vente på at et mirakel skal skje, eller at en ytre omstendighet skal forandre livet vårt eller verden rundt oss, så kan vi GÅ UT og forandre ting selv, slik Jesus har bedt oss om. Vi kan bruke fantasien og finne på et eller annet!

For Gud er allerede med oss. Ja, Han er faktisk i oss, og vil inspirere og lede våre skritt langs veien.

For tyve år siden hadde norske frikirker mange tekster som handlet om å «innta landet». Vi var Josva-generasjonen, ble det sagt i mange prekener. «Norge skal bli frelst!» ble det proklamert med trompetfanfarer og høye hallelujarop.

Nå, tyve år etter, er situasjonen i de fleste av disse menighetene – sett fra evangelisk perspektiv – ikke blitt særlig bedre. Mange av de store bastionene i norsk kristenhet – de som sang mer frimodig og høyere enn noen andre – har også forsvunnet helt eller blitt halvert i løpet av samme periode.

Det var ikke noe i veien med framtidsoptimismen og gløden, men et eller annet sted langs veien dullet vi oss inn i interne problemstillinger og mistet totalt evnen til å formidle budskapet til utenforstående på måter som ikke bare appellerte til oss selv.

Men hvordan skal det være om tyve år fra nå? Det er det vi som bestemmer. Kanskje vi denne gangen skal blåse mindre i trompeter og ta flere samtaler med folk utenfor vår egen leir. Ikke hele tiden trykke gasspedalen helt inn mens bilen står i fri, men heller senke skuldrene og prøve å finne førstegir.

«Grunnen til at så mange mennesker aldri kommer noe sted i livet, er at når mulighetene banker på døra, er de ute i hagen og leter etter firkløver.»
(Walter P. Chrysler)

*

“Regnet som aldri kommer” er utsolgt. Men du kan få PDF-fila tilsendt på e-post mot et Vipps-bidrag på 50 kroner. Bruk Vipps 94 12 36 34, og husk å oppgi e-posten din.

Bok Åleskjær Regnet

Facebook Comments
Tro

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?