Nyttårsaften 1981

demas
Dette er en reprise fra ifjor.

Min første skikkelige forelskelse fant sted nyttårsaften 1981.

Vi var på Hermon Høyfjellssenter, hvor vi pleide å være rundt nyttår. (Jeg har to gode hotellminner fra oppveksten: Haugen Hotell på Geilo, hvor vi var hver eneste påske, og Hermon Høyfjellssenter i Sudndalen, hvor vi i flere år tilbrakte nyttårsaften.)

Jenta het Nina, og var noen år eldre enn meg, kanskje et sted mellom 12 og 13, og dermed way out of my league, siden jeg var en fjott på ni. Min fordel var at det ikke var alfor mange kids på stedet, slik at Nina i grunnen hadde valget mellom å henge med oss småunger eller de voksne. Og i det valget trakk vi tross alt det lengste strået.

Jeg spanderte godteri på henne. Som vi spiste sammen under en trapp, i hemmelighet og skjul for de andre. Det kilte i magen ved tanken på at jeg var alene med selveste Nina under en trapp.
Hermon bød ellers på svømmebasseng, skibakker, bordtennisrom … og kristne møter. Alt dette var arenaer hvor jeg gjorde mitt fremste for å imponere Nina.
Jeg tror ikke hun lot seg imponere så veldig. Men jeg skal ha for forsøkene.

Nyttårsaften gledet jeg meg voldsomt til. Pappa hadde kjøpt inn uvanlig mange raketter. Siden jeg var blitt hele ni, skulle jeg få lov til å tenne på flere av dem alene.
Om ikke det ville imponere Nina, så visste ikke jeg!

Da nyttårsaften kom, hadde jeg så mange sommerfugler i magen at jeg altså fortsatt husker kvelden svært godt, selv om mye av barndommen min er helt viska ut.
Jeg hadde fått grønt lys fra pappa til å tenne på den aller største raketten, og var temmelig overbevist om at det var den feteste av alle rakettene på hele stedet. Nina kom til å se meg med helt nye øyne. Jeg kunne nesten ikke vente.

Men først var det middag. Alle familiene hadde faste bord i matsalen, og Nina satt alltid på den samme stolen på bordet bortenfor oss. Jeg hadde passet nøye på å velge stolen som ga meg utsikt mot henne under hele måltidet.

Men Nina kom ikke til middag. Moren og faren og broren satt ved bordet, men ikke Nina.
Barndomsminnene fra Hermon inkluderer flere kulinariske opplevelser, men ved dette måltidet smakte ikke maten i det hele tatt.

Etter middagen spurte jeg mammaen hennes hvor hun var.
-Nina har fått feber, fortalte hun. Men det var visst et lite håp om at hun ville friskne til før det var tid for raketter, for hun ville gjerne være med på det.
Så jeg levde i håpet.

Klokka elleve begynte jeg å bli ganske trøtt. Men mamma og pappas tilbud om at jeg kunne legge meg, og så skulle de vekke meg når det var tid for raketter, var ikke mye aktuelt å akseptere. For tenk om Nina kviknet til!
Jeg hadde fått en diger godtepose, og fordelte noen av mine rikdommer over i en annen pose, som jeg tenkte å overbringe den syke på rommet hennes.
Mammaen hennes sa at det var veldig snilt tenkt av meg, men forklarte at Nina lå og sov, og at hun ikke burde vekkes siden hun var så sliten.

Så ble klokka tolv. Nina sov fortsatt.
Jeg tente på den største raketten, og den eksploderte høyt der oppe til stor jubel fra hele forsamlingen. For min del kunne det like gjerne vært en nitrist liten kinaputt. Det var som om den fargesprakende eksplosjonen på himmelen symboliserte all verdens meningsløshet og tomhet.

Min første forelskelse er også den kjipeste nyttårsaften jeg har hatt. Selv om det var første gang jeg fikk tenne på rakettene selv.

Jeg så ikke Nina noe mer i den ferien. Eller noensinne. De dro allerede tidlig neste morgen, mens vi skulle dra 2. januar. I dag ville jeg ikke engang kjent igjen Nina om hun passerte meg på gata.

Det ble ikke oss to som vandret livets landevei sammen, Nina. Det er jeg i grunnen veldig glad for, siden jeg trives godt med de jeg skal tenne opp raketter med i år.
Men jeg håper du har hatt et fint liv med mye godteri og fyrverkeri. Du var den første som fikk meg til å grine av kjærlighet. På veien hjem kjørte vi nemlig forbi en bensinstasjon som het Fina. Da begynte jeg å hulke. Å, som jeg gråt! Jeg var rett og slett utrøstelig. Og jeg tror de i framsetet skjulte sine smil ganske godt da jeg forklarte hvorfor.
Fina. Nina. Nina Fina. Fina Nina.
Jeg var overbevist om at jeg aldri mer skulle oppleve ekte glede i dette livet, i en alder av ni.

Den lærdommen jeg tar med meg i voksen alder, er at barns følelser kan være ganske sterke. Et savn oppleves like reellt for et barn som for en voksen.
Victoria snakker fortsatt om Lille-Maria, som var bestevenninna i barnehagen den tiden vi bodde i Oslo. Hun har ikke sett jenta på nesten fem år, og har bare levd i åtte og et halvt. Likevel blir hun innimellom blank i øya på grunn av minnene om vennskapet med Lille-Maria.

photo

Facebook Comments
Hverdag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?