Still alive


Foto av happy man i sin standarduniform, knipset av Roar Eriksen

Neida, jeg er her, jeg. Ryktene om min død er betydelig overdrevet. Men jeg har vært begravd. I arbeid. I tillegg har jeg vært (og er) uten nett i kåken for tiden.
Det er altså grunnen til at det har vært helt stille fra den ellers så masete Åleskjær.

Håper dere alle hadde en fin påske! Det hadde jeg, ikke minst takket være dere über-kule folk som ga påskedriks til bloggen (TAKK Heidi Merete, Marie Iselin, Øystein, Bjørn Erik, May-Tove, Linda, Elisabeth, Annika, Raymond, Elin Lea, Hilde og Tonje Renate! Har ikke opplevd maken siden julen 2016, da kom det også et plutselig og uventet driks-rush som preget hverdagen)!

Den første helgen var lillejenta hos meg, og vi dro på en lenge planlagt tur til “barnas hotell” i Sarpsborg, som altså ligger rett ved siden av Inspiria. Der hadde vi noen fine dager. Skal riktignok innrømme at fem timer i badeland blir i meste laget for en klorhatende bleikfis med vannskrekk og umodne kroppskomplekser. Å drive rundt i en stim av badeglade folk, hvor plutselig varme fra tid til annen minner en om at man faktisk putrer rundt i andres urinrester og hudavfall, er ikke min favoritt-geskjeftigelse her på denne vakre kloden vår, spesielt ikke når sola skinner utenfor.
Men bærta er ekstremt glad i å bade og dykke, og den enorme gleden til den lille fisken min er verdt det meste. Åw je.

Vi var også den obligatoriske turen innom Inspiria, hvor Victoria viste et talent for animasjonsfilm.

Resten av påsken skulle hun være hos mora, så derfor la jeg opp til en påske med mye jobbing. Og det ble det også, selv om solen fysisk dro meg ut på verandaen til tider (jeg var helt hjelpesløs, solen er nemlig veldig sterk).

Det ble også to utflukter mellom slagene. Tirsdagen dro nabo Jan og jeg opp til Krokskogen. Det var Påskevær med stor P – helt fantastisk. Vi parkerte i området nedenfor Tverrsjøstallen, tok på oss truger, klatret opp på den enorme brøytekanten, og labba i vei oppover åsen og ned og opp igjen og over snødekte myrer og ned igjen – til vi kom til målet, restene av den gamle Milorg-cella i Styggdalen. Den var ikke enkel å finne i skråningen, men vi fant den til sist. Det klarte aldri nazistene, ærta bærta.
Dessverre ingen bilder fra turen å vise dere. Men slik ser stedet ut som sommeren (bildet er rappet fra Skiforeningen.no):

Etter klesskift og dusj på Bondeheimen (nei, ikke Hobøl, men hotellet i Oslo), gikk ferden til den aller siste konserten på RockIn noen sinne. Det var godeste Dømt som bød opp til dans, og for en konsert det var! Gladpønk på sitt aller, aller beste! Hadde de vært en del av glanstiden på Blitz på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, hadde de allerede vært legendariske og oppnådd kultstatus, og stått der på pidestallen sammen med Stengte Dører, Life But How To Live it, Bøyen Beng og So Much Hate.

Men så er det jo slik at det som er nåtid fort blir fortid. Og siden jakthistorier alltid blir bedre i etterkant, kan det jo også hende at også 2018 blir et legendarisk år i retrospekt, og at kidsa anno 2037 vil ønske de hadde levd nå.
I så fall går konserten til Dømt på RockIn i påsken inn som et av høydepunktene vi kan skryte av til våre barnebarn. “Bestefar var faktisk der, tro det eller ei!” Da kommer mer enn 5000 til å påstå at de var der, enda det bare var 200, og så kommer det til sist ut en bok fra en fyr som har klart å spore opp navnene på samtlige av de 200, og da står jeg der, og det kan ingen ta fra meg.

Ja, så er RockIn også borte, fordi strøket skal bli mer fasjonabelt. Samme skjebne som en viss annen rockepub led for en del år siden. At RockIn forsvinner, er selvsagt ikke i nærheten av like trist som da Elm forsvant.
Likevel: Hver bytur jeg har tatt de siste fem årene har som regel inkludert en svipptur innom RockIn. Så byen blir nok en gang ikke den samme.

Nå som jeg ser byen mer på avstand og kun besøker den innimellom, må jeg si at Oslo bare blir kjipere og kjipere. Det siste som finnes av sjel blir jo skvist ut av bykjernen hele tiden. Alle kule steder blir erstattet med sjelløse kjedeetablissement. Man vasser jo i Deli de Lucaer og andre triste tannlegekontorer. Takk kjære Gud for alle innvandrerne på Grønland, som i det minste klarer å bevare litt sjel i akkurat denne bydelen, selv om tannlegekontorrestaurantene begynner å snike seg inn her også.

Når jeg hadde to timer til overs før konserten, tenkte jeg å spandere på meg et bedre måltid. Det vil si, ikke et bedre-bedre; om man går opp i de virkelig høye prisklasser har faktisk Oslo ganske mye å by på (uten at jeg har altfor stor erfaring med akkurat det). Men la oss si du har tenkt å sitte minst en time, spise en rett eller to, og tilsammen svi av en 300-500 kroner, og befinner deg sånn cirka rundt Karl Johan … vel, da er det nesten bare tristhet og sorg å velge mellom.

Er klar over at jeg nå snakker på en bortskjemt måte om vestlige luksusproblemer så det holder. Vi sulter ikke akkurat, og har ingen grunn til å sutre. Likevel, fra et rent estetisk og gastronomisk perspektiv: Big Horn Steakhouse? Peppes Pizza? Jensens Bøfhus? Egons?
Arrgh! Det er så nitrist at jeg heller vil spise en brødskive med Nugatti, og jeg liker ikke Nugatti.

(Men jeg har oppdaget ett sted med utrolig god mat innenfor nevnte prisklasse, og det er Khao Asian Cuisine i Grensen. Har endt opp med å spise her tre ganger på halvannen måned. Be om GENG PED PHED YANG, grillet andebryst i karri, til kroner 189, og be om ekstra sterk – og så kan du skjelle meg ut neste gang vi ses om du ikke er fornøyd.

Her burde jeg jo fulgt opp med et obligatorisk matbilde. Men har fortsatt mobil uten fungerende kamera. Lover å skaffe meg noe annet snart, snart. Er tross alt blogger, og da burde jeg også sitte på restauranter og ta bilde av tallerkenen min slik som alle andre.)

*

Fredagen i påsken hadde den gode Tommy Manboy bursdag, og det ble feiret på Himkok. En hyggelig kveld!

Ellers gikk det meste av påskehelgen med til intens jobbing. Når jeg først kommer i rett modus og er alene, er det egentlig ganske utrolig hvor mange timer jeg kan jobbe i strekk, om jeg så selv skal si. Veit ikke om så mange andre som kan sitte 20 timer foran en dataskjerm nesten uten pauser, men det gjør jeg faktisk stadig vekk. Om det er så veldig sunt, kan jo diskuteres. Holder ofte på helt til jeg ser sånn ut:

Nå babler jeg bare. Er jo lenge siden sist jeg har blogget, og da går kjatra. Har jo savnet dere. Vi snakkes.

Forresten, velkommen til dere nye patroner! Tusen takk for muligheten til å jobbe med egne prosjekter innimellom! Dere gjør meg så glad at jeg ikke har ord.

Facebook Comments
Dagbok

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?