Åge Pøbel (II)

I mangel av bedre ting å skrive om, har VG rotet fram det gamle russekortet til Støre.

La meg da bedrive like fantastisk journalistikk, og dra fram russekortet til fattern igjen. Det avslører radikale holdninger og gryende ekstremisme:

Shit, ass. Fattern har alltid vært en skikkelig pøbel.

Forresten har jeg bare sett ham bestille øl én eneste gang i hele sitt liv. Og den episoden fortjener å bli gjengitt.

Vi var på en eller annen predikantkonferanse på Sørlandet. Dette var i den tiden yours truly også reiste rundt som evangelist (stakkars menigheter), og derfor var vi der sammen.
I hotellbaren satt en rekke predikanter og drakk kaffe. Vi slo oss ned. Ganske raskt oppstod det baksnakking av en av de andre predikantene. Fyren hadde nemlig drukket øl kvelden i forveien, noe som ikke hadde gått upåaktet hen blant denne nokså konservative gjengen karismatikere (vi snakker 1990-tallet). Noen var endog “rystet” over at en av deres kolleger kunne gjøre noe slikt.

Fattern satt bare stille og holdt kjeft. Jeg følte meg forholdsvis underlegen som fersk evangelist, og fulgte hans eksempel. Dette var jo “høvdingene” i miljøet.

Men fattern hadde jo også en viss høvding-status blant de tilstedeværende, og noen savnet nok hans indignasjon. De lurte vel på hvorfor han ikke deltok i hylekorets hoderisting.

Så kommer plutselig den omtalte predikanten inn i rommet. Ølhunden. Samtalen stanser brått, før hylekoret kjapt går over til å bli hyklekor. De overstrømmer ham med vennlighet og ønsker ham velkommen til bordet.

Da reagerte fattern.

Han reiste seg opp og sa med høy røst: “Nå fikk jeg jammen lyst på en øl! Skal du også ha, David? Og du, XXXX?”

Vi nikket. Da fattern spurte om flere ville ha, var det stille. Fattern gikk rett bort til baren og kjøpte tre øl, og drakk sin egen som om det var den naturligste ting i verden for ham.

Det er altså første og siste gang jeg har sett fattern bestille øl.

Han er dermed også til dags dato den eneste jeg veit om som har presset i seg en øl av et slags teologisk prinsipp, som en slags prekenillustrasjon.

Jeg tror de andre tok poenget. De visste at fattern ikke pleide å drikke øl.

Der og da vokste min gamle predikantfar hundre hakk i min anseelse. Og han var en stjerne i min verden allerede før det.

Episoden blir forøvrig grundig beskrevet i “Pappas (t)ro”.

Facebook Comments
Hverdag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?