Utøya-filmen

Filmen om Utøya-terroren er forferdelig vond. Men selv følte jeg at jeg måtte se den. Og jeg håper mange skal føle det slik.

Ingen av oss som befant seg i Oslo da det smalt i regjeringskvartalet, vil noen sinne glemme 22. juli. Sikkert ikke de som befant seg på Finnmarksvidda heller. Likevel lever vi i en tid hvor ting hele tiden går videre, videre, kanskje litt fortere enn før, i hvert fall for noen av oss.

Midt oppi enkelte av de snevre og smålige debattene noen av oss engasjerer seg i for tiden, er det greit å få midt i fleisen at det på en liten øy utenfor Oslo. faktisk. ble. drept. 69. mennesker.
Og at det ikke er så forferdelig lenge siden.

Jeg forstår godt at noen overlevende synes det er for tidlig. Men jeg har også merket meg at mange har endret mening om filmen etter å ha sett den. De fleste kan nok være enige i følgende: I den rekken av Utøya-filmer som garantert vil komme sånn etterhvert, skal vi være uendelig glade for at Erik Poppe var først ute.

For bedre kan ikke en komplett umulig oppgave løses.

Filmen er kjemisk fri for Hollywoord-vibber og effekter, som jo bare ville vært usigelig irriterende og provoserende. Dessverre er det nok bare et tidsspørsmål før vi får en film av en slik type, men jeg tror Poppe og Co. har satt en standard som vil gjøre det pinlig for de fleste filmskapere å lage noe slikt.
Hele filmen er gjort i ett opptak, det er ingen hektisk klipping. Vi får ingen nærbilder av terroristen, han forblir en bakgrunnsfigur som kun er til stede gjennom de mange og vedvarende lydene av skudd.
Samtlige skuespillere er helt ukjente, og gjør en helt utrolig god jobb.

Det er vanskelig å tenke rent “teknisk” rett etter en sånn film, men likevel: Den helt ukjente ungjenta som spiller rollen som døende i det som for meg er filmens sterkeste og mest forferdelige scene, er så autentisk at det er umulig ikke å grine. Det skal godt gjøres av en ung og ukjent skuespiller å holde en slik rolle oppe i såpass mange minutter uten klipp.
For ikke å glemme hovedrolleinnehaveren. For et talent. Jeg håper vi får se mye mer til henne.

Det føles egentlig også feil å kline til med terningkast, men jeg gjør det likevel. Grunnen til at det føles litt rart, er at dette ikke er en vanlig kinofilm.
Den er mer som det verste leddet i en sjelesorgsterapi man må tvinge seg til å gjennomgå i egenskap av å være nordmann. I forkant av filmen føles det omtrent som å være i et kirkerom før en begravelse. Kinosalen er for en gangs skyld stappfull på dagtid. Ikke en eneste kjeft har kjøpt popcorn, og det er møkk stille. Det er tydelig at vi gruer oss til filmen, alle sammen. Reklamene føles helt malplasserte og respektløse.

Og etter filmen er vi enda stillere. Men jeg tror den har lagt noe ned i oss som vil få oss til rope HØYT mot visse tendenser i framtiden.

Facebook Comments
Anmeldelser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?