Jeg tror på Gud Fader (III)

OK, da var vi kommet langt. 🙂

I første innlegg hevdet jeg at samtalen om gudstro blir mer givende om ateister forstår litt mer av hva en troende legger i ordet “Gud”. Det er svært få av oss som tror på en sint gammel mann med skjegg, som styrer oss fra sin bolig like ovenfor skyene.

I andre innlegg ga jeg uttrykk for at samtalen mellom troende og ikke-troende også vil bli mer givende om vi alle kan være mer bevisste på hva vitenskapen faktisk kan si oss noe om, og hvilke områder den på sitt nåværende stadium ikke berører i det hele tatt.

Så har jeg lovt å begrunne rent rasjonelt hvorfor jeg tror på Gud. La meg herved begynne på et slikt forsøk …

*

De som mener at Gud må kunne bevises med etterprøvbare fakta, hva slags bevis ser de egentlig for seg?
Setter de selv livet sitt på vent inntil vitenskapen kan forklare dem hva bevissthet egentlig er, eller velger de å leve med sin bevissthet rett og slett fordi den bare er der?

Eller hva med rett og galt? Blåser de i denslags, siden naturalismen per def må være amoralsk i sin kjerne? Nei, de aller fleste mennesker er opptatt av moral, selv om de ikke nødvendigvis kan begrunne “vitenskapelig” hvorfor noe er galt, utover det at rett/galt er et resultat av kultur, arv og miljø.
Ingen kaster vel heller fornuften overbord bare fordi de sliter med å dissekere den.

På samme måte må også jeg få lov til å akseptere en virkelighet jeg opplever som reell, selv om jeg ikke nødvendigvis kan bevise den i et laboratorium.

Nå kunne det nok i teorien latt seg gjøre å forske empirisk på Den hellige ånds virksomhet i verden. Eller, forskerne har jo ikke lov til å tenke slik, så de måtte heller ha forsket på hvordan folks angivelige opplevelse av Ånden påvirker deres hverdagsliv og deres fellesskap.
Men jeg tror kanskje det ville vært en altfor omfattende oppgave. Det er nok bedre å tenke slik Bjørn Are Davidsen gjør i “Svar skyldig?», og som jeg siterte i forrige innlegg, at det er «viktigere å se etter en Gud som kan begrunne empiriske studier, enn etter empiriske studier som kan begrunne Gud.»

Likevel er det ikke slik at jeg som troende blåser i rasjonaliteten. For å gjenta nok et sitat fra forrige innlegg: «At noe ikke er empirisk verifiserbart, utelukker ikke at det er logisk etterprøvbart.» (Wainwright)

Riktignok finns det noen religiøse som forfekter en slags fideisme, som forsøker å skille tro og rasjonalitet på radikalt vis. Grunntanken hos enkelte talsmenn for denne retningen, er at du vil ødelegge hele troen dersom du forsøker å bevise den – for om noe er bevist, trenger du jo ikke lenger tro.
Som motargument vil jeg si at det norske ordet «tro» kanskje ikke alltid er en god oversettelse. Men det er det nærmeste vi kommer det greske ordet. Men Paulus beskriver blant annet troen som “full visshet og overbevisning om det en ikke ser”. At tvil og tro er to sider av samme sak, er et moderne konsept som stemmer dårlig med de opprinnelige betydningene av ordene. Det er stor forskjell på å si: “Jeg tror Jesus sto opp fra de døde”, og å si: “Jeg tror kanskje det kommer til å regne i morgen.” Selv om vi på norsk altså må bruke samme verb i begge setningene.

For meg personlig er troen mer enn en antakelse om noe som muligens eksisterer. Den er selve grunnlaget for mye av livet og hverdagen min, og jeg ville ikke ha basert såpass mye på noe som var såpass luftig for meg.

Men uansett hvordan man ser det, vil det være umulig å ha en tro som er helt uten fornuft. For vi trenger jo fornuften for i det hele tatt å velge å tro på noe. Selv om det finnes åndsbaserte dimensjoner ved gudstroen som i praksis utgjør større gudsbevis for meg enn menneskelig rasjonalitet, er det jo likevel slik at det krever rasjonalitet for i det hele tatt å akseptere tanken om at rasjonaliteten kan komme til kort.
Altså: At jeg i det hele tatt kan hevde at gudstroen har en åndelig dimensjon som er sterkere enn rasjonaliteten, er jo også et utslag av at jeg har tenkt over den saken helt rasjonelt! 🙂

Med mindre man er fullstendig hjernevaska, er det umulig å beholde en tro som er irrasjonell i egne øyne.

*

Yepp. La meg så komme med noen rent rasjonelle argument for Guds eksistens. Og jeg bruker boka “Eksisterer Gud? En drøfting av argumenter for og mot” av Ottesen Søvik/Davidsen som inspirasjonskilde. De forklarer forresten ting mye bedre og mer konsist enn yours truly, så skaff deg gjerne boka dersom det som følger vekker nysgjerrigheten! (Den finns også som e-bok.)

Blant kjente argument for Guds eksistens, har vi såkalte ontologiske gudsargument, kosmologiske gudsargument og til sist designargumenter. De førstnevnte, altså de ontologiske, synes jeg mildt sagt er ganske dårlige, så la meg fokusere på de to siste. (I motsetning til nyateistene, som fokuserer mest på de ontologiske, kanskje nettopp fordi de er de dårligste.)

Det kosmologiske argumentet for Guds eksistens

Kan eksistensen av kosmos si oss om det eksisterer mer enn bare fysiske ting?

Tidligere var det gjengs oppfatning at universet var evig, at det alltid hadde eksistert. Ved oppdagelsen av The Big Bang, fikk mange gudstroende vann på mølla, siden det beviste at universet hadde en begynnelse, noe som i langt større grad underbygger tanken om en skaper.
(For øvrig er det interessant å merke seg hvordan vitenskaps-mytologien – den som mener vitenskapen motbeviser Gud – klarer å snu alt til sin fordel uansett funn. Ganske mange folk jeg snakker med, tror at oppdagelsen av The Big Bang var en slags spiker i kista for gudstroen, mens det selvsagt var stikk motsatt.)

Når Dawkins og gjengen tar for seg versjoner av det kosmologiske gudsargument, gjør de det som vanlig enkelt for seg selv ved å presentere lettangripelige karikaturer.

Her er Dawkins’ versjon av argumentet:

P1: Alt må ha en årsak
P2: Universet må ha en årsak
K: Gud er årsaken til universet

Dette er altså satt opp som et såkalt “logisk gyldig resonnement”. Dersom premissene er sanne (P1/P2), må konklusjonen (K) også være sann.

Men alle forstår at dette resonnementet ikke er logisk gyldig, for da må jo Gud også ha en årsak, ut i fra punkt 1.

Og dermed kan alle Dawkins’ lesere riste oppgitt på hodet over dumheten til troende, uten å innse at de har blitt lurt av en forfatter som ikke har orket å sette seg inn i tingene han ønsker å latterliggjøre.

Det kosmologiske argumentet, best formidlet gjennom det såkalte Kalam-argumentet, sier ikke at alt må ha en årsak – snarere det stikk motsatte, nemlig at alt ikke kan ha en årsak. Det må være noe som alltid har eksistert.

Kalam-argumentet ser slik ut (sånn basically):

P1: Alt som begynner å eksistere, har en årsak utenfor seg selv
P2: Universet (alt fysisk) begynte å eksistere
K: Universet (alt fysisk) har en årsak utenfor seg selv

De fleste er enige i resonnementets gyldighet. Men den nødvendige konsekvensen av argumentet blir at årsaken må være noe ikke-fysisk.

Premiss 1 kan du bevise ved at alternativet er logisk umulig. Ingenting kan ikke forårsake noe. Vi ser ikke at ting blir til av ingenting i det daglige – det dukker ikke plutselig opp nye skapninger eller gjenstander midt på gaten ut fra løse luften – så hvorfor skulle universet være et unntak?
(Man kan innvende at det i kvantefysikken finnes eksempler på partikler som oppstår og slutter av seg selv. Men dette er jo basert på kjente naturlover, så disse har jo en årsak utenfor seg selv om det finner sted i et slags kvante-vakuum. Disse består av masse energi og partikler osv.)

Og premiss 2 ble i stor grad bevist gjennom oppdagelsen av The Big Bang.

Fortsettelse følger.

OJ! Nå er jeg bare 9 patroner unna det øyeblikket hvor jeg må si farvel til biffer, lammekoteletter, kebab og taco! O skrekkblandet fryd! 🙂

Facebook Comments
Tro

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?