Jeg tror på Gud Fader (I)

“Det er utrolig at det er mennesker som tror på en usynlig mann med langt hvitt hår og skjegg, tryllestav og en mektig streng pekefinger, flygende høyt oppe i skyene, der han bak en gyllen port, har bevingede vakter og en by av gull, hvorfra han ser alt du gjør og alt du tenker – hele tiden – fordi han elsker deg og derfor må ha penger HVER SØNDAG – hvis ikke sender han deg til HELVETE!”

Dette ble skrevet i fullt alvor av en voksen mann på Facebook her om dagen. Han har helt rett i at det ville vært utrolig – om det faktisk hadde eksistert slike mennesker. Men de tror jeg du skal lete lenge etter.

Muligens var mannen inspirert av enkelte av kjendisene blant nyateistene. De har det også med å angripe gudsbilder de ikke deler med noen kristne – en slags «strågudsargumentasjon». Ateist-kjendisene driver stort sett polemikk mot sine egne fordommer uten å forstå at det er det de driver med.

Før jeg fortsetter, må jeg være ærlig om mitt utgangspunkt: Jeg har aldri i hele mitt liv, så langt jeg kan huske, tvilt på Guds eksistens. Jeg har prøvd, men får det rett og slett ikke til.
Jeg har tvilt kraftig på egne gudsbilder, på egne tolkninger av gudsbegrep. Men aldri har jeg tvilt på eksistensen av et høyere vesen som står bak alt. Jeg får det rett og slett ikke til, det blir en fullstendig absurd tanke for meg.

Samtidig er det slik at majoriteten av mine venner ikke deler min tro. For dem fremstår det fullstendig logisk at alt er blitt til ved en ren tilfeldighet. Derfor har jeg følt meg forpliktet til å sette meg inn i deres tankegang, for i det minste forsøke å se ting fra deres vinkel.

Men når jeg da har lest bøker av f.eks. Richard Dawkins, har jeg følt dem intellektuelt uredelige. Dawkins vil ikke gjøre det jeg i det minste føler jeg har forsøkt å gjøre, nemlig å sette seg inn i ting fra motpartens synsvinkel. Han er ikke interessert i å «know your enemy». Tvert imot har han sagt tydelig i fra at teologi ikke er noe han gidder å bry seg med, siden han anser det for eventyr. Likevel føler han seg altså berettiget til å skrive side opp og side ned om begreper han ikke forstår, samtidig som han til og med skryter av sin kunnskapsløshet på området.

Så er det heldigvis også mange som reagerer. Håvard Nyhus, redaktør i Natt og Dag, skrev innlegget «Den åndssvake nyateismen» på Dagbladet.no. Senere fulgte et intervju i Vårt Land, hvor han uttrykte at han hadde sett seg lei på nyateistene som «fordummer det offentlige ordskiftet om religion».
Nyhus: «De gidder ikke å sette seg inn i helt elementære forutsetninger om gud. (…) De tenker at gud er en del av virkeligheten på samme måte som tyngdekraften. Men gud er utenfor tid, sted og rom. Når nyateistene sammenligner det å tro på gud med å tro på julenissen og den avskyelige snømannen, bommer de.»(1)

I et annet intervju i samme avis kan vi lese følgende:

«Nyateismen … er anti-intellektuell, fordi den ikke reflekterer over egne premisser, og ikke viser vilje til selvransakelse, sier Nyhus. (…) Nyhus mener Hitchens og Dawkins ikke stiller riktig spørsmål. For det vesentlige er ikke å drøfte OM Gud finnes. Det vesentlige er å spørre: «Hva er Gud?»
-Det er det spørsmålet som er mat for mons. Men nyateistene forstår ikke forskjellen. Dermed kritiserer de utelukkende sine egne gudsbilder. Men de sier ikke et kvekk om ideen Gud, og om den finnes, sier han.
-Men kan ikke ateistisk tankegods også bidra til å skape en offentlighet som er inkluderende, på tvers av livssyn?
-Jo, på sitt beste kan den det. Men på sitt verste forsøker tankegodset å oppheve seg selv til det nøytrale og formende prinsipp. Da har den en autoritær slagside som jeg ikke tror ateistene alltid er klar over selv.»(2)

Amen.

Går man over på forfatterskapet til Sam Harris, er det såpass totalitært og fanatisk at det rett og slett blir ufrivillig komisk at det er nettopp slike tendenser som beskrives som fienden. Om du anser over en milliard mennesker som potensielt farlige fiender bare fordi de har en gudstro, er det vel objektivt sett du selv som har et skummelt verdensbilde. Det fremstår inkonsekvent å kjempe mot «oss og dem»-holdninger hos religiøse ved å fremstille alle religiøse som «dem».

Nok om det. Det er mange klisjeer blant nyateistene, men jeg skal ikke gå inn på dem alle. Men som en parentes: Dersom du er blant dem som oppriktig tror at religion er hovedårsaken til det meste av krig i verden, anbefaler jeg å lese «The myth of religious violence: Secular ideology and the roots of modern conflict» av W.T. Cavanaugh.
Eller se hans YouTube-foredrag:

I et par innlegg framover vil jeg gjerne reflektere litt over min egen gudstro, og for moro skyld se om det kanskje også finnes rasjonelle grunner til å tro på Gud (selv om jeg personlig tror det finnes viktigere kilder til gudsåpenbaring enn rasjonaliteten alene, noe jeg kommer tilbake til).

Jeg må understreke dette med for «moro skyld». Å diskutere Guds eksistens har gjerne lite for seg. Særlig etter et par øl på byen (been there, done that). Selv er jeg så overbevist om Guds eksistens, at argumenter for eller imot ikke har så stor betydning. Og motsatt vei er vel mange så sikre på at Gud ikke finnes, at ikke all verdens argumenter vil kunne overbevise dem om det motsatte. Når da folk i tillegg har en tendens til å bli ganske så følelsesmessig engasjert i debatten, siden spørsmålet om Guds eksistens har så uendelig mange implikasjoner for så å si alle områder av livet – vel, så er det fort gjort at temperaturen blir høy.
Som et troende menneske har jeg noen ganger måtte be Gud om tilgivelse for måten jeg har «forsvart» ham på. Er nok bare å innse at ingen ser lyset bare fordi de får dusja trynet med spyttpartikler fra en hyperivrig og overengasjert troende.
Så nå har jeg lært meg å legge ballen død langt tidligere, dersom temperaturen øker. (Apropos det: Føl deg fri til å bruke kommentarfeltet under, men ethvert hissig innlegg vil slettes.)

Men for den som vil gå løs på spørsmålene med hvilepuls, anbefaler jeg boka «Eksisterer Gud? En drøfting av argumenter for og mot» av Atle Ottesen Søvik og Bjørn Are Davidsen. For enkelhets skyld har Ottesen Søvik/Davidsen fokusert sin drøfting inn på et kristent gudsbilde vs. et rent naturalistisk syn på verden. Boka tar for seg spørsmålene på en ryddig måte.

Først av alt kan det være greit å reflektere litt over hva man legger i «Gud». Som allerede nevnt: Den guden som angripes i f.eks. Dawkins’ «Gud: En vrangforestilling», er det nok få kristne i verden som tror på.

Hva betyr det egentlig å «eksistere»? Ottesen Søvik/Davidsen koker spørsmålet ned til hvorvidt den dypeste virkelighet er en personlighet som kan spille en rolle i en årsakskjede.

Dette er et gudsbegrep som har eksistert i vestlig historie i flere tusen år, og som er «svært forskjellig fra det man mener når man kaller Tor og Odin eller Zevs og Apollon for guder. Dette er et viktig poeng, siden Dawkins og andre sier at ateisme bare er å tro på én gud mindre enn teister gjør. Dersom man tror på guder i flertall, tror man på overnaturlige vesener, som er avgrensede vesener som i stor grad ligner mennesker. Spørsmålet om det finnes en Gud eller ikke, er derimot spørsmålet om den dypeste virkeligheten er personlig eller ikke – noe som altså er noe helt annet enn guder á la Zevs.»

Fortsettelse følger.

(1) «Nyateister er late og kunnskapsløse», Vårt Land 30. juni 2013
(2) «Nyateistene kritiserer bare egne gudsbilder», Vårt Land 3. juni 2014

P.S.! Blant mine patroner finnes det flere ateister. At de støtter mine skriverier økonomisk, enda jeg ofte formidler synspunkter de er sterkt uenige i, er et bevis på at det finns mange ateister som er langt mer rause og storsinnede overfor annerledes tenkende enn Dawkins & Co.! 🙂

Facebook Comments
Tro

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?