Noen (radikale) tanker om nattverd

Jesus «innstifter nattverden», som det heter, i forbindelse med et måltid, like før han skal bli korsfestet. «Mens de holdt måltid …», står det i teksten.

Lukasevangeliet beskriver begeret med vin som «begeret etter måltidet». I et jødisk påskemåltid ville det på denne tiden sannsynligvis ha blitt servert 3 eller 4 glass med vin før dette siste begeret, som markerte avslutningen på et langt måltid.

I Apostlenes gjerninger ser vi også at de bryter brødet i hjemmene. Det er ikke slik at apostlene kommer hjem til hvert hus for å «forrette nattverden». Nei, dette gjøres under måltidene av de som er tilstede ved bordet.

Vi kan også lese at de første kristne hadde såkalte agape-måltid, eller kjærlighetsmåltid. I tillegg til at de brøt brødet i mindre settinger, nemlig i hvert enkelt hjem, kom også større flokker troende sammen til disse kollektive festene, hvor det også ble delt vin og brød til minne om Jesus.

Det er i forbindelse med disse større fellesmåltidene at Paulus ser seg nødt til å refse oppførselen til enkelte. Vi ser at også Peters andre brev refser samme tendens, og snakker om folk som under Agape-måltidene «mesker seg, nytelsessyke som de er», og som i tillegg lar «øynene fråtse i kvinner som byr seg fram» og «forfører svake sjeler» fordi de i sitt hjerte kan «kunsten å kare til seg».

Mye av innholdet i brevene i NT er formaninger til folk som har misforstått eller forvrengt budskapet de allerede har mottatt. Derfor må vi altså lese mellom linjene for å finne ut hva som korrigeres, slik at ikke korrigeringene i seg selv blir grunnlaget for vår tro.
Det vi kan lese ut i fra alle disse formaningene, er at vi snakker om et skikkelig gjestebud – en fest! Det er overdrivelsene som blir tatt et oppgjør med, ikke selve grunnkonseptet.

Nattverd på Tertullians tid

La oss spole litt fram i tid, og se på Tertullians forsvar av de kristnes samlinger:

Er det så merkelig om mennesker med så stor kjærlighet spiser sammen? Dere håner jo til og med våre små måltider, som er svært beryktet for sine skjemselshandlinger, og til og med skal være overdådige. (…) Men man ser lettere flisen i en annens øye enn bjelken i sitt eget. Alle disse folkefester og lag og selskap får luften til å surne av spy, det må lånes penger til gjestebudene, og hva festene ved Herkules’ tiende og hva ofrene koster, må regnes ut av regnskapskyndige! Til de apaturiske og dionysiske festene og de eleusinske mysteriene innkalles hele oppbud av kokker, og røken fra Serafis’ gjestebud får brannmannen til å komme. Men det er bare om de kristnes måltid man lager bråk! (…) Ettersom nattverdsfeiringen fyller en troens plikt, tillater den ikke noe som er skammelig, ikke noe som er upassende. Man legger seg ikke til bords uten å først ha tatt Guds navn i sin munn, man spiser så mye som de sultne klarer, man drikker så mye som er passende for anstendige mennesker. De gjør seg mette som de som husker at de skal tilbe Gud også om kvelden, de snakker som de som vet at Gud hører dem. Når vann til hendene har blitt båret inn, og lys likeså, kalles hver og en fram for å etter evne synge innfor Gud fra de hellige skriftene, eller etter sitt eget hode, og på denne måten prøver man om han har drukket for mye. Så avsluttes måltidet med en bønn. Så skilles man, ikke for å hive seg inn i gjengslagsmål, ikke for å dra omkring i flokk, ikke for å gi sitt begjær fritt utløp, men for som tidligere å vise forsiktighet og gode seder – som om man ved sitt måltid ikke bare har fått føde, men også fostring.

Som vi har sett, var det et problem på Paulus’ tid at folk drakk seg fulle og fråtset under nattverdsmåltidene. Om jeg tolker Tertullian rett, ser det ut som om de har løst dette på følgende måte i hans samtid: Her lot man den enkelte fremføre noe i plenum mot slutten av festen, slik at man selv kunne vurdere om man hadde drukket for mye eller ikke! Var man snøvlete mens man sang et bibelvers, ville jo dette være pinlig – og man forstod at det ville være lurt å drikke mindre neste gang.

Spoler man fram til like etter Tertullians tid, er hele problemstillingen borte, for da har nattverden gått fra å være et felles måltid som man deler og feirer, til å bli noen små smaksprøver som en prest “forretter” til mollstemte toner.

Ikke noe sted ser vi tydeligere enn i nattverden den tragiske overgangen fra sprudlende liv til reinspikka ritualisme.

Mot slutten av 100-tallet har selve nattverdshandlingen blitt skilt fra måltidet den opprinnelig var en integrert del av. Den blir nå kalt «eucharisti».
Vi ser tendensen til dette allerede i Justin Martyrs skriverier rundt år 150. Hvorfor vet vi ikke. En hypotese som har blitt presentert, er at de kristnes storsamlinger ble svært uglesett av Staten, som til tider forbød all foreningsvirksomhet. Dette kan ha vært en grunn til at de forenklet konseptet for å gjøre det raskere. Men dette er noe vi ikke kan bevise eller motbevise, det er bare en gjetning.

Men om vi spoler fram til 300-tallet, når kirken har blitt lovlig og anerkjent, er det dens egne ledere som forbyr hele konseptet med Agape-måltid!

Hva i all verden skjedde egentlig her?

Vel, i løpet av et par hundre år har hele kirken endret vesen. Den har adoptert andre religioners virkemåter. Den har fått et eget presteskap, egne «hellige» bygninger – og et sakramentalt verdensbilde, hvor fysiske gjenstander blir regnet for hellige.

Nå har det blitt uaktuelt å feire nattverd i stua si hjemme. Det må være en ordinert person tilstede. Kun kjettere avholder nattverd uten en prest tilstede i århundrene som følger, og mange av dem må betale for det med sitt eget liv. Folk blir gjort avhengige av prestens funksjon, fullt og helt. Prester og paver tar både Jesu og Åndens plass.

Til sist er evangeliet fullstendig utvannet og nesten glemt. Kristendommen som sprer seg over hele Europa, har fint lite med Jesus Kristus å gjøre. Den kommer i stedet med sverdet.

Jesus hadde tydelig gitt uttrykk for at ytre renhet ikke spilte noen rolle. Han sa at ingenting som går gjennom munnen kan gjøre mennesker «urene».
Da følger det logisk at ingenting som går gjennom munnen kan gjøre noen rene, heller.
Men når nattverden ble gitt en magisk dimensjon gjennom den sakramentale forståelsen som ble knyttet til den, trodde man at den i seg selv forårsaket frelse, uavhengig av mottakerens vilje og sinnelag.

Vi leser hvordan Kirken brukte nattverden som maktmiddel, ved å nekte noen adgang og presse andre til å ta den. I enkelte tilfeller ble nattverden påtvunget folk mot deres vilje ved hjelp av brutal vold.

Boka «Jesus Wars» av Philip Jenkins gjengir hvordan patriarken i Konstantinopel slo til mot hus hvor det bodde monofysitter. Hans menn var bevæpnet, og dro folk ut av husene med makt for å tvinge til dem til å innta «nattverdselementene».
«… og da de løftet sine hender over hodene, ble de pågrepet til tross for sine skrik, og de ble dratt avgårde mens de klagde høylydt, hulket, kom med høye skrik og forsøkte å rømme. Og så ble sakramentet stappet ned i halsene deres, til tross for skrikene, mens andre kastet sine ansikt ned mot bakken og forbannet enhver som tvang dem til å ta nattverd.»

På grunn av «kirkens» overtro og totale mangel på kjennskap til Den hellige ånd, anså den nå de som var påtvunget nattverden for å være medlemmer av kirken og «innenfor».

Selv om moderne kristne selvsagt vil ta sterk avstand fra disse handlingene, er det mye av den samme «magiske» tankegang rundt nattverden som fortsatt gjør seg gjeldende i de kretser som tror det ligger frelse i brød og vin. (Eller i dåpen, for den saks skyld, men det får vi se på en annen gang.)

«Gjør dette til minne om meg», sa Jesus. Egentlig ganske utrolig at kirken klarte å gjøre en slik enkel fellesskapshandling rundt et bord om til et dystert og depressivt rituale i et «hellig tempel» med en «hellig mann» i sentrum.
Irenæus (130-200) kalte det hele en «offerhandling», og siden utviklet flere «kirkefedre» denne tankegangen. Brødet og vinen måtte legges på et alter, og Jesus ble på mystisk vis «ofret på nytt» på dette alteret. Og ved dette alteret kunne selvsagt bare en prest utføre handlingene, slik det hadde vært i gammeltestamentlig tid.
En enkel symbolsk handling under middagen eller kveldsmåltidet hadde med ett blitt til et magisk og mystisk rituale, sterkt inspirert av samtidens mysteriereligioner. Og vips – der var hele fundamentet for nattverden ødelagt fullstendig!

Som om Kristus hadde dødd helt forgjeves!

Sin død døde han én gang for alle, står det skrevet. Ikke bare er det unødvendig å «ofre» ham på nytt, men i tillegg har han ved sin oppstandelse fjernet ethvert behov for presteskap og tempel!
Jeg synes det er uverdig overfor Jesus Kristus at nattverd ofte gjennomføres på sakramentalistisk vis, hvor man tillegger brødbitene en slags egenverdi og hellighet ved å f.eks. stirre på dem før inntak o.l.

For meg har den moderne nattverden blitt det ultimate skrekkeksempelet på hvor langt vekk vi har rotet oss fra det opprinnelige.
Det gjør meg trist, at nettopp det som skulle påminne oss om Kristi verk og den nye pakten som kom ved hans død og oppstandelse, er blitt til den av våre aktiviteter som i størst grad har den gamle pakts vesen i seg.

Historisk og objektivt sett kan man kalle det tidenes største ironi. Og for oss som ser to motsatte krefter i virksomhet gjennom historien, er det nesten så man kan lure på om det ikke står en ond makt bak og flirer av det hele.

Hva tenker dere om dette, kjære lesere?

I ledige stunder de nærmeste dagene, skal jeg lese mer om nattverden. Så ikke umulig at det blir flere innlegg om dette emnet.

Les også: To ulike opplevelser av nattverd

Kunne du forresten tenke deg å bli en PATRON? Jeg er i så fall evig takknemlig!

Facebook Comments
Tro

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?