“Knapt essensen igjen”?

I spørsmålet om de bibelske skriftenes troverdighet, har man gjerne to ytterpunkter.

På den ene siden har man bokstavtro «fundamentalister», som later til å tro at vi har én opprinnelig bibeltekst tilgjengelig, at denne stammer fra apostlenes tid, og at ikke en eneste «tøddel» har blitt endret i denne gjennom 2000 år.

Men det er jo rett og slett ikke sant.

Ofte hører man predikanter snakke om at det står sånn-og-sånn på «grunnteksten». Men hvilken grunntekst mener de da? Det finnes jo flere. Det blir merkelig å snakke om «grunnteksten» i entall, da er det mer redelig å snakke om «de tidligste kildene» i flertall.

På motsatt side har du de som hevder at vi ikke kan vite hva som sto i de opprinnelige utgavene, siden det finnes så mange forskjellige håndskrifter av evangeliene at vi umulig kan vite hvordan originalene var. Det virker som om mange kjøper dette premisset. Senest i dag, like før disse ordene ble skrevet, var det en dame på Facebook som uttalte følgende om Bibelen: «Den boka er skrevet og tolket om så mange ganger opp gjennom århundrene at det er vel knapt essensen igjen i den.»

I den ellers gode forestillingen «Etterlyst: Jesus», gjenga også den godeste Bjørn Eidsvåg myten om at vår bibel ble til ved at den ene skrev av den andre i en endeløs rekke av kontinuerlig utvikling, før vi så endte opp med det vi har i dag. Inntrykket som ble gitt, er at vi har tusenvis av klin forskjellige nytestamenter.

Det virker som om mange tegner seg følgende bilde: Du har et manuskript, som kopieres, som så kopieres, som så kopieres – med en gradvis utvikling hele veien, slik at kopi nummer 1000 er mer ulik originalen enn f.eks. kopi nummer 342.

Men det er ikke slik det fungerer; kopi nummer 961 kan ligne mer på kopi nummer 13 enn på kopi nummer 327, for å snakke hypotetisk. I det store antallet bibelmanus vi har, er det ikke snakk om noen sterk tendens til gradvis utvikling, men snarere snakk om ulike bolker av manuskript som har felles tendenser selv om de kan være svært spredt i tid.

I henhold til manges logikk, skulle den siste bibeloversettelsen være den som er lengst fra originalene. Sannheten er dog det stikk motsatte, vi har aldri vært nærmere de opprinnelige kildene enn i de moderne oversettelsene. Dette takket være nye funn og vitenskap og såkalt tekstkritikk.
Tekstkritikk er et begrep som gjør enkelte kristne nervøse, fordi de tror det dreier seg om kritikk av tekstene som utgjør grunnlaget for deres tro. Men vitenskapelig tekstkritikk dreier seg ikke om «kritikk» i den forstand, men om metoder for å finne fram til den mest opprinnelige utgaven av en tekst. Altså å forsøke å finne nettopp den «grunnteksten» mange etterlyser.

Det vil si, at vi en dag skal finne den opprinnelige grunnteksten av et nytestamentlig skrift – altså grunnteksten i entall – er en utopi. Samtidig kan vi i dag si ganske mye om hvilke manuskript som er nærmest originalen, og begrunne dette vitenskapelig. Og det er definitivt heller ikke søkt å mene at disse manuskriptene er mer eller mindre identiske med originalene. Snarere tvert imot. (Selv om det kan være noen små variasjoner.)

De store bibelmanuskriptene

Vi har altså ikke det man kaller «autografene», altså de opprinnelige brevene og manuskriptene. Slike autografer har vi ikke av noe skrift fra antikken.

Det vi har av NT, er 5824 håndskrevne manuskript (tallet er fra 2012, i dag er det nok flere, da det gjerne blir funnet 20-30 nye i året). Av disse er cirka sytti fra før år 300 e.Kr., og rundt ti fra 100-tallet.

Dette er ganske unikt. Forskerne har en overflod av tekster å sammenligne og forske på, noe de ikke har i noen andre tilfeller av antikke skrifter. Til sammenligning finnes det f.eks. bare ti kopier av Cæsars bok om gallerkrigen, og den eldste av dem er fra ca. 900 e.Kr.
Skulle vi stilt oss like skeptiske til autentisiteten til andre manuskript som det enkelte forskere er til nytestamentlige manuskript, måtte vi ha strøket store deler av vår kjente historie. Da ville vi f.eks. ikke hatt noe grunnlag for å hevde at visse keisere ble drept og at andre begikk selvmord, eller at Plinius den eldre og Plinius den yngre noen sinne var i nærheten av Pompeii i år 79 e.Kr.

Når vi snakker om nytestamentlige manuskript, snakker vi ikke om store bokruller, slik de f.eks. hadde av GT-skrifter i synagogene. Kristne var svært tidlig ute med bokformatet, såkalte codex. I deres samtid var codex noe folk stort sett brukte til å ta notater, men de kristne omfavnet formatet når de skulle kopiere ned sine hellige bøker.
I dette ligger det kanskje en symbolikk: De første kristne ønsket at tekstene skulle brukes, ikke oppbevares som sakrale gjenstander i hellige rom.
Men hovedårsaken til at codex ble brukt, er nok fordi de også tidlig begynte å samle de ulike skriftene i skriftsamlinger, noe som gjorde codex praktisk.

Men vi har ikke 5824 komplette NT-samlinger. Mye er fragmenter og biter av nytestamentlige skrifter. Fram til cirka år 300 e.Kr., ble bøker skrevet på papyrus, et papir utviklet fra planten med samme navn. Et ganske porøst stoff, og det er i grunnen ganske utrolig at vi fortsatt finner manuskript skrevet på papyrus. Etter år 300 e.Kr. tok pergament over, et langt mer solid format, lagd av ulike dyreskinn.

Når du åpner den siste utgaven av en norsk bibel i dag, åpner du selvsagt en oversettelse. Og oversettelsen baserer seg på flere tekster. Hans Johan Sagrusten sammenligner det med et spennende puslespill, og har skrevet bestselgerne «Det store puslespillet» og «Det store puslespillet II», som jeg vil anbefale for de som ønsker en enkel og ryddig gjennomgang av teksthistorien til NT.

Kommer tilbake med en kortversjon i et senere innlegg, for å vise hvordan vi har endt opp med den bibelen du åpner i Norge i vår egen tid.

Kunne du tenke deg å bli en PATRON for undertegnede? Har nå nådd 82 % av første mål. Tusen hjertelig takk!

Ellers må du også gjerne gi driks til bloggen på Vipps 94 12 36 34. 🙂

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?