Erfaringens Jesus


Nok et pompøst bilde av skribenten i Guds frie natur, for å vise at det som følger er dype tanker. Knipset av Jan Luneborg.

Hvordan kan vi vite noe om Jesus Kristus?

I akademiske studier er det mest vanlig å snakke om skriftenes Jesus, forskningens Jesus og dogmenes Jesus.

Men så har du den dimensjonen som kanskje snakkes mest om på individnivå, nemlig erfaringenes Jesus – han som gir seg til kjenne gjennom sin Ånd, som mange hevder å oppleve på daglig basis.

Den levende Jesus, med andre ord. Han som mange også tror skal komme tilbake til jorden en dag.

Kan de som hevder å ha opplevd Jesus faktisk si noe om hvem han var/er? Eller er erfaringens Jesus uten verdi for andre enn den enkelte troende? Eller enda verre, er alle som påberoper seg slike opplevelser ofre for kollektiv innbilning og ekstatiske tilbøyeligheter?
(Om det siste er tilfelle, så bør de i det minste være av stor interesse for forskerne, selv om de ikke kan være til hjelp for teologene eller historikerne!)

*

I mange år har det gått rykter i kristne kretser om at svært mange muslimer i lukkede islamske stater har fått drømmer om Jesus, noe som har gitt dem troen på at han er mer enn bare en profet. Jeg har lært å ta slike «kristenrykter» med en klype salt.
Samtidig er jeg bevisst på at vestlige medier i stor grad har ignorert de store begivenhetene som har skjedd blant Jesustroende i enkelte islamske land de siste ti årene. Blant annet har den massive forfølgelsen de blir utsatt for, vært en av de mest underkommuniserte nyheter i verdens medier, ifølge selveste Amnesty International.

At det angivelig blir stadig flere troende under slike forhold, har gjort meg nysgjerrig på om det også kan være andre sider ved saken som aldri omtales her på berget.

Så har det også kommet litteratur om emnet, og intervjuer med berørte mennesker, noe som gjør “kristenryktene” mer troverdige. Forskeren David Garrison hevdet at mellom to og sju millioner muslimer fikk en tro på Jesus som Guds sønn i løpet av noen få år, og at dette representerte noe helt nytt rent historisk, siden det ikke dreide seg om resultat av ytre misjonering fra Vesten. Tallene hans er ikke tatt ut av det blå, det er et grundig forskningsarbeide som ligger til grunn. Resultatet ble til boka «A wind in the house of Islam». Det som fremkommer i boka, er ikke minst unikt på grunn av at det i flere islamske land er forbundet med livsfare å konvertere. Under sin forskning måtte han derfor også tenke på sikkerheten til intervjuobjektene.

Enkelte av disse nye troende kaller seg ikke «kristne», men heller ting som «etterfølgere av Jesus». De ser det ikke slik at de har konvertert til kristendommen, som de anser som et vestlig fenomen, samtidig som møtet med Jesus har gjort at de ikke lenger viderefører sin tidligere muslimske religionspraksis på samme måte som før. Mange velger riktignok å beholde de muslimske uttrykkene som lar seg forene med den nye troen (som f.eks. bønnetider og faste).

Selv om de religiøse uttrykkene er mange, har Garrison i sin forskning konsentrert seg om folk som faktisk har latt seg døpe til Jesu navn, noe som er et radikal steg.

Svært mange i undersøkelsen oppgir at de har møtt Jesus gjennom drømmer. Flere av deres vitnesbyrd ligger ute på YouTube, hvor du blant annet kan finne en saudiarabisk kvinne med dekket ansikt som forteller om sin sterke opplevelse. -Jeg ba Gud om å vise meg hvem han er, og han gjorde det. Du kan gjøre det samme, oppfordrer kvinnen på videoen, som er sett et stort antall ganger.

Tom Doyle har også samlet mange slike historier i bokform, og vært fast bestemt på å unngå «kristne eventyr og ønsketenkning». Hans bok «Dreams and Visions: Is Jesus Awakening the Muslim World?» er basert på 200 intervjuer med tidligere muslimer fra Midt-Østen. I boka viser han til undersøkelser som viser at hele 25 prosent (!) av alle muslimer som blir Jesu etterfølgere i større grad enn det islam legger opp til, blir det på grunn av drømmer de har hatt.

Dette fenomenet har vært så omfattende at noen av de nyomvendte – i et forsøk på å misjonere – har satt inn annonser i aviser med følgende tekst: «Mannen med de hvite klærne som du har møtt i en drøm har et budskap til deg. Ring dette nummeret …»

Flere av Tom Doyles intervjuobjekter forteller at de lever med en konstant dødstrussel, og at de er forberedt på å måtte gi sine liv for sin nye tro.

(En annen bok som også tar for seg fenomenet med masseomvendelser i islamske land, og som er oversatt til norsk, er “Utrolige hendelser” av Jerry Trousdale.)

*

Det er mange som vil fortelle deg at de har opplevd ham, også her i landet. Mye av moderne Jesus-formidling kommer i form av «vitnesbyrd» – personlige fortellinger fra folk som hevder at denne Jesus har forandret eller påvirket livene deres, og det på en måte som går langt dypere enn at bibelfortellingene har inspirert dem.

Det finnes jo ulike måter å kjenne noen på. Du kan kjenne til noen, slik vi kjenner til kjendiser. Du kan høre enkeltpersoners stemme i en gitt situasjon, selv om de ikke er tilstede, fordi du vet hva de står for. Martin Luther King Jr. kan refse deg om du blir vitne til en rasistisk episode på bussen uten å reagere. Du kan føle en avdød persons nærvær i en situasjon hvor han eller hun burde ha vært til stede. Eller du kan kjenne noen gjennom minner, om du f.eks. befinner deg på et sted dere tidligere har vært sammen.

Men skal man tro beskrivelsene av folks Jesus-opplevelser, stikker det altså dypere enn dette. Det er ikke bare på et nivå hvor man kjenner Jesu “stemme” fordi man har blitt kjent med den gjennom bibellesning.

De historiske, skriftlige kildene vi har, er også i hovedsak vitnesbyrd. Paulus baserer det meste av det han skriver på en opplevelse av den oppståtte Jesus, som først viste seg for ham i et syn, og som deretter fortsetter å undervise ham gjennom sin Ånd.
Kan slike bibelske opplevelser fortelle oss mye om Jesus, mens alle moderne opplevelser av ham ikke har noe å tilføye? Eller hva med alle de menneskene som gjennom hele kirkehistorien har hevdet at Jesu Ånd har påvirket dem på en uforklarlig måte?

Noe må jo alle disse, eller i det minste noen av dem, som bare i vår tid utgjør hundretalls millioner mennesker, ha opplevd.

Ingen tviler på at kjærlighet eksisterer. Men noen vil forsøke å forklare den som ren og tilfeldig kjemi. På samme måte kan ingen tvile på at Jesus-opplevelser eksisterer, men man kan forsøke å forklare dem som kjemiske reaksjoner skapt av en tro. Det blir 1000-kronersspørsmålet: Er det bare selve troen som eksisterer, og som skaper opplevelser, eller eksisterer også det eller den man tror på?

Det eneste alle kan enes om, er at svært sterke opplevelser forekommer i forbindelse med tro.

Og man kan selvsagt avfeie alle disse beretningene som rent oppspinn, et resultat av hjernevask, godtroenhet eller plassering av opplevelser inn i en allerede etablert ramme som stammer fra oppvekst og/eller kultur. Men da er man i grunnen like langt, siden det er ens eget verdensbilde som gjør at man rett og slett ser seg nødt til å finne psykologiske forklaringer som skyldes andre faktorer enn Ånden selv – selv om det i praksis gjør en stor del av verdens befolkning til «galninger», eller i det minste svært naive og lettlurte.

Men kan det tenkes at det egentlig blir presumptivt å tro at vitenskapen, i det minste på sitt nåværende stadie, kan gi fullverdige forklaringer på alle disse beretningene? En ting er i hvert fall sikkert: Å avfeie opplevelsene så enkelt som det noen gjør, handler fint lite om vitenskap.

Kan det hende at noen faktisk har opplevd Jesus?

Vel, gamle blogglesere veit jo hva jeg tenker om den saken, så spørsmålet er selvsagt ment hypotetisk. 🙂

*

De nytestamentlige evangeliene er ikke feite biografier i flere bind. Det er snakk om lettleste, forholdsvis korte tekster. Johannes avslutter sitt evangelium på denne måten: Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives.
Men Jesus snakket mye om sin Ånd, som han skulle gi til alle som trodde etter at han selv forsvant fra jorden. Gjennom den lovte han å være nærværende på jorden i alle kommende generasjoner. Han sa det til og med ville være en fordel for menneskene at Ånden kom, framfor at Jesus fortsatte å være fysisk til stede på jorden. For Ånden kunne være overalt til enhver tid, og det kunne ikke Jesus i fysisk form.

Jesus sa blant annet: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når Sannhetens Ånd kommer, da skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.»

Og: «Alt dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Faderen vil sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting og minne dere om alt det jeg har sagt dere.»

Og: «Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen Talsmann, for at han skal bli hos dere for evig tid, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, siden den verken ser ham eller kjenner ham. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse. Jeg skal komme til dere. Ennå en liten stund, og verden skal ikke se meg lenger. Men dere skal se meg. For jeg lever, og dere skal leve. På den dagen skal dere kjenne at jeg er i min Far og dere i meg og jeg i dere.»

Objektivt sett, dersom det Jesus sa her var sant, vil selvsagt menneskers erfaring av denne Ånden være en minst like stor kilde til kunnskap om Jesus som det skrifter noen sinne vil kunne være.
Ja, om det faktisk er bedre for oss å ha Ånden her enn Jesus – som også kalles Ordet – fysisk tilstede, følger det egentlig logisk at denne Ånden må være en langt større kilde til Jesus-kjennskap enn tolkninger av skriftlige nedtegnelser av Jesu jordiske virke!

Evangelietekstene peker på en erfaringskilde som både er utenfor og større enn seg selv.

Men innser at jeg må være forsiktig når jeg skriver sånt, for anklagen om svermeri ligger da klar på tunga til ganske mange, selv om jeg kun gjengir Jesus-sitater og trekker logiske slutninger ut fra dem. Det er litt merkelig at det i kristne kretser så ofte snakkes om farene ved “erfaringsteologi”, som en motsats til konservativ skrifttolkning, all den tid en virkelig konservativ skriftlesning – en som faktisk tar Jesus på ordet – logisk sett er nødt til å sette erfaringsteologien i høysetet. (Om den ble for dyp for deg: Bare glem det.) 🙂

Er derimot det Jesus sa om Ånden ikke sant, snakker vi om at noen setninger i noen antikke skrifter har utløst historiens største kollektive psykose. Dette er i så fall tidenes mest omfattende eksempel på selvbedrag og massesuggesjon.

Jeg kan bare ærlig si følgende for min egen del: Om ikke denne Jesu Ånd eksisterer, som et reelt nærvær, er denne bloggskribenten rett og slett spik spenna gæren, for denne Ånden farger min hverdag i såpass stor grad og føles såpass nær, at det er snakk om meget en alvorlig sinnslidelse – eller et forferdelig selvbedrag – dersom alt stammer fra min egen fantasi.

Mulig du ble skremt av akkurat den setningen. Men da forstår du i det minste mer av mitt utgangspunkt! 🙂

Kunne DU tenke deg å bli en patron for undertegnede? You will make my day!

Facebook Comments

2 Comments on “Erfaringens Jesus

  1. Dette er jo veldig interessant, for meg som i det siste har lest veldig mye om empirisk teologi – som kanskje er et mer fancy navn for «erfaringsteologien» som du nevner her… Regner med at du kjenner til begrepet?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?