Forbønnskøer og loviskhet

Ikke meningen å være partykiller. Og jeg ønsker ikke å fremstå som en negativ person. Tillater meg likevel å legge ut et kapittel fra «Regnet som aldri kommer», som jeg føler er aktuelt i disse dager …

*

Et kjennetegn ved «vekkelse» er at det blir mye fokus på det ytre, selv om det angivelig skal dreie seg om en indre fornyelse. Det er også lite rom for prosesser som går over tid, da det meste skal skje umiddelbart – om ikke av andre grunner enn at de troende som er tilstede skal få «valuta for pengene» den aktuelle kvelden.

En svært vanlig måte å kjøre «vekkelseskampanjer» på, er derfor å invitere folk fram til frelse.

«200 tok imot Jesus», er en typisk overskrift i enkelte kristne aviser etter en møtekampanje. I praksis betyr dette som regel at de 200 kom fram til scenekanten da det ble gitt en såkalt «frelsesinnbydelse», eller «altar call» som det kalles på engelsk. Det er forskjellige avarter av praksisen, men det går grunnleggende ut på det samme. Frelsesinnbydelsen kommer som oftest rett etter selve prekenen, og er en invitasjon som blir gitt mens hele forsamlingen står med lukkede øyne og det spilles dempet musikk i bakgrunnen. Man ber så om at den som vil bli frelst skal vise det for predikanten ved å løfte en hånd. Etterpå inviteres alle som har løftet hånda fram til scenekanten, hvor de blir bedt for.

Etter møtet med ettermøtet

Et sted jeg holdt en preken (for mange år siden), visste jeg at det var mange ikke-troende i salen. På slutten av prekenen forklarte jeg derfor helt enkelt hvordan man kunne bli kjent med Jesus, på en måte som alle kunne forstå. Så avsluttet jeg og satte meg.

Da fikk møtelederen fullstendig panikk. Det var jo ikke slik de pleide å gjøre det! Man kunne jo ikke la en slik sjanse til å skape en skikkelig ytre vekkelsesstemning gå fra seg! Møtelederen kom bort til meg og sa: «David, jeg tror mange vil komme fram til frelse dersom du inviterer til det. Vi må dra inn garnet
For denne møtelederen lå frelsen i det å komme fram. For slik hadde de alltid gjort det. Dumsnill som jeg iblant har hatt en tendens til å være, gikk jeg fram til mikrofonen og inviterte folk fram til frelse.

Et par stykker kom. Jeg understreket betydningen av å virkelig vite hva det hele dreide seg om før man kom fram. Men da ble møtelederen helt fortvilet, avbrøt meg og forklarte forsamlingen at det bare var å «komme fram og la Jesus berøre deg». Og han maste og maste og maste. «Kom fram, kom fram! Jeg tror det er enda flere som vil bli frelst her ikveld!»

Det er mulig han hadde rett i akkurat det. Men det var uansett ikke flere som i utgangspunktet ville fram!

Men han ga seg ikke. Han pekte på en gjeng ungdommer som hele tiden hadde sittet flirende på galleriet, og sa: «Dere der oppe, kom fram!» Ungdommene så på hverandre og lo, og som et morsomt innfall fra deres side, gikk de fram. Flirende.

Etter forbønnen skulle alle de «nyfrelste» inn på et bønnerom. Der inne ble det i hvert fall helt åpenbart at ungdommene ikke hadde gått fram på grunn av noen umiddelbar trang til åndelige opplevelser. De satt og fleipet og lo hele tiden, uanfektet av det som foregikk rundt dem. Derfor ble jeg sjokkert da møtelederen likevel gikk fram til podiet etterpå, og annonserte for hele menigheten: «Halleluja! 20 stykker ble frelst ikveld!»

For denne møtelederen var et ferdig utfylt «nyfrelst-kort» viktigere enn et hjerte. Om disse ungdommene kom tilbake igjen til menigheten eller ikke, var heller ikke så farlig. For de kristnes sensajonsbehov – eller vekkelsesbehov – var jo dekket for den kvelden også.
Denne menigheten hadde hatt samme antall medlemmer i alle år, selv om mange kom fram hver eneste søndag. Derfor er det ganske utrolig at ingen i løpet av alle de årene hadde stilt sine egne former noen kritiske spørsmål.

Resultatet av vår dyrking av former og ytre action for overskriftenes skyld, kan man se når man treffer folk som sier: «Jeg gikk fram på et møte en gang, men det skjedde ingenting. Så jeg ble ikke frelst, Jesus ville nok ikke ha meg.»
Vi hadde bygd oppunder en forventing som ikke var annet enn løgn.

Det handler også litt om respekt. Respekt for Gud og respekt for mennesker. I enkelte møter blir folk behandlet som gjenstander. Man herjer med de syke, bruker de som prøvekaniner for sin egen tro. Man roper ut sine bønner, men går aldri bort for å prate med de syke når man ser at de går ut av døra i like dårlig form etterpå. Til tider blir det også altfor tydelig at evangelisten på scenen er mer opptatt av å leve opp til en bestemt stil, av å være en som «står i vekkelse», enn av å virkelig nå inn med noe av varig verdi til de kirkefremmede. Man er ikke egentlig interessert i spørsmål folk måtte ha, man ønsker bare at de skal svare bekreftende på ledende spørsmål servert fra plattformen. Til tider filmer man også nærbilder av såkalte frelsessøkende, uten å spørre om tillatelse, og TV-bilder av gråtende mennesker går rett ut på nett og kristen-TV. Det er spekulativ bruk av et menneskes personlige øyeblikk.

Praksisen med å invitere folk fram til frelse har i mange karismatiske kretser blitt så vanlig at man ikke engang har vurdert å se to ganger på hvor god den er. Det er få som stiller spørsmålstegn ved det hele, for det å «ta imot Jesus» har nesten blitt synonymt med «å komme fram» – som om frelsen er noe fysisk man kan gjøre.

Den mest kjente eksponenten for denne metoden, er vel kanskje Billy Graham, som i mange tiår har holdt denne typen ettermøter over hele verden. (Personlig har jeg sansen for Graham. Jeg liker originaler. Det er alle kopiene som blir patetiske. At Graham gjør det på denne måten på et stadion i Texas med 100 000 tilstede, betyr ikke at man gjøre det slik på et lite bedehus i Sauda med 100 i salen.)
Men selve praksisen er ikke veldig gammel, rent kirkehistorisk sett. Selv ikke «klassiske vekkelsesevangelister» som George Whitefield, Jonatan Edwards eller John Wesley gjorde det på denne måten. Det var den presbyterianske evangelisten Charles Finney (1792 – 1875) som først satte det i system for alvor, ved å reservere de første radene for dem som i løpet av prekenen begynte å tvile på om de var frelst. Han kalte det «anxious seats».
Var du ikke helt sikker på at din sak var i orden med Gud, skulle du sette deg der og bli bedt for. Han forklarte det slik: «Hvis man ikke engang er villig til å gjøre en så liten ting som det, er man ikke villig til å gjøre noe som helst for Kristus.» Han så på det å «komme fram til frelse» som en slags moderne variant av dåpen, og mente at hele USA ville være frelst i løpet av tre år på grunn av den nye metoden. Han hevdet også at alle som ikke benyttet den, var imot vekkelse og «ikke-evangeliske».

Etter ham ble Dwight Moody (1837 – 1899) den store helten i amerikansk evangelisering, og han modifiserte «anxious seats» i retning av det systemet vi kjenner best idag. Men det ble perfeksjonert av Billie Sunday på begynnelsen av 1900-tallet. Sunday var en berømt baseballspiller som ble frelst, og han satte i gang store korstog. Han ble inspirasjonskilde for tusenvis av unge evangelister, blant annet sin etterfølger Billy Graham.

Men andre store evangelister, som for eksempel Charles Spurgeon (1834 – 1892), nektet plent å gjøre det på denne måten, og kritiserte fremgangsmåten ganske sterkt. Men til liten nytte. Fordi denne praksisen endelig ga kristne misjonærer og evangelister umiddelbare og synlige resultater, vant den fort fram.

Spurgeons hovedargument mot frelsesinnbydelsene var at de skapte fokus på predikanten og selve handlingen det var å gå fram, i stedet for at folk så på Jesus. George Whitefield gjorde også opprør mot alt fokuset på tall, og bemerket at mange lyttere var som steingrunn – slike som tok imot Ordet med glede med en gang, men som ikke hadde noen rot. Derfor ville han aldri oppgi antall omvendte før det hadde gått en viss tid.

Mange har også i senere tid reagert på det voldsomme fokuset på at tilhørerne skal ta en «bestemmelse for Jesus». Tro er noe som må komme fra hjertet, og man kan ikke presse fram en tro. Det vil alltid være feil å legge direkte press på viljen, for dersom en bestemmelse presses fram, vil den aldri være personlig og oppriktig fra hjertet.
Dette mener mange er grunnen til det store antallet «frafalne» i etterkant av slike kampanjemøter: De som kommer fram rekker aldri å ta noen egen og gjennomtenkt beslutning, da de kommer under et akutt press fra predikanten og en følelsesladet stemning.

På denne måten risikerer enkelte også å bli «vaksinert» mot Kristus. (En vaksine er til opplysning en liten dose av noe, akkurat for liten til å være farlig, og fører til at immunforsvaret reagerer imot nettopp den tingen i ettertid.) De tror de har prøvd Jesus, og aviser Ham derfor i fremtiden. Predikanten lover dem en opplevelse der framme, og når opplevelsen uteblir, tolker de det som at evangeliet ikke er sant.

Når man leser i kristne aviser at «200 har blitt frelst», kan det dessverre i mange tilfeller leses slik: «180 har blitt vaksinert mot Kristus for all framtid.»

I 1977 kom den første undersøkelsen i kjølvannet av en del «crusades» i USA, i bladet Eternity Magazine. De hadde undersøkt en kampanje som var et samarbeidsprosjekt, hvor hele 178 menigheter var involvert. I løpet av kampanjen var det 4106 mennesker som kom fram til frelse, noe som ble slått stort opp. Men det viste seg at kun 3 prosent av disse ble med i en lokal menighet i etterkant. Et annet korstog hadde vunnet 18 000 for Kristus, men Church Growth Magazine skrev i ettertid at 94 prosent ikke ville være med i noen menighet.

I Texas var det hele 30 000 som «ga sitt liv til Jesus», men etter seks måneder kunne man til tross for mye leting kun finne 30 av dem. Og et ledende amerikansk kirkesamfunn skrev i sitt blad at de hadde ført 384 057 til Jesus ved hjelp av ulike kampanjer, men da noen ønsket å følge opp sannheten i dette, måtte de innrømme at de ikke kunne gjøre rede for 361 074 av dem.

Predikanten John Kennedy blir sitert i boka The invitation system av Iain Murray, og hevder at alle forsøk på å gjøre troen til en handling, handler om loviskhet. «Ved dette systemet blir tro presentert som en handling man gjør for å oppnå frelse, og man går langt for å forklare hvor enkel handlingen er. Det blir som om den frelsessøkende spør: ’Hva er tro, og hvordan gjør jeg det?’ Og loviske predikanter kan lett forklare det, og gjøre hele omvendelsen til en ytre handling i stedet for en indre forvandling.»

Slik mener han man har erstattet Jesu blod med en slags formel som skal gjentas etter predikanten, en såkalt «frelsesbønn» – en formel som gjerne inneholder så mange interne kristenuttrykk at den kirkefremmede som gjentar den, ikke aner hva han selv sier.

Det finnes også stadig flere pastorer som ser sannheten i argumentene til evangelisten Asahel Nettleton, som døde i 1844. Han mente at invitasjonssystemet forsøkte å høste planten med det samme frøet var sådd, og at man dermed gravde opp frøet for tidlig, slik at det døde og ikke fikk vokse.
Fred G. Zaspel skriver følgende i The altar Call – is it helpful or harmful?: «En persons villighet (eller mangel på villighet) til å gå fram i en kirkebygning, forteller ingenting om vedkommendes villighet overfor Kristus. (…) Men når folk har blitt undervist at ’dette’ er måten folk blir frelst på, kan det i begynnelsen være vanskelig å tenke annerledes.»

Men han appellerer til evangelister om å gjøre nettopp det: Helt enkelt tenke igjennom saken. Han mener den beste måten er å gjøre det slik man gjorde det i alle de 1800 årene før det nye systemet ble så populært, nemlig at man rett og slett forkynner evangeliet uten å presse folk til valg der og da.
Han henviser til pinsedagen, da det var tilhørerne selv som spurte Peter om hva de skulle gjøre for å bli frelst, etter at hans tale stakk dem i hjertet. Zaspel mener vi må ha større tro på kraften i evangeliet og dets virkning i mennesker, og ikke ødelegge forkynnelsen med menneskelige teknikker.
Han sier videre at hele invitasjonssystemet flytter fokuset bort fra Gud og til et fysisk sted i lokalet. Og for den som kommer fram, flytter det fokuset fra det som kanskje var i ferd med å skje i hjertet, til en anspent situasjon der man står foran masse mennesker og gjentar ord fra en annens munn.

Hårsåre predikanter

Her i landet er det så vidt jeg vet ikke gjort noen skikkelige undersøkelser på dette med «frelsesinnbydelser». Men for et par år siden var det en kampanje som fikk store oppslag i en del kristne medier på grunn av det høye antallet av folk som hadde blitt frelst. 100 stykker skulle ha «tatt imot Jesus» på fire kvelder i en middels stor by.
Da jeg som journalist skulle undersøke saken noen måneder senere, møtte jeg mye skepsis fra enkelte av hovedaktørene. Min første henvendelse var et enkelt spørsmål om hvorvidt de visste hvor mange av disse 100 som ble med i lokale menigheter i etterkant. Allerede da kom de i forsvarsposisjon, og virket ikke interessert i å snakke om det. De avfeide det med at det ikke var gjort noen undersøkelse på dette. Jeg gjorde da «undersøkelsen» selv, noe som ikke var vanskeligere enn å ta en rask ringerunde rundt til de få menighetene som var medarrangører av kampanjen, og som hadde fått ansvaret for å følge opp de «nyfrelste». De kunne fortelle at det tilsammen var 10 av de 100 som fortsatt var en del av miljøene.

Nå er det selvsagt mulig å ha en tro på Jesus i hjertet uten å være aktiv i menighet. Så hvor mange som blir tillagt menighetene i etterkant, er egentlig ingen god målestokk for hvor mange som faktisk blir bevart i troen. Og det var heller ikke poenget med det jeg skrev i min artikkel den gang. Artikkelen var en helt objektiv sak om selve konseptet med å invitere fram. Jeg tok ingen stilling for eller imot, bare intervjuet folk med ulike oppfatninger.

Likevel fikk jeg i etterkant en bitter og sår mail fra kampanjens hovedpredikant. Han brukte store ord. «Hvorfor vil du ødelegge min tjeneste?» spurte han blant annet. Det ville jeg da absolutt ikke. Jeg ville bare stille noen ærlige spørsmål, som denne predikanten i grunnen burde ha stilt seg selv for lenge siden – spørsmål som ikke gikk på ham personlig, men på vår felles kristenkultur.

Men han var ikke særlig interessert i sannheten om de tusenvis han hadde oppgitt som frelst på hjemmesidene sine i løpet av det året. Han var mest interessert i ryktet sitt.

Jeg traff en gang en desillusjonert kristen på byen. Han var ikke lenger aktiv i den misjonerende organisasjonen han hadde vært en kjent profil i. En av grunnene var at han hadde hatt ansvaret for oppfølgingen av de som hadde «kommet fram» på organisasjonens mange kampanjer. Av alle de som hadde fylt ut såkalte «nyfrelst-kort», kunne han fortelle at de aller, aller fleste enten slang på røret eller var unnvikende da han ringte dem – bare en uke etter. De virket flaue over det de hadde vært med på.

Likevel hadde ikke organisasjonen justert tallene sine da de oppga antall «frelste» i sine tiggebrev til potensielle støttepartnere. Slik uærlighet hadde stjålet fra ham hele gleden ved å vitne om Jesus.

Den eneste forandringen som har blitt foretatt gjennom årene, en forandring som antallet «frafalne» har tvunget fram, er at flere og flere slutter å snakke om antall «frelste», og heller snakker om antall «frelsessøkende». En finurlig liten endring i ordbruken, som gjør at man fortsatt kan ha sitt på det tørre når man bruker de store tallene i kristenpressen, selv om man innerst inne vet – dersom man er ærlig – at svært få av disse vil bli bevart i troen i ettertid.

Resten kan du lese i «Regnet som aldri kommer». Papirutgaven er dessverre utsolgt, men du kan få PDF-fila for 50 kroner. Send spenn på Vipps 94 12 36 34 og oppgi e-posten din, så ligger fila i innboksen din i løpet av maks en time.

Om du er en PATRON for undertegnede, eller blir det nå, skal du selvsagt få fila helt gratis. Bare be om den på hqfilm@gmail.com, så er den snart på vei.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?