Demokrati er ikke nødvendigvis frihet

Kolofon Forlag
528 sider

Er grunnlov og frihet turtelduer eller erkefiender? Det er spørsmålet denne boka stiller. Bokas redaktør J.K. Baltzersen ønsker et oppgjør med glansbildeversonen av eidsvollmennene og grunnloven. Er 17. mai egentlig en feiring av friheten? Kan vi sette likhetstegn mellom demokrati og frihet, all den tid demokratiet er på fremmarsj i verden samtidig som friheten stadig innskrenkes?

Baltzersen har skrevet tre kapitler i denne antologien, men ønsker ikke å la sin noe radikale stemme lyde i ensomhet. Han har fått med seg et knippe skribenter av svært ulike støpninger. Både konservative og liberalistiske stemmer bidrar med sine innlegg, og tar for seg diverse problemstillinger som direkte eller indirekte kan knyttes til bokas hovedspørsmål.

Vi får en innføring i konstitusjonell historie ved Odd Gunnar Sagestad, som også tar for seg den problematiske loven om ytringsfrihet. Vegard Martinsen ønsker å slå sprekker i glansbildet av Norges lover ved å vise til flere justismord. Han stiller også spørsmålet om hvorvidt rettighetene i Grunnloven er virkelige eller kunstige.
Andre bidragsytere – Johan Norberg, Egil Bakke, Thomas Kenworthy, Hans Eirik Olav, Arild Sæther – skriver om emner som pengepolitikk og inflasjon, prøvingsrett, eiendomsrett og monarki i forholdet til demokrati.

La meg spesielt ta for meg to bidrag, fra to meget forskjellige individer, nemlig Nina Karin Monsen og Eirik Stillingen. Hadde du for noen år siden påstått at de to skulle skrive i samme antologi, hadde jeg lurt fælt på hvilken redaktør som eventuelt kunne stått bak noe slikt.
Men nå vet jeg det altså. J.K. Baltzersen, heter han.

De sterkes våpen

Nina Karin Monsens bidrag, «Flertallsstyre ad absurdum?», trekker noen store linjer. Uansett hva man måtte mene om henne, blir hun – objektivt sett – rette person til å betone enkelte av de tingene hun betoner, nettopp på grunn av at hun er kjent for det mange vil kalle «avvikende» meninger.

Monsen viser til at demokrati er flertallsstyre, og at vi har lært oss å romantisere «folkets vilje». Å være folkelig regnes for noe positivt: «Mens overklassen og adelen var dekadent, virkelighetsfjern, nevrotisk, ond og grisk, og småborgerskapet var «petty» – smått, smålig og egoistisk – var folket sant, ekte, jovialt, trivelig og sunt.»
Problemet er bare, ifølge Monsen, at det folkelige samfunnet ikke uten videre gir oss demokrati. For: Det sentrale i demokratiet har lite å gjøre med det folkelige, og et folkelig samfunn kan i teorien bestå av en gjeng småtyranner.
«I Norge har vi, sies det, et representasjonsdemokrati. (…) Det betyr at veien til flertallsviljen kan være ganske lang. Flertallsviljen blir i beslutningsprosessen for mange stående som en mytisk, uklar og knugende idealforestilling, som like gjerne kan hindre rettferdigheten som å fremme den.»

Når et mindretall gir opp sin egen mening av hensyn til flertallet, slutter demokratiet i praksis å eksistere, poengterer Monsen. Som eksempel bruker hun enkelte kirkelige aktører i homofilidebatten. Selv om det er uttalt i den politiske retorikken at mindretallet skal tas rimelig hensyn til, viser dette seg gjerne vanskelig i den virkelige verden. De som tenker annerledes enn majoriteten, møter ikke respekt. Verdidebatter er sjeldne, fordi mange ikke orker stigmatiseringen som følger med det å stille spørsmål ved «konsensus».
Representasjonsdemokratiet fungerer bra for noen grupper, de som har sin trygge plass i samfunnet. Men har syke, sinnssyke, alkoholikere, narkomane og kriminelle noen representanter? Du har lite å stille opp med overfor et system som har tatt på seg en formynderrolle.

Monsen viser hvordan demokratiet kan bli de sterkes våpen, og minner om at ekstremtilfellet Hitler også ble demokratisk valgt. Demokratiet lyver om maktens vesen. For den er ikke fordelt likt. Det lar seg nemlig ikke gjøre å likefordele makt uten at alle samtidig mister den.
I tillegg skaper demokratiet «forventninger om en betydning som det store flertall av mennesker i praksis aldri kan få».

Partier, systemer eller samfunn har ingen egen vilje. Det er bare enkeltpersoner som kan ha meninger. Dersom du vil finne folkeviljen, må du lete på steder hvor enkeltindivider føler seg helt frie til å uttrykke sin vilje, konkluderer Monsen. «Om man bare uttrykker hva man tror at andre mener, bare står for fellesskapets eller kollektivets verdier, bare har synspunkter som ikke er hverken egenprodusert eller fordøyde, så uttrykker man ikke folkeviljen.»

Storebror ser deg

Det andre bidraget jeg vil trekke fram er altså Eirik Stillingens «Det totalitære demokratiet». Eirik er en kompis (og dessuten en som støtter bloggen), og de av oss som kjenner ham, vet at han har skrevet mye om overvåking på nett tidligere. Hans tanker rundt dette angår defintivt bokas problemstilling!

«Den som vet noe deg, har makt», skriver Eirik. Derfor byr moderne informasjonsteknologi og sosiale medier på en stor utfordring for demokratiet, siden «den som kontrollerer Big data, vet mer om hver enkelt borger enn Stasi var i stand til i det totalitære DDR frem til murens fall».
Og det som ergrer Eirik, er at folk flest bryr seg katta – «befolkningen kan nærmest kalles bevisstløse».

Eirik gir oss en kort historieleksjon. Da Grunnloven kom, var det Det norske postvesen som sørget for kommunikasjon mellom folk som bodde langt fra hverandre. Ingen kunne forutsi hvor store endringer som skulle følge de neste 200 årene. Da telegram og telefon først kom, var mange klar over at operatørene på sentralbordene kunne overhøre samtaler, noe som medførte en såkalt «chilling-effekt», hvor folk passet litt på hva de sa.
Da e-posten ble vanlig midt på 1990-tallet, ble informasjonsutveklsingen radikalt endret. Folk følte seg trygge på at deres e-poster var private, men det var ikke alltid tilfelle. Vi fikk Lund-kommisjonen, som i 1996 avdekket ulovlig overvåking av norske borgere. Hele 379 mennesker har i ettertid fått erstatning på grunn av dette.

De hemmelige tjenestene i Norge klarte ikke å fange opp ABB i forkant. De drev overvåking av helt andre kretser. Likevel har de fått friere spillerom, ved å bruke terrorfrykt som brekkjern til stadig økende overvåking av enkeltindivider.

Mye overvåking foregår gjennom såkalt metadata – data om data. «Gjennom analyse av metadata avsløres borgernes privatliv. Har du ringt Anonyme Alkoholikere, har du sannsynligvis et alkoholproblem. Ringer du Kirkens SOS eller Mental Helses hjelpetelefon, har du eller noen du bryr deg om, sannsynligvis psykiske problemer. Ringer du Skeiv Ungdoms telefontjeneste, tilhører du sannsynligvis målgruppen. Det samme dersom man besøker disse nettsider med datamaskinen eller en annen «dings». Storebror vet alt om deg. Dersom ikke «chilling-effekten» har skremt deg til å la være da.»

Videre tar Eirik for seg problemene med Datalagringsdirektivet, og hvordan ditt privatliv brukes som internasjonal handelsvare. Han ser også på det området hvor rettsvernet kanskje er aller dårligst: Økonomiske data. Etterhvert som vi går mot et kontantløst samfunn, øker også fremmedes innsyn i din pengebruk. Se og Hør drev utstrakt overvåking av kjendisers pengebruk, ved hjelp av en utro tjener i banken. Det var kanskje grunnen til at Märtha Louise og Ari Behn dro på bryllupsreise med en halv mill i cash i kofferten.

Det er fortsatt lov å bruke kontanter i Norge. Men det blir sett på som mistenkelig til tider. Eirik forteller historien om Jarl Syvertsen som kjøpte seg PC, TV og vaskemaskin, og som betalte kontant. Dagen etter kom politiet på døra med ransakelsesordre. Butikkene er pliktig å opplyse om store kontantbetalinger, selv om disse er 100 % lovlige!

Skal ikke gjengi mer, men herved anbefale boka til folk som vil lese videre om dette. Spennende saker!

Løp og kjøp! Eller bli bare sittende og bestill HER!

Facebook Comments

2 Comments on “Demokrati er ikke nødvendigvis frihet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?