Skip to content

Veien


Bilde: En “ikke-kristen” fredagskveld anno 1988

Bilde: En “kristen” fredagskveld anno 1988.

1
Du vet at jeg er her

Jeg ble oppdratt av svært religiøse foreldre, med en far som var pastor i en av Norges største menigheter. Jeg hadde gått på kristne møter hele livet. Men mot slutten av tenårene nådde jeg et punkt hvor jeg etterhvert hadde fått nok. Siden jeg ikke opplevde denne kraften vi alle snakket – og ikke minst sang – så vakkert om, følte jeg meg som en hykler. Og jeg tenkte at siden jeg var en hykler, så var sikkert alle andre kristne det også.

Så forsvant jeg bort fra det hele. Noe av grunnen var også at jeg var en helt annen personlighet enn de kristne jeg kjente. Jeg var pønker, de var streitinger. De likte gospel og vafler, jeg likte Bøyen Beng og øl.

Men etter at jeg hadde vært noen år borte fra alt som hadde med religion å gjøre, så begynte Jesus å mase.

———

Blitz, Oslo, 1990.

Hei, David.

Gå bort, jeg tror ikke på deg.

Du vet at jeg er her.

Du er en psykologisk innbilning, en siste rest av en hjernevask jeg ble utsatt for under oppveksten.

Jasså.

JEG TROR IKKE PÅ DEG, SIER JEG!

Såså. Du behøver ikke skrike så høyt til noen du ikke tror på, selv om du bare gjør det inni deg. Det vil i de fleste kretser bli sett på som tegn på en mental lidelse.

Håner du meg?

Du er hårsår, ass. Selv om du bare har en liten hanekam å være sår i. Jeg bare driver litt uskyldig mobbing. Yepp, du blir herved mobbet av en du ikke tror eksisterer. Så med mindre du faktisk tror likevel, og bare juger når du sier at du ikke gjør det, er det ingen grunn til å ta seg nær av at jeg sier at man rett og slett må være litt … «enkelt møblert», er vel uttrykket jeg leter etter … for å virkelig kunne avfeie tanken på en Skaper.

Det der gidder jeg ikke kommentere engang.

Nei, det er jo dumt å kommentere et utsagn man ikke tror har blitt uttalt. Men David, kan jeg spørre deg om hva som egentlig skar seg mellom deg og meg?

Jeg vil faen ikke være kristen lenger. Helvetes hyklere, hele gjengen. Bortsett fra foreldra mine, da.

Så du respekterer dem for deres tro?

Jeg elsker mamma og pappa, og skulle gjerne vært kristen bare for deres skyld. Men det går jo ikke.

Nei, det har du rett i. Det går jo ikke.

Jeg er pønker. Alle de jeg kjenner som tror på deg, er dresskledde sosser som stemmer på blå partier.

Men jeg spurte deg ikke om hvorfor du ikke lenger går i dine foreldres menighet. Jeg spurte deg hvorfor du ikke lenger vil ha noe med MEG å gjøre. Jeg går ikke i dress i øyeblikket, og det har blitt sagt om min Ånd at den har en nesten anarkistisk natur.

Jeg tror ikke på deg.

Åja, det stemmer. Men jeg vil bare likevel fortelle deg at du nok har kastet barnet ut med badevannet. Er det sånn at man må være blitzer og ha hanekam som deg for å være imot rasisme?

Nei.

Vel, man må ikke gå i dress og stemme KrF for å tro på meg, heller. Du behøver faktisk ikke engang å være kristen.

Okay. Men uansett tror jeg ikke på deg.

Ojsann, jeg glemmer visst det hele tiden. Jaja … Du får si ifra hvis du vil ta en øl med meg en dag, da.

???

Vit at jeg sitter på barkrakken ved siden av deg til enhver tid. Om du så tar 2324397 skritt bort fra meg, så er jeg alltid bare ETT skritt unna. Ærta bærta.

*

2
Jeg har lagt et lite frø ned i deg

Etter noen år med til dels intense forsøk på å døyve det klassiske tomrommet på innsiden med diverse stimuli – klisjeén tro – begynte jeg å se på Jesus og hans lære med litt nye øyne. Jeg følte at jeg nå hadde distansert meg såpass fra den at det ikke lenger utgjorde noen trussel å lese meg litt opp på det hele. For om jeg skulle være ærlig, så hadde jeg egentlig aldri satt meg skikkelig inn i hva Jesus egentlig sto for – til tross for at jeg var oppvokst i en kristen krets og hadde hørt gudstjenester og taler halve livet.

Min nye holdning ga seg utslag som at jeg for eksempel skrev “Ja til anarki, fri sex, hasj og Jesus!” på veggen på rommet mitt. Og at jeg stadig vekk tok med meg Bibelen ut i Østmarka, fyrte opp et bål, røyka en joint og satte meg ned for å lese.

———-

Et ensomt sted i Østmarka, Oslo, 1993.

Hvordan kan jeg vite hva som virkelig er deg, og hva som bare er bagasje fra oppvekst, kultur og miljø?

Ved å nullstille deg . Forsøk å glemme alt du har hørt om meg, og så leser du Evangeliet etter Johannes, den fjerde boka i Det Nye Testamentet.

Er ikke så lett å nullstille seg helt, da.

Nei, men prøv. Les nevnte bok som om du aldri hadde lest den før.

Det blir ikke så vanskelig, for jeg har nemlig aldri lest den før. Selv om jeg har hørt en drøss sitater fra den, da. Som for eksempel den med at “så høyt har Gud elsket verden at han ga sin eneste Sønn, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv”.

Den har de fleste nordmenn hørt, ja. Og egentlig er det alt de behøver å høre, resten er bare utfyllende replikker. Men uansett vil jeg at du skal spørre deg selv mens du leser: Var Jesus – det er meg – en sleiping og en løgner, en gal mann, eller var han det han sa han var, nemlig Guds Sønn?

Jeg tror ikke du var noen av de tingene. Jeg tror du kanskje var en kul hippie med masse bra meninger.

Ja, det er jo hyggelig å høre. Men de som sier det, er som regel folk som ikke har lest mine utsagn, men bare baserer seg på bilder av meg gitt dem av andre. For sannheten er at dersom jeg ikke er Guds Sønn, så er jeg den største bedrager og svindler som noensinne har levd – eller rett og slett gal. I hvert fall om du tror at de sitatene som finnes i evangeliene er sitater fra meg. Og tror du ikke det, har du jo ingen forutsetning for å vite noe som helst om meg.

Jeg skal lese. Vi snakkes.

Et ensomt sted i Østmarka, Oslo, 1993 – noen måneder senere

Jesus, nå har jeg lest Johannesevangeliet over tredve ganger. Interessant bok.

Bra. Regner da med at du har fått med deg de mange invitasjonene som er der? Som for eksempel: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, så skal jeg gi dere hvile.»

Yepp. Og jeg kan imponere deg med enda et sitat: “Den som tørster, kom til meg! Så skal jeg gi dere levende vann å drikke!”

Flink gutt. Som du har skjønt, er hele boka full av invitasjoner til å SMAKE noe. Jeg bruker en mengde forskjellige bilder for å beskrive min Ånd, som jeg altså tilbyr mennesker. Dette er noe folk kan smake, noe de kan OPPLEVE. Så mitt spørsmål til deg, er: Dersom alt dette var bare tull, dersom det ikke fantes noe å smake, dersom det ikke var noen Ånd jeg kunne gi til folk – ville det ikke da være en enkel sak å avsløre meg? Og kunne da mine ord – dersom de bare var ord – få mer enn en milliard mennesker gjennom hele historien til å tro at de faktisk hadde smakt dette «vannet»?

Så det du sier er at jeg i grunnen bare kan teste ut om du finnes eller ikke, ved å se om det er noe å smake eller ikke?

Yepp. Det er bare et lite problem her. Det er nemlig slik at dette «vannet» mottas ved hjelp av tro. I noen få tilfeller har folk opplevd å smake det helt uventet og off-guard, sånn som for eksempel Paulus. Men det er egentlig litt som å sette kjerra foran hesten. Vanligvis får du først en tro, SÅ smaker du resultatet av den troen.

Men hvis man tror sterkt på noe, er det jo også lettere å innbille seg nettopp den tingen. Så da beviser det jo egentlig ingenting.

Forsåvidt. Men jeg kan love deg en ting: Når du får smake min Ånd, behøver du ikke å lure på om det du smakte var ekte eller ikke.

Så du sier at jeg først må få meg en tro, og så vil jeg plutselig se lyset eller noe sånt?

David, sånn som jeg kjenner deg – og jeg kjenner deg faktisk bedre enn du kjenner deg selv – så er du en fyr som liker å tenke og analysere og sette deg inn i ting før du bestemmer deg for noe. Og det synes jeg faktisk er en god egenskap. Det var derfor jeg ba dem som kom til meg om å regne ut prisen før de bestemte seg for å følge meg. Det finnes nemlig nok av eksempler på folk som har latt seg manipulere av aggressive predikanter, som kanskje har spilt på deres frykt. Og de blir kanskje veldig ivrige troende en kort stund, for så å forsvinne når de møter første tegn til motstand. Jeg vet at du ikke er typen som vil komme fram til forbønn under en tårevåt seanse iscenesatt av en eller annen svett predikant. Så for deg kommer dette til å være en prosess. Du har begynt å gå noen skritt i retning meg i det siste. Fortsetter du på samme Veien, vil du før eller senere merke at det har skjedd en forandring på innsiden, uten at du dermed vil ha sett noe lys på en spesiell dato som du kan skrive ned i dagboka di. Jeg har helt enkelt lagt et lite frø ned i deg den siste tiden, og fortsetter du å vanne det, vil du en dag merke at du har fått en plante uten at det var noe du egentlig bestemte deg for.

Så du sier at jeg skal slippe å tvinge meg selv til å tro?

Ja, du behøver ikke egentlig å stresse med det. For jeg kan fortelle deg en hemmelighet: Egentlig tror alle mennesker, dypt inne i seg. Jeg har nemlig lagt evigheten ned i ethvert menneske. Men det er bare ikke alle som vet at de tror ennå, fordi de ikke har noen egentlig kontakt med akkurat det dypet i seg selv. Så glem det at du MÅ tro. For den som søker, vil finne. Bare fortsett å se i retning meg, du, så vil nok det med troen ordne seg mer enn du nå kan fatte. Det er nemlig ikke vanskelig å tro på vinden når man holder på å blåse overende.

Jeg skal innrømme en ting, Jesus. Jeg har nå kommet til et stadie hvor jeg ikke ønsker å holde deg på avstand. Dersom du faktisk finnes, er jeg åpen for å bli blåst overende, for å si det sånn.

Med en slik holdning er det bare et tidsspørsmål før det skjer.

*

3
Akkurat

Det ble til dels mye oppstyr den dagen jeg sto fram som en kristen. I de kristne kretsene ble jeg sett på som den “bortkomne sønn som vendte hjem igjen”. Blant mine ikke-troende venner var reaksjonene forskjellige. Noen ble forbannet. Andre syntes bare synd på meg; de mente at denne nye troen var en ettervirkning av en uheldig LSD-trip jeg hadde hatt litt tidligere.

Jeg skrev en bok om det hele, kalt “Snø i helvete”, som ble utgitt på et kristent forlag. Tittelen var basert på at jeg tidligere hadde uttalt at det kom til å snø i helvete før jeg ble en kristen. Men nå hadde jeg altså blitt en. Jeg startet noe som het Disciple Punks, som etterhvert ble en liten gjeng bestående av 12 mer eller mindre frika og ganske radikale kristne. Jeg dro igang en kristen undergrunnsavis kalt Byindianeren, samt en festival kalt DP-festivalen. Jeg var hyperivrig i min nyvunnede tro, og brukte det meste av min tid på å forsøke å omvende mine ikke-troende venner.
Noe som i de fleste tilfeller skremte dem langt bort.

Med en god del speed i hodet fortsatt, samt ettervirkninger av en LSD-trip (som faktisk ikke var det som hadde gitt meg en tro, i motsetning til hva enkelte trodde), var jeg nok utvilsomt litt too much til tider.

——

Bibelskole, Oslo, 1994.

Det er så godt å kjenne deg, Jesus. Takk.

Vær så god.

Jeg skulle ønske alle mine venner kjente deg også, Jesus. Det er en så fantastisk opplevelse.

Jeg skulle også ønske at de kjente meg.

Jeg skal i hvert fall gjøre alt jeg kan for å få dem til å bli kristne.

Så fint, da.

Neste uke skal jeg på misjonstur til Litauen. Og så skal jeg til Russland. Og så har jeg en rolle i et dramastykke som skal turnere hele landet med budskapet om deg. Jeg skal ikke ligge på latsiden, herre, det skal jeg love deg!

Kall meg heller venn. Eller kamerat.

Ja, herre. Takk! Vet du hva mer jeg skal gjøre i tiden som kommer? Jeg har trykt opp en drøss løpesedler som jeg skal spre over hele byen, med sitater av deg på! Og jeg skal stå utenfor Valle Hovin når Pink Floyd spiller der, med en traktat som jeg har fått trykt opp i 2000 eksemplarer. Du vet det, herre, at Pink Floyd har en tekst hvor de stiller spørsmålet: “Is there anybody out there?” Det sitatet skal være på forsiden, med bilde av en mann som står ved en mur. Og så på neste side, Herre Herre, der skal …

Hvorfor begynte du plutselig å kalle meg Herre Herre?

Fordi du kalles det i den nye bibeloversettelsen som har kommet. Herren Herren står det, to ganger på den måten, derfor bruker jeg det også.

Akkurat …

Uansett, på neste side, da, Herre Herre, så er det liksom et hull i muren i form av et kors, og gjennom det kan vi se at det er et fint landskap på andre siden, og så har jeg skrevet at …

Du har det bra om dagen, David?

Jeg har det veldig bra, Herre Herre. Du vet, jeg har endelig fått smake det VANNET du snakket om. Takk, Herre Herre.

Vær så god, det var en glede å gi det til deg. Men du … er du sikker på at du har lyst til å stå UTENFOR Valle Hovin når Pink Floyd spiller? Man behøver ikke være en profet som meg for å innse at det kan bli siste mulighet til å se dem.

——

En opplevelse på bussen på en av de mange misjonsturene jeg var med på i den tiden:

Jeg: Tenk at Jesus er midt iblant oss nå, folkens.
Daniel Kebreab: Ja, det er fantastisk.
Jeg: Ja, men jeg mener ikke bare som et teologisk konsept, men som en virkelig merkbar sannhet. Han er her, akkurat nå.
De andre rundt: Ja, amen, David, det er sant. Amen. Mm.
Jeg: Hey folkens, dere skjønner ikke. Han er her. NÅ! Ikke sant, Jesus?
Jesus: Ja, jeg er her akkurat nå.
Jeg: Shit, han la akkurat armen rundt meg! Shit! Fysisk! Det har jeg ikke opplevd før! Han er her!
Daniel Kebreab: Oj. Jeg merket det, jeg også. Wow! WOW! Jeg merker det! HAN ER HER!
(Nå oppstår det tårer hos noen av de som sitter rundt).

*

4
Jeg har aldri bedt deg

Noen år gikk, og jeg fortsatte mine private korstog. Media elsket vinklingen “pønker og kristen”, og ikke minst elsket de å ha ordene “Blitz” og “Jesus” i samme overskrift, noe som etterhvert førte til at jeg ikke lenger var særlig velkommen på Blitz. Det ble oppslag i VG, Aftenposten og Norsk Ukeblad, det ble tv-intervju i lørdagsprogrammet til Tande-P (som hadde Norgesrekord i antall seere på den tiden), samt intervjuer i Frokost-TV og i «Salig Søndag».

En venn på Facebook var nylig så «vennlig» å sende meg linken til programmet med Tande-P. Lenge siden jeg rødma så fælt i voksen alder. Men siden jeg har rødma meg sånn delvis ferdig, skal du få lov til å se, du også. Om du går inn HER og spoler deg fram til cirka 58:08 …

Jeg deltok også i flere debattprogrammer. I tillegg begynte jeg å reise rundt i menigheter å holde foredrag. Min bok hadde nå solgt over 10 000 i Norge, og ble oversatt til flere språk.

Samtidig slet jeg veldig med en del ting. Jeg slet med å tilpasse meg et helt nytt miljø, da jeg etterhvert hadde endt opp med nesten bare kristne venner. Jeg savnet mine gamle venner, og jeg slet med til dels alvorlige ettervirkninger av stoffmisbruket mitt, i tillegg til at jeg begynte å bli utbrent på grunn av mitt ekstreme aktivitetsnivå. Jeg følte at hele Oslos frelse omtrent lå på mine skuldre, og hadde ikke samvittighet til å slappe av. Det handlet jo om himmel eller helvete for mine venner!

Jeg hadde også fått en kjæreste med bakgrunn i pinsebevegelsen, og etter en stund giftet vi oss. Det skulle fort vise seg å være en gigantisk tabbe, og vi hadde det ikke spesielt bra sammen. Men å dra fra hverandre var ikke aktuelt, for skilsmisse var jo synd.

——

Østmarka, et ensomt sted, 1997.

Hei, Jesus.

Hei, David. Lenge siden du har satt deg rolig ned og slappet av, nå.

Ja, har vært så mye å gjøre. Oslo må bli frelst, vet du.

Jeg har allerede frelst Oslo.

Hehe, jeg vet det. Men jeg må bare fortelle dem at de er frelst, slik at de kan ta imot den gaven du har gitt dem.

Forstår. Men David … har du det bra?

(Her begynner jeg å grine).

David, vil du ikke snakke med meg om det som plager deg?

Herre Herre, jeg …

Venn. Kompis.

Ja, Herre Herre, jeg vet. Tusen takk. På den ene siden har jeg det veldig, veldig bra, fordi jeg merker din nærhet. Den Ånden du har gitt meg har gjort hele livet annerledes, og jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for den.

Men …?

Men jeg …

David, jeg kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Kan du ikke bare rett og slett TØMME ut alt som ligger deg på hjertet?

Jo … Jeg … Herre Herre, jeg er DRITTLEI AV Å VÆRE KRISTEN!!! JEG ELSKER DEG, JESUS, MEN DET ER FORFERDELIG Å SKULLE LEVE SÅNN SOM DU KREVER AT JEG LEVER!!! JEG BLIR HELT UTKJØRT, JEG STÅR PÅ SCENA OG SNAKKER OM DIN FRED MENS JEG ER SVIMMEL OG HOLDER PÅ Å BESVIME FORDI JEG ER SÅ UTMATTET!

Sånn som JEG krever at du lever?

Ja, Herre Herre. Du vet jo at jeg brant hele platesamlinga mi, på oppfordring fra den kristne ungdomslederen. Du så meg, hvordan jeg danset en seiersdans rundt bålet og følte meg veldig … vel, åndelig. Men etterpå følte jeg bare tomhet.

Det var ikke åndelighet du følte der, David. Det var ikke VANNET. Det var egenrettferdighet, en følelse det dessverre er mange som av eller annen merkelig grunn forveksler med Åndens frukter.

Men var det ikke velbehagelig for ditt åsyn at jeg tok et radikalt oppgjør med musikken min, Herre Herre? Mye av den hadde jo ikke tekster som æret ditt navn.

Det språket du bruker, David … Det er ikke helt DEG, er det vel …?

NEI, DET ER IKKE DET! OG JEG VET!

David, jeg ba deg aldri om å brenne platesamlinga. Jeg har aldri bedt deg om å gå rundt i sirkler på gulvet og bokse rundt i løse lufta hver gang du skal be til meg, eller rope deg hes på hvert eneste bønnemøte. Jeg har aldri bedt deg om å gå byen rundt med traktater. Jeg har aldri bedt deg om å snakke som svenske propell-evangelister. Jeg har aldri bedt deg om å være det du kaller radikal. Aldri. Jeg avskyr – ja, HATER – hele den selvrettferdige «radikaliteten» som enkelte kristne legger sånn vekt på, som bare er ren sekterisme.

Så det er kanskje ikke du som har sagt at det er synd å onanere heller, da? (1)

Hehehehehe. Nei, David, det er det nok ikke jeg som har sagt. Definitivt ikke.

Ikke le, dette er faktisk alvorlig for meg.

Okay. Unnskyld.

Men at jeg har sluttet å drikke øl, det er vel velbehagelig i dine øyne …?

For min del kan du gjerne ta noen øl om du vil, så lenge det ikke gir deg problemer slik som tidligere fordi du ikke klarer å stoppe i tide. Og det som hadde vært mest velbehagelig i mine øyne, er om du hadde sluttet å bruke ord som velbehagelig, for det faller ikke naturlig for deg.

Herre, Herre, jeg …

Hvis du også kan være så snill å slutte å si Herre Herre, så er jeg veldig takknemlig. Vet du hva ditt problem er, David? Du har begynt å følge kristendommen i stedet for å følge MEG. Og selv om du er som en ny skapning å regne fordi du har gitt plass til min Ånd på innsiden, må jeg si at jeg rent sånn personlighetsmessig mye heller vil ha blitzeren David enn kristen-David som venn!

Vik bak meg, Satan! Jeg har omvendt meg fra det livet der!

Kaller du meg Satan, David? Da er det på tide at du omvender deg fra kristendommen.

Nå er jeg oppriktig frustrert.

Bra, David. Da har du blitt en søkende person igjen, og det er bare de som finner. Selv om du har funnet Svaret med stor S, er det rimelig mange underliggende spørsmål som du i øyeblikket bare TROR du har svaret på. Du har bare funnet innlærte svar, KRISTNE svar.

Ja, det er kanskje problemet mitt. Du vet at jeg tror på deg, men jeg orker bare ikke å være en kristen.

Jeg ser ikke på det som noe problem. Selv har jeg blitt kalt «troens opphavsmann og fullender», og jeg er heller ikke kristen, hvis det er noen trøst.

Hehe. Nei, du er vel ikke det akkurat. Du er jo KRISTUS, som selve ordet stammet fra.

Yepp. Og opprinnelig var ordet «kristen» et økenavn de første troende fikk, som i praksis betydde noe i retning av «mini-Jesus» eller «wannabe-Jesus». I dag, derimot, kan ordet kristen bety omtrent hva som helst. Men før de troende fikk navnet «kristne», ble de kalt VEIEN. De som tilhører Veien, sa andre om dem. David, om du har lyst til å tilhøre VEIEN framfor kristendommen framover, så skal jeg ta deg med på et EVENTYR! Er du klar for det?

Veldig klar.

*

(1) I ungdomsmiljøet var det til dels hyper-radikal undervisning om “seksuell renhet”. På en leir med 300 ungdommer, ba forkynneren alle de som “slet med onani” om å komme fram. Tre stakkars gutter kom gråtende fram, skamfulle og rødmende, i troen på at de var de eneste som var perverse nok til å drive med den slags. I ettertid vil jeg anse dette for å være et alvorlig overgrep. Jeg angrer i dag på at jeg ikke var tøff nok til å si ifra.
Et eksempel på en slik undervisning vi ble utsatt for, kan du finne i boka “Onani – sex med djevelen” av Fleming Berg. Her mener forfatteren at siden man lager seg bilder i sitt sinn under onani, er det avgudsdyrkelse – eller tilbedelse av Satan. Så det var altså selveste Satan som hadde tatt jomfrudommen til oss alle! Ikke lett å leve med en slik teologi. Boka har også en del ufrivillige komiske formuleringer, som for eksempel: “Jeg har selv opplevd å bli satt fri fra onani, men det skjedde ikke gjennom håndspåleggelse.” Til sist i boka er det noen blanke sider med overskriften “Plass til egne notater”. Jeg vet ikke hva slags notater herr Berg – Gud velsigne ham – hadde sett for seg der. En slags onanidagbok, kanskje? Mandag kl 13:13: Tilgi meg, herre! Kl 16:17: Oooops, I did it again! Tirsdag kl 07:10: ÅNEI. Osv, osv.

*

Kunne du (ja, nettopp DU, ja) tenke deg å bli en «patron» for undertegnede?

Facebook Comments
Published inTro

3 Comments

  1. Maria Groth Skaar Maria Groth Skaar

    For et fantastisk innlegg! Tror vi alle fort kan la oss rive med av alt vi tror er forventa av oss. Godt med en påminnelse om at det er i det stille, personlige vi får det vi trenger. Ikke gjennom prestasjoner! Takk for at du tør å blottlegge deg. Jeg vet at det koster. Men det som kommer fra hjertet, treffer hjerter. Og dette var en fulltreffer. Igjen: Takk.

  2. Jennifer Ellen Kerr Jennifer Ellen Kerr

    Denne posten er PERFEKT som den er, og jeg håper at mesteparten av den forblir tilgjengelig i framtiden også. Du skrev jo nylig i en annen post at mye av dette materialet her er å regne som uferdig arbeid, som slettes/endres underveis. Men dette er “en fulltreffer” (slik det står i den første kommentaren her).

    Det gjør forresten ingenting om den linken til det Tande-P. intervjuet blir fjernet etter hvert, for det er ikke noe hovedpoeng her. Jeg hørte på dette intervjuet og klarte ikke å finne noe gærnt med det. Jeg kom ikke lengre enn et par teorier om hvorfor du er visst ikke helt fornøyd med det i dag. Men intervjuet er ikke et vesentlig poeng i denne posten uansett, og kan fjernes uten å miste noe.

    Men jeg håper som sagt at det meste blir stående som det er. Selv om vi alle har våre forskjellige historier, tror jeg det vil være mange som kjenner seg igjen i mye av det som er skrevet her, og får hjelp til å komme noen steg lengre.

  3. Sven Sven

    Jeg kastet også platesamlinga mi. Opptil flere ganger faktisk for’n Satan fristet meg stadig til å kjøpe mer ugudelig musikk. Jeg prøvde så godt jeg kunne å like Petra og Stryper men det ble for tøft for meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?