Skip to content

Lamslått av korset

Det er noe med korset. Noe som treffer noe i meg. Noe som er større enn bare det at en god og snill mann ble urettmessig drept for 2000 år siden.

Jeg kan ikke forklare det eller sette fingeren på det.

Noen vil sikkert hevde det er fordi jeg fikk budskapet om korset inn som ung. Tross alt har jeg vokst opp med sangtekster som denne, sunget av flere tusen på sommerstevner som utgjør svært gode barndomsminner: «Jeg vil elske det eldgamle kors … Til dets mektige favn vil jeg fly … Jeg vil klynge meg fast til dets fot … Inntil kronen jeg får over sky.»

I tenårene var det også flere sanger om korset som gjorde inntrykk på meg:

Men det er noe mer enn barndomsminner. Jeg blir slått i bakken av korset, selv om det er så mye jeg ikke forstår.

For noen fortoner hele budskapet seg som noe uhyre primitivt – et uttrykk for oldtidens offerreligioner. Skulle liksom verdens Skaper trenge et menneskelig blodoffer for å tilgi menneskets skyld? Oj, så mye jeg har strevd med akkurat den tanken! Det ville vært så enkelt å bare trekke på skuldrene av hele konseptet, avfeie det som en forlengst avleggs måte å tenke på.

Men det viste seg å ikke være så enkelt. Jeg kom ikke unna. Selv da jeg befant meg langt borte fra alt som het menighet og regnet meg som en motstander av det hele, klarte jeg ikke håne korset.
Jeg klarte bare å håne de kristne og kirken. Ikke korset.

Ingvar Ambjørnsen har noen ord som godt beskriver mine følelser på den tiden, i sin artikkel «Stille natt» (i boka «Husk hjelm!»): «Det er umulig ikke å ta stilling til om han faktisk var et direkte glimt i guddommens blikk, eller simpelthen en begavet retoriker med psykopatiske tendenser. Selv om evangeliene skulle vise seg å være rene eventyr, kan ingenting endre det faktum at vi lever i disse ordene, hater dem, elsker dem – selv likegyldigheten er en del av Golgata-mysteriet. Å si seg ferdig med hele problematikken er i bunn og grunn å ta del i det hele på en like bevisst måte som å klappe i hendene i troen på at Jesus skal ordne opp med husbanklånet. Men mange av oss blir ikke ferdige med dette. Det kverner i oss fordi det er en del av det referansegrunnlaget vi er vokst opp med. Vi står midt i de helt konkrete resultatene av at okkupasjonssoldater naglet en naken mann fast til et trekors og lot ham dø en langsom død. Gammelt nytt. Hvor mange nyheter overlever to tusen år? Hvem var han som blødde ihjel mellom to banditter denne underlige natten som fremdeles omslutter oss?»

Selv endte jeg opp med å omfavne hele mysteriet. Jeg klynget meg fast til korsets fot, som i sangene fra barndommen. Og det har preget livet til denne dag. Rett og slett.

Hvor mange henrettelser i antikken kan bli til en åndelig kraft hos en moderne skeptiker som meg? Bare én.
Jeg forstår det ikke. Jeg bare merker det: Kraften i korset er en kraft som gir meg liv.

Det som skjedde på Golgata for 2000 år siden, var mer enn bare en vanlig henrettelse. Det er jeg overbevist om, etter mange runder med meg selv i ulike faser av mitt liv. Jeg har fortsatt ikke plassert Golgata-verket som et lettfattelig mattestykke i min teologiske hjerne. Det er fortsatt et mysterium for meg. Men nettopp det skiller Jesu død fra alle andre som ble korsfestet under romerne i antikken.
(Selv om korset fortsatt er et mysterium for meg, har jeg likevel noen teologiske tanker rundt det hele. Noen av disse tankene strider kanskje litt med «god, luthersk lære», men jeg deler dem med bl.a. Origenes fra det tredje århundret. Det får jeg eventuelt komme tilbake til i et senere innlegg.)

*

En gang hørte jeg en låt som virkelig klarte å sette ord på det, nemlig «The Blood» med The Cure:

I am paralysed by the blood of Christ
Though it clouds my eyes
I can never stop

Jeg er lamslått av Jesu blod. Selv om jeg ikke helt forstår hvorfor, driver det meg videre.

Senere leste jeg Robert Smiths egen forklaring på teksten. «The Blood of Christ» var navnet på en meget god vin han drakk veldig mye av en periode, og teksten handler rett og slett om å være full.

Etter den nedturen har jeg bestemt meg for aldri mer å lese artisters tolkninger av egne tekster. Låtene skal få bety akkurat det jeg tror de betyr! 🙂

*

Ser forøvrig at den såkalte «kors-debatten» har blusset opp igjen, i forbindelse med at NRK profilerer en dame med hijab. For interesserte vil jeg derfor minne om mine two cents i innlegget «Om å ta opp sitt kors».

Minner også om muligheten for å bli «patron». Tusen takk til alle som har blitt med så langt!

Facebook Comments
Published inTro

One Comment

  1. Tor S. Tor S.

    Bra om Korset

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?