Skip to content

Min livstolkning


(Litt mindre irritert nå enn i forrige innlegg. Foto: Jan Luneborg)

OK, nok et laaaangt innlegg fra Åleskjær. Sorry.

I forrige innlegg irriterte jeg meg over selvfølgelighetsregimet til enkelte ateister. I mange debatter forventes det at jeg også skal innta det samme utenfra-perspektiv på min tro som den ikke-troende har. Jeg skal betrakte troen objektivt, ved hjelp av psykologi, antropologi, sosiologi og andre kjente begreper og teorier. Men for meg dreier troen seg om et kjerneinnhold – et personlig gudsforhold – som ikke nødvendigvis lar seg forklare av slike ting, selv om de også er en del av den ytre pakka. Det er derfor jeg føler at mitt personlige vitnesbyrd om Jesus-opplevelser har mer for seg enn masse intellektuelt gudsforsvar.

Men det siste er også på sin plass innimellom. Og det kan være sunt for oss alle å gjøre forsøk på å analysere vårt eget livssyn rent objektivt, med et utenfra-perspektiv (det gjelder ikke bare den troende, men like mye ateisten).

I dette innlegget tenkte jeg derfor å se helt rasjonelt på hvordan mitt livssyn har blitt til. Og jeg vil bruke Peder Gravems artikkel om livstolkning, hentet fra «Prismet» nr 6, 1996, som en slags ramme rundt mine funderinger. Dette blir kanskje tungt stoff for noen, men forhåpentligvis finnes det også en eller annen nerd der ute som finner dette interessant. 🙂

Hvordan et livssyn dannes

I sin artikkel utdyper Gravem menneskets behov av å sette ting i en større sammenheng. Han forutsetter da at en slik større sammenheng faktisk eksisterer.
Til forskjell fra dyrene er vi ikke utelukkende drevet av instinkt, men har en selvbevissthet som gjør oss fortolkende i møte med omgivelser og opplevelser. Selv ateister er på søken etter det immaterielle for å forstå sin egen «natur» (nyateisten Sam Harris tok f.eks. til orde for å bruke meditasjon som et egnet redskap til dette.) Vi er alle meningssøkende.
Enkelterfaringer får kun mening i den grad vi kan plassere dem i en større ramme av forståelse. Det vi erfarer kan kalles meningserfaring, og det er nettopp gjennom det at vi plasserer våre erfaringer i en stadig større kontekst, at forståelse oppnås.

Etter hvert som livet går videre og vi gjør oss stadig nye livserfaringer, ser vi ting i et annet lys. Så lenge vi lever, utvider vi hele veien rammen av vår forståelse, etterhvert som stadig nye hendelser og erfaringer blir en integrert del av vår virkelighetsoppfatning. Det er en prosess som aldri tar slutt.

Hver enkelt del av vår livshistorie må tilsammen utgjøre en helhet, det må alltid eksistere en forbindelse mellom den enkelte del og helheten dersom vi i det hele tatt skal kunne snakke om erfaring. Gravem sammenligner det med et puslespill, hvor en enkelt brikke ikke får noen mening før den plasseres sammen med de andre brikkene. Om den gule biten skal forestille en måne eller en ost, vet man ikke før en større del av bildet foreligger.

Mens det i moderne tid har vært populært å hevde at det i bunn og grunn ikke finnes noen mening i noe som helst, men at vi snarere tillegger det mening rent subjektivt, mener altså Gravem at dette er feil. Et slikt syn krever nemlig at man går ut i fra at hele verden er et eneste uordnet kaos, og selve virkeligheten er da uten mening i seg selv. Selv om Gravem erkjenner at mennesket aktivt tolker sine egne opplevelser, avviser han at mennesket dermed skaper en mening. Tvert i mot søker mennesket mening nettopp fordi fenomener i seg selv er meningsladet. At vi er uenige om betydningen i noe, betyr ikke at vi hver for oss skaper likeverdige betydninger, den ene like god som den andre, men snarere det at ingen av oss ser hele sammenhengen dette «noe» er en del av. Derfor lager vi oss ulike utkast til virkeligheten, for eksempel gjennom kultur og religion.

Deretter setter vi disse utkastene på prøve gjennom stadig ny erfaring. Når ny erfaring ikke lar seg integrere i utkastet, må det endres.

At noe skal gi oss mening, avhenger altså av et allerede etablert system. Dette systemet setter de ulike delene inn i en sammenheng, og de enkelte delene får kun mening i den grad de passer inn i systemet. Helheten blir dermed viktigere enn de enkelte delene. Det er forskjell på en haug med rotete brikker og et ferdiglagt puslespill, selv om de samme brikkene er tilstede i begge tilfellene.
At noe kan oppleves som meningsløst, forutsetter også at erfaring grunnleggende sett er meningserfaring. Følelse av meningsløshet oppstår når man ikke klarer å etablere en helhet, når hver del fremstår som usammenhengende og rotete.
Fra barndommen av har vi etablert en grunntillit til hvordan ting faktisk er, men enkelthendelser kan rokke ved denne tryggheten. En forståelsesramme kan fullstendig rakne dersom man gjør seg erfaringer som er umulige å plassere inn i rammen.
Gravem definerer livstolkning som «forståelse av oss selv og vår virkelighetserfaring i lys av en helhetlig meningssammenheng». Han understreker igjen at det ikke handler om å skape en mening, men heller om å forsøke å finne meningen man forutsetter at allerede er der. Men vi er en aktiv part i den forstand at vi alltid forsøker å rekonstruere den store sammenhengen. Den helhetsforståelsen vi er avhengige av å finne, forutsetter at det finnes en altomfattende meningshorisont.

Ikke all forståelse er nødvendigvis livstolkning. Man kan konsentrerere seg om enkeltfenomener og tolkningen av disse, f.eks. innenfor vitenskap. Selv om vitenskapen inngår i en søken etter forståelse av helheten, retter den oppmerksomheten mot en enkelt del. Dette blir først problematisk når folk blander vitenskap og livsforståelse på den måten at man gjør enkeltelementer til selve bildet, og mener alt annet må tolkes ut i fra sannhetene man har funnet i enkeltelementet.

Vår livstolkning (som omfatter vår selvforståelse og virkelighetsforståelse) blir en del av vår identitet. Når to ulike livstolkninger møtes, kan kommunikasjon vise seg vanskelig, fordi man snakker forbi hverandre uten å forstå hverandres grunnleggende paradigmer. Fordi våre livstolkninger blir en del av vår identitet, kan det skape sterke følelser når to virkelighetsoppfatninger kolliderer. Vi tar det personlig når noen ikke anerkjenner vårt helhetsbilde. Dialog mellom ulike religioner, og også ulike retninger i vitenskapen, krever et oppriktig ønske om å se ting fra den andres vinkel, noe som i praksis kan være vanskelig.

All livstolkning krever en viss porsjon tro. Linjene fra våre enkeltopplevelser til det store bildet, er ikke alltid selvfølgelige. Så endres da også bildet underveis, etter som vi får stadig flere opplevelser å plassere inn i det. For de fleste vil dette arte seg som en god og velkommen prosess, hvor stadig nye dimensjoner åpenbarer seg. Men det kan også oppleves vanskelig for noen, og føre til kriser, når helhetsforståelsen må endres. Om selve bildet rakner fullstendig, mister vi rett og slett vår identitet (men det åpner samtidig opp for at man kan finne en ny identitet).

Om det nå er slik at mening ikke bare er noe subjektivt og oppdiktet fra vår side, kan man da finne kriterier for om en livstolkning virkelig er sann eller ikke? I utgangspunktet må det finnes sannheter, noe som faktisk er selve virkeligheten.
Religioner er som nevnt forsøk på å danne utkast til slike helhetsforståelser. Siden religionene er svært ulike, og virkelighetsoppfatningene dermed inkompatible, kan man i utgangspunktet si at noen må ta feil og noen må ha rett – eller i det minste mer feil eller mer rett enn andre. For å etterprøve graden av sannhet i et helhetlig verdensbilde, foreslår Gravem to kriterier:

For det første må det finnes en indre sammenheng, de enkelte delene må være forbundet til et større mønster.
For det andre må det være mulig å integrere vår felles menneskelige kunnskap, vår kollektive virkelighetserfaring, i dette mønsteret.
Et verdensbilde som blindt nekter å ta inn over seg åpenbare faktum, vil miste sin troverdighet. En sann, eller sannere, helhetsforståelse må i utgangspunktet kunne være en troverdig tolkning av menneskenes samlede virkelighetserfaring.

Ulike helhetsperspektiver kan være ulike forsøk på å tolke de samme felles erfaringene. Man tolker den samme sannheten på forskjellig vis fordi man har ulike rammer å sette den inn i. Siden det er snakk om de samme erfaringene av den samme virkelighet, hender det at disse rammene overlapper hverandre, selv om de i utgangspunktet er ulike. En forståelsesramme kan også integrere en annen, og omtolke den basert på nye erfaringer. Et eksempel er måten de første kristne nytolket Det gamle testamentet på etter Jesu død og oppstandelse. De jødiske skriftene er i dag en del av den kristne kanon, men man mener å kunne lese disse i en større sammenheng, i et større lys.

*

Og NÅ, folkens, før jeg går inn på hvordan alt dette preger min tro, så trenger dere en liten pause. Jeg foreslår at dere bruker friminuttet på å gå inn HER og bli en «patron»! 🙂

*

Hvorfor jeg tror på Jesus

OK, for å oppsummere mine tidligere tanker om tro og vitenskap her i bloggen, med Gravems systematiserte beskrivelser av et livssyn som bakteppe: Sett i lys av at svært mange millioner mennesker påberoper seg opplevelser av Jesus, blir det for meg helt merkelig ikke å inkludere en slik menneskelig erfaringsramme i vår kollektive base av viten.
Jeg har uansett ikke noe annet valg enn å være ærlig mot mine egne erfaringer. Jeg har opplevd Jesus.

Slik det nå er, blir én erfaringsramme ofte fremholdt som en kontrast til en annen, og på bekostning av denne, selv om begge rammer kan sies å være en del av vår kollektive og menneskelige tilværelse og forståelse, og begge er innenfor de ting som gir oss viten, om ikke annet enn som enkeltindivider.

Og når det blir mange nok enkeltindivider som vet noe, kan vi med rette snakke om kollektiv kunnskap.

Noen mennesker baserer all kunnskap på empiri, men vi er faktisk noen milliarder som er villig til å inkludere andre forståelsesrammer for å danne et helhetsbilde i vår menneskelige erfaring. For selv tanken om at ting utelukkende kan bevises ved empiri, er ikke i seg selv empirisk, men et filosofisk standpunkt. Med andre ord baserer absolutt alle mennesker seg på mer enn empiri, da empiriske bevis trenger en forståelsesramme utenfor seg selv for i det hele tatt å ha noen hensikt.

Det lar seg ikke gjøre å forske på den eventuelle eksistensen av Den hellige ånd ved hjelp av empiri eller gjennom forsøk i et laboratorium. Så hva gjør vi da? Vel, da er vi nødt til å vurdere andre former for bevis.

Er det slik at mennesker faktisk opplever Ånden? Hadde det vært noen hundre i byen som hevdet dette, kunne vi ha henvist dem til psykologene. Og det er selvsagt hevet over enhver tvil at ikke alle som hevder å høre fra Gud snakker sant!
Samtidig: Å mene at så mange mennesker, faktisk hundretalls millioner, er ofre for en psykose så sterk at den farger hele deres liv, blir for meg det motsatte av kunnskap – det blir i stedet desperate forsøk på å unngå et mulig problem på grunn av et allerede etablert paradigme man er uvillig til å forandre på.
At slikt skal kunne defineres som «vitenskapelig verdensbilde», er for meg dumhet.

Skepsis er i utgangspunktet sunt, men om man kun regner skeptikeres verdenbilde som virkelig, kan man gå glipp av mye. Sneversyn må aldri blir regnet som objektivitet. Skepsis bør være et intellektuelt redskap, ikke noe man gjør seg til seg slave av.
Og apropos redskap, så forstår alle at man ikke hugger ned trær med en hammer. Det overnaturlige kan ikke utforskes med samme premisser som tyngdekraft. Det er ikke intellektuelt redelig å avvise noe fordi man ennå ikke har kommet langt nok i vitenskapen til å finne rett redskap.

For å si det på en annen måte: De aller fleste som har hatt denne felles opplevelsen av Jesus, har blitt troende som et resultat av den. Troen som oppstår kan altså sies å være en felles menneskelig respons, gitt av alt fra ulærde til lærde, i alle slags nasjoner og kulturer gjennom tjue århundrer. Vi snakker om mange forskjellige mennesker, med mange ulike meninger (noe som har ført til mange kirkesamfunn), men som likevel deler en slags grunnleggende opplevelse.
Da blir det ulogisk for meg at noen som ikke deler opplevelsen skal ha monopol på å definere hva den går ut på, ut i fra sin egen erfaringsramme. Ofte blir tanken hos kritikerne en slags selvbekreftende sirkelargumentasjon: «Hadde jeg trodd på noe slikt, hadde jeg sikkert vært hjernevasket. Derfor må de som tror etter all sannsynlighet være hjernevasket.»
Argumentene for å kun forholde seg til empiri, er jo nettopp at alt annet enn empiri er utenfor den menneskelige erfaringsramme. Å da ikke forholde seg til nettopp denne erfaringsrammen på andre områder, blir jo absurd.

Jeg kan som sagt bare snakke for meg selv: Dersom Den hellige ånd ikke er en virkelighet, er jeg offer for et selvbedrag som er såpass kraftig og omfattende at du ikke burde ta noe av det jeg sier for god fisk.
Jeg leser forskere som hevder at det nytestamentlige bildet av Jesus slett ikke er unikt, men at det har sine likheter i egyptisk og østlig religion (ikke slik at de kristne nødvendigvis har rappet elementer fra disse eller kjent til dem, men at de samme psykologiske faktorer har gjort seg gjeldende, slik de angivelig gjør seg gjeldende i alle kulturer hvor et menneske får opphøyet og guddommelig status). Overfor slikt har jeg kun ett svar på hvorfor jeg ikke svelger deres påstander: At han faktisk lever.

Jeg vet nemlig ikke om noen som i fullt alvor hevder at den egyptiske guden Osiris lever i dem, men det finnes altså hundretalls millioner som tror Jesus bor i dem, blant dem også opplyste og moderne og beleste mennesker (samt en enkel sjel som nå sitter i Hobøl i det Herrens år 2017 og skriver dette.)
Spørsmålet blir dermed ikke bare om Skriftene er troverdige, men om vi er troverdige, eller om vi alle er ofre for en hjernevask uten sidestykke i historien. For dette skiller den kristne troen fra alle andre; ingen andre religioner hevder å kunne tilby en opplevelse i samme grad. Verken islam eller hinduismen eller buddhismen eller noen annen stor religion er i samme grad avhengige av at etterfølgerne får oppleve Guds Ånd, for de gir ingen løfter om noe slikt.

La meg også tillegge at troen på Jesus farger livet mitt i såpass stor grad, at mye av det rett og slett er meningsløst dersom han ikke faktisk lever. Det finnes liberalteologer som mener at hele den kristne tro dreier seg om symboler og innbilt virkelighet, men at den ikke dermed er uten verdi, siden den representerer et «kollektivt uttrykk for en religiøs dimensjon eller lengsel».
Med andre ord mener de at det ikke er de religiøse «mytene» som i seg selv har verdi, men tvertimot de sjelelige faktorene som ligger bak og som har skapt dem. Den religiøse verdien ligger i selve lengselen etter en annen virkelighet, med andre ord.
Jeg kan bare gjenta: Min tro er fullstendig verdiløs dersom den ikke er basert på faktiske hendelser.
Riktignok har den uansett farget livet på en god måte, men jeg ønsker ikke å leve i en illusjon. Jeg vil heller ha hard fakta enn myk løgn. Selvbedrag kan være fint i liten skala, men ikke om det farger livet mitt så mye som det Jesus gjør.
Når noen liberalteologier mener at Jesu oppstandelse kun har en symbolsk verdi, siden den ikke er en faktisk hendelse, kan jeg bare si meg enig med Paulus: «Er ikke Kristus virkelig stått opp, er vår tro uten innhold.»

Men jeg er overbevist om at den faktisk har innhold utover det rent symbolske. Historisk sett synes jeg det er lite sannsynlig at så mange mennesker har blitt lurt av en slags hype og ønsketenkning. Personlig sett tror jeg det er lite sannsynlig at jeg selv er offer for hjernevask, selv om jeg fikk troen allerede i oppveksten. For meg er Jesus langt mer enn kultur og oppvekst.
Dessuten: I mine øyne strider Jesus mot mye av det religionspsykologiske som ligger i selve kulturen. Fra menneskehetens vugge, i alle religioner, finnes det en nærmest iboende tendens hos mennesket til å ønske å nå opp til Gud. Til å oppnå hans gunst, velvilje og favør, gjennom eget strev.
Jesus slår beina under alt det. Alt det religionspsykologien vil kalle grunnleggende, ødelegger Jesus for oss, ved at han kommer ned til oss og frelser av bare nåde.

Når jeg nå faktisk er overbevist om at det er sannhet jeg opplever, kan jeg ikke ta hensyn til at det i vår rasjonelle tidsalder forventes at jeg nærmest skal stå med lua i hånden når jeg formidler min tro, at jeg mer eller mindre skal be om unnskyldning for den – og helst ikke «prakke» den på min datter, siden dette angivelig går ut over hennes autonomi (i motsetning til en ateistisk oppdragelse, som noen er innesnødde nok til å kalle «nøytral» eller «objektiv»).
Det er selvsagt bra å ha en grunnholdning hvor man forsøker å se ting fra andre parters vinkel. Samtidig: Når jeg selv er overbevist, hvorfor skal jeg føle meg forpliktet til å måtte oppføre meg som om jeg ikke trodde på det? Eller se meg nødt til å forsøke å bevise troens innhold på måter den ikke kan bevises på, siden det er en slik bevisførsel ikke-troende naturalister krever?

Kort oppsummert etter denne lange tankerekken:

«Kartet» jeg har endt opp med i godt voksen alder, har vært gjennom mange prøver. Virkelighetsoppfatningen min har vært hardt testet gjennom mange år, deriblant under en ungdomsperiode hvor jeg ønsket å bli kvitt den.

Men evangeliet virker, rett og slett. Det holder meg oppe. Det gir meg kraft.

Flyet flyr, for å bruke et slikt bilde. Det er mindre viktig for meg hvordan det er mulig (selv om det selvsagt også er av interesse). Min flyskrekk eller mangel på sådan kan ikke i seg selv få flyet til å krasje. Flyet er ikke avhengig av meg, mine følelser på reisen påvirker ikke flyets evne en millimeter. Det bare bærer meg, uansett, uten at jeg nødvendigvis veit alt om flymotorer.

Sånn er det i stor grad med Jesus også. Han bare er der.

*

Har du lest helt hit? Wow, du er nok en av de få som har orket det! Gratulerer, du må være en skikkelig skarping, som i tillegg er tålmodig! 🙂

Til sist minner jeg om patreon igjen, i tilfelle du ikke rakk innom i friminuttet.

Facebook Comments
Published inTro

Be First to Comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?