Skip to content

Et irriterende selvfølgelighetsregime


(Bilde av irritert fyr. Men han er ikke så VELDIG irritert, da. Bare litt. Foto: Jan Luneborg)

Myten om at kirken og vitenskapen har vært bitre fiender gjennom generasjonene, lever i beste velgående. Men selv om det finnes eksempler på gnisninger mellom de to, er konflikten sterkt oppskrytt i moderne populærlitteratur.

Tidligere var nemlig vitenskapen knyttet til såkalt kartesiansk dualisme, hvor man på den ene siden anså naturen for et maskineri, laget av ubevisst materie, mens man på den andre siden hadde den immaterielle verden, som omfattet menneskelig tanke og sinn, samt en eventuell gudsdimensjon. Slik ble religion skilt fra vitenskap, og de levde som regel i et uproblematisk forhold til hverandre.
Når fundamentalistiske kristne i dag fremholder bokstavtro tolkninger av skapelsesberetningen i 1 Mosebok som en kontrast til vitenskapen, er dette en forholdsvis ny tanke. Så og si alle kjente kirkefedre tolket nemlig skapelsesberetningen symbolsk, og ikke som en «vitenskapelig avhandling». Luther sa rett ut at forskere måtte bruke sin kunnskap om universet uten å føle seg bundet av Skriften: «Disse tilhører hans profesjon og gjør det enklere for ham å undervise. I motsetning til dette vet De hellige skrifter ingen ting om slike ting og kaller hele området over oss for ‘himmelen’. Og det er ingen grunn til at astronomer skulle finne noe galt i dette. La hver av de to fag bruke sin egen terminologi.»
(Her i landet har blant annet «’myth-buster» Bjørn Are Davidsen skrevet oppklarende om hvordan myten om krigen mellom religion og vitenskap egentlig oppstod, og hvordan myten blir videreformidlet i norsk skolepensum selv om nyere historieforskning i stor grad bestrider den. Det er rett og slett ikke sant at kirken brant de som trodde at jorda var rund. Davidsen forklarer også hvorfor en konflikt mellom tro og vitenskap ikke er nødvendig.)

I det 19. århundre ble den kartesianske dualismen erstattet med tanken om at alt var materie. Enkelte forskere tok til orde for at det ikke fantes to virkeligheter, kun én. Menneskesinnet ble redusert til hjerneaktivitet. Men en slik idé er jo i seg selv det man kan kalle en tro, siden vi rent vitenskapelig, med vår nåværende kunnskap, ikke har grunnlag for å hevde verken det ene eller det andre i den forbindelse. Begge tanker må uansett basere seg på et filosofisk utgangspunkt som i seg selv ikke er etterprøvbart med vitenskapelige metoder.

Gud og vitenskap berører altså ikke hverandre på noen konfliktfylt måte, slik jeg ser det. Andre må få lov til å mene noe annet, men da føler jeg bevisbyrden ligger hos dem. I øyeblikket tar enkelte det nesten som en selvfølge at vitenskap utfordrer gudstroen. Men for meg blir det mer logisk, det filosofiprofessor Alvin Plantinga hevder i sin bok «Where the conflict really lies: Science, religion and naturalism», nemlig at det er en langt dypere konflikt mellom ateistisk naturalisme og vitenskap, enn det er mellom gudstro og vitenskap. Når f.eks. enkelte nyateister hevder at hele verden har blitt til ved en tilfeldighet, er ikke det et vitenskapelig faktum, men et trosstandpunkt. Det er et metafysisk eller teologisk tillegg til det vitenskapen har forutsetninger for å si oss noe om.
Dermed skyter de seg selv i foten, siden de selv mener trosstandpunkt ikke har noe i vitenskap å gjøre.

Er det uvitenskapelig å tro at det finnes en Gud som kan handle utenfor de lovene som vitenskapen har påvist i universet? Det er vel egentlig ingenting som vitenskapelig kan påvise at verden er et lukket system uten påvirkning utenfra. Selv om den klassiske fysikkens lover bare gjelder i et lukket system, går man langt utover den kunnskap vi kan få av fysikken dersom vi antar at hele det materielle universet er et lukket system. Igjen: Da er man over i filosofi, ikke vitenskap.
Alvin Plantinga: «Det vi kan konstatere er altså ikke en konflikt mellom gudstro og vitenskap, men mellom religion – som for eksempel kristendommen – og en spesiell metafysisk oppfatning om at universet er årsaksmessig lukket. (…) Det er ikke noe i klassisk eller moderne naturvitenskap som er inkonsistent med spesielle guddommelige inngrep i verden.»

Utviklingspsykologer vil servere teorier om hvordan hjernen gjennom generasjonene har utviklet egenskaper som gjør oss disponible for religiøse ideer. Men sett at de har rett (noe de lærde strides om), er det i seg selv et bevis på at gudstro bare er oppspinn? Selvsagt ikke, en troende vil jo hevde at Gud gjorde oss disponible for nettopp slike tanker ut i fra et ønske om at vi skulle ha dem! Så det blir ren sirkelargumentasjon.
En gudstroende kan også tenke at Gud gir oss vitenskapelige redskap for å finne ut stadig mer om hans skaperverk, mens en hardcore naturalist i bunn og grunn må anse det som en helt utrolig tilfeldighet at vitenskapen i det hele tatt utvikler seg. Om vi utelukkende er resultat av ren og skjær flaks, hvor også alle våre oppfatninger kun er blitt til som et resultat av generasjoners kamp for overlevelse, er det egentlig umulig å vite om våre nåværende oppfatninger er sanne eller ikke. Alt vi i så fall vet, er at de er preget av omgivelsene. Egentlig er det logisk umulig å tro både på utviklingslæren og naturalismen, og samtidig stole på at det vi oppfatter som virkelighet faktisk er virkelighet.
Og dermed er vi tilbake til scratch.

Sånn sett er det i grunnen lettere for en gudstroende å forholde seg til tanken på evolusjon, siden man kan tenke at den ble igangsatt ut i fra et guddommelig ønske. Uansett må man på et eller annet stadie over i metafysisk tenkning, enten man er naturalist eller gudstroende.

Likevel vet jeg at det er forventet at enhver religionsdebatt skal foregå på motpartens premisser, dersom vedkommende er naturalist. Hennes eller hans ateistiske paradigme er selve utgangspunktet. Vedkommendes standpunkt regnes nemlig i utgangspunktet som selvsagt her i Vesten, siden det i motsetning til mitt er så lett å sette ord på. Dermed blir det den troende som får bevisbyrden. Slik blir til tider ateismen en «like lite aktiv posisjon som sult er et måltid, eller manglende samling av frimerker er en hobby», for å sitere Daniel Joachim Kleven («Den ateistiske bevisbyrden», Vårt Land 28. april 2014). I en ateistisk virkelighetsforståelse regnes det som selvsagt at det er jeg som er preget, eller rett og slett hjernevasket, av oppvekst og miljø, mens ateisten er den objektive.
Som Ravi Zacharias skriver: «Vi hører så mye kritikk fra skeptikere om det de ofte betegner som en en «annenhånds tro», underforstått at mange mennesker tror på Gud bare fordi de står i en viss sammenheng når det gjelder fødsel, familie eller bestemte forhold. Hvis kritikken er rettmessig, og uten tvil er den iblant det, hvorfor viser vi ikke da den samme mistilliten til annenhånds tvil? Hvis det er mulig at et menneskes tro bare er et ekko av en annens tro, er det da ikke også mulig at det er hyklere blant tvilerne?»

Om jeg skal være ærlig, har dette «selvfølgelighetsregimet» som enkelte ateister opererer med, rent ut irritert meg til tider. På den ene side har jeg ateistiske venner som ærlig sier at de ikke tror det finnes noen Gud, noe som selvsagt er en helt real sak. Men så har du de mer aggressive nyateistene, som hevder at vitenskapen for lengst har motbevist at det finnes en Gud, og at troen derfor må basere seg på en naiv ignorering av godt tilgjengelige fakta. Noe som er det reneste vås.
For hvordan skal vitenskapen, som opererer innenfor det naturalistiske paradigmet og forsker på naturen, kunne si oss noe som helst om det som er utenfor naturen? (Og igjen, at det ikke finnes noe utenfor naturen slik vi kjenner den, er selvsagt ikke vitenskapen i noen posisjon til å ha noen som helst formening om på vårt nåværende kunnskapsnivå. Da er vi nødt til å bevege oss over i tro og filosofi.)

*

Bli en «patron»!

Facebook Comments
Published inTro

Be First to Comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?