To ulike opplevelser av nattverd


Foto: Chris Marchand

For en del år siden var jeg på en kristen musikkfestival i Tyskland. Sett med de kristenkonservative og norske brillene jeg hadde på den tiden, var det nok av ting å reagere på under festivalen.
Miljøet som sto bak det hele, var et pønke-miljø hvor mange av mystiske grunner hadde kommet til tro på Jesus, men blitt avvist i tradisjonelle menigheter på grunn av sin kultur. Derfor hadde de startet sine egne menigheter, samt en festival. Selve kulturen hadde dermed ikke blitt polert av A4-kristendom, samtidig som det lå en voldsom «brann for Jesus» i bunn.

Som kristeligiøs nordmann kunne man f.eks. reagere på banneret som hang i det store bønneteltet. For der sto det: «PRAY TO GOD, YOU STUPID MOTHERFUCKERS!»
Og man skal jo ikke banne.
For en kristeligiøs nordmann var det også problematisk at folk sto med den ene hånda løfta i tilbedelse, mens den andre holdt stødig rundt et digert ølglass.

Det var bare et aldri så lite problem med min norske indignasjon: Jeg har sjelden merket Guds nærvær på en så konkret måte som i nevnte bønnetelt. Jeg sto med gåsehud mens tårene trillet. Og jeg kunne ikke unngå å tenke: Dersom du reagerer så kraftig på disse tingene, når Ånden tydeligvis ikke har noe problem med å være her, så må det være fordi du innbiller deg at du er mer hellig enn Den hellige ånd – og det er du til opplysning ikke!

Rundt på festivalområdet ble det på kveldstid fyrt opp mange bål, som folk satt seg rundt hver gang de trengte en pause fra musikken som strømmet fra hovedscenen. Ved disse bålene var det mange som delte nattverd. Det skjedde som regel på følgende måte: En person kom gående med en bærepose med brød og en vinflaske, satte seg ned og introduserte seg, og spurte etterhvert om noen var hypp på nattverd. Så tok hun/han fram brød og vin og sendte rundt til tonene av kassegitar og med bålet som belysning.
Det hele minnet litt om måten som folk røyka hasj under Roskildefestivalen i gamle dager, den tiden det var lov å fyre opp bål der. Bortsett fra at det selvsagt dreide seg om noe helt annet.

Hele den uka ble jeg tilbudt nattverd til stadighet. Enten jeg satt ved et bål, i barteltet, i te-teltet, i bønneteltet eller sto foran scena, så skjedde det ofte at folk forsøkte å samle en gruppe til nattverd. Og jeg kan ærlig si at det er blant de sterkeste nattverdsopplevelsene jeg har hatt.

Som en kontrast til dette, var jeg en gang på en kristen musikkfestival her i Skandinavia. Der skulle det også være nattverd. Det foregikk ved hovedscena, mellom to band. Bandet som hadde spilt i forkant, spilte heavy metal. Bandet som skulle komme etter spilte alternativ rock. Men nå var det altså nattverd, og hele festivalen endret karakter. Musikken ble med ett forferdelig kjedelig og av en type som sannsynligvis ingen av de tilstedeværende likte. Mellom publikumsperringene og scenekanten kom det plutselig gående en prosesjon av menn og kvinner i prestekjoler, som i sakte (skrekk)film. De skulle «forrette» nattverd, som de kalte det.

Jeg tror ikke de var festivaldeltakere, det virket som om de hadde ankommet kun for å dele ut nattverd og deretter forsvinne igjen. De aller fleste var mer enn dobbelt så gamle som festivaldeltakerne. I bakgrunnen fortsatte den begredelige musikken, som skapte en skikkelig begravelsestemning.

Om jeg skal være helt ærlig, føltes det hele så oppkonstruert og teatralsk at jeg etter nattverden angret på at jeg ikke hadde gått og kjøpt meg en pølse i stedet. Tror jeg ville ha fått minst like mye åndelig utbytte av det.

Det er kanskje dumt å sette ting opp mot hverandre på denne måten. Dere får ha meg tilgitt. Jeg er klar over at vi mennesker er forskjellige.
Men for min del var disse nattverd-kontrastene med på å stadfeste min «lavkirkelighet», fordi det hele tydeliggjorde forskjellen på en «embetskirke» og et fellesskap av troende – forskjellen på noen som helt enkelt deler nattverd som søsken i troen, og noen som «forretter» nattverd (som det så fint heter) i kraft av en slags overordnet stilling.

Som sagt, vi er forskjellige av natur, vi mennesker. Men selv har jeg alltid opplevd helligheten sterkest der hvor det er senka skuldre og laidback organisering.
Og jeg tror det er liten tvil om at nattverden rundt leirbålet lignet mest på det de aller første kristne drev med.

Vil du støtte mine skriverier ved å bli en PATRON?

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?