Bibeltolkning (I): Verdenen BAK teksten

dusty-bible-read-me

Inspirert av Biblical Interpretation: An integrated Approach av W.R. Tate, vil jeg servere noen tanker om de tre ulike “verdenene” man må forholde seg til når man skal tolke Bibelen …

Først av alt: Såkalt eksegese handler i stor grad om å undersøke hvordan de aller første leserne av en tekst ville ha forstått den.

Tolkning handler i sin tur om å omgjøre innholdet til noe som angår oss moderne lesere. For selv om tekstene noen ganger omtaler forhold som ikke finnes i vår tid, kan prinsippene overføres på andre problemstillinger.

Tilsammen fører eksegese og tolkning til såkalt hermeneutikk, som er fortolkning av tekster.

Det er i vår tid blitt vanlig å løsrive bibelvers helt fra sin opprinnelige sammenheng. Men man går glipp av poeng dersom man hele tiden leser utenfor kontekst. Leser man Bibelen uten å ha noen hermeneutiske grep i bakhodet, blir boksamlingen helt ulogisk og selvmotsigende. Bibelen består av 66 ulike bøker, skrevet over en periode på flere hundre år, av en rekke ulike forfattere. Om noen f.eks. ikke har en grunnleggende forståelse av forskjellen på den gamle og den nye pakt, vil de bli forvirret når de et sted leser om å holde loven for å unngå synd, og et annet sted om at ethvert forsøk på å holde loven bare vil føre til mer synd. Den samme loven som David lovpriser og har sin “lyst og glede” i, kaller Paulus for “dødens lov”.

For ikke å snakke om at Mosebøkene oppfordret til drap på syndere, mens Jesus stanset de skriftlærde når de forsøkte å følge nettopp dette budet. Det går noen svært grunnleggende skiller i Bibelen mellom før og etter Kristus, og ikke minst før og etter korset.

OK, la oss da se på den første av tre grunnleggende “verdener” vi ivrige bibellesere må forholde oss til …

1. VERDENEN BAK TEKSTEN

Det er viktig å kjenne de historiske forholdene og den ideologiske konteksten en gitt tekst ble til i. Det blir for eksempel ufrivillig komisk når folk tar gammeltestamentlige profetier om “nord” og “øst” og appliserer dem til Russland og Kina.
Og sannsynligheten for at Esekiels profetier tar for seg ting i amerikansk innenrikspolitikk anno 2018, anser jeg som svært liten. De fleste gammeltestamentlige profetier angår politiske forhold i sin egen samtid eller nære framtid.
Bakgrunnskunnskap om de politiske forhold i Midt-Østen fra det åttende til det fjerde århundre f.Kr., vil hjelpe oss med å plassere de fleste profetier i en historisk ramme som tilhører en annen tid enn vår.

Å kjenne litt til forfatterens egen historie, er også en fordel. En tekst er alltid et produkt av en forfatter, og en forfatter er alltid et produkt av sin egen samtid og livshistorie. Bibelen er ikke en tekst som kom med engler fra himmelen, eller som ble direkte diktert av Gud – det har den aldri gitt seg ut for å være heller (i motsetning til Koranen). Den er inspirert av Gud, noe som blir noe annet. Derfor bør selv den mest konservative leser være enig i at Gud har tillatt enkelte forfatteres personlighet å skinne gjennom i tekstene.

De bibelske skriftene er skrevet i en annen tid, og under andre forhold. For å få tak i forfatternes opprinnelige anliggender, må vi foreta noen mentale tidsreiser. Først når vi forstår hvordan tekstene ble forstått i sin egen samtid, kan vi applisere dem til relaterte problemstillinger i vår egen tid.

Språk og grammatikk

Studiet av den historiske konteksten, er også studiet av språk og grammatikk. Om vi ikke veit hva et ord opprinnelig betød, blir jo forståelse umulig. Vi må også være innforstått med at ting alltid vil gå tapt i enhver oversettelse fra et språk til et annet – enkelte nyanser vil uunngåelig forsvinne. (Ofte får vi høre bibelkritikere dra fram eksempelet om at Bibelen sier at “haren drøvtygger”, noe haren ikke gjør. Saken er bare at vi ikke har et norsk ord for det greske ordet i den opprinnelige teksten, men “drøvtygger” er det nærmeste vi kommer. Det er altså ikke bibelforfatteren som ikke har gjort naturfagleksa, men det norske språk som ikke strekker til.)

Fonologi handler om bruken av lyder i et språk. Det er flere fonologiske poeng, og dermed mye poesi, som forsvinner i oversettelse. Flere GT-forfattere liker å bruke såkalt alliterasjon. Salme 119 har rekker på åtte setninger som alle begynner med samme forbokstav. “Hymnen” i 1. Timoteus 3,16 har en spesiell form for rim, hvor det første ordet i hver setning har samme lyd på slutten.

Slikt går vi norske lesere glipp av. Det er også flere humoristiske ordspill i de opprinnelige tekstene, blant annet i Amos 8,2 og 2. Kor 4,8, som går tapt i oversettelsene.

Morfologi er studiet av ordformer. Mens vi på norsk har en tydelig setningsoppbygning, kan ordene i en gresk setning fint plasseres om hverandre og hulter til bulter. Det er det enkelte ords form som avgjør hvilken funksjon det har i setningen.
Og noen ganger må oversetterne rett og slett ta noen valg, siden ordene enkelte steder kan ha flere former.

Ta f.eks. 1. Kor 12,31, som nå er oversatt slik: “Men vær ivrige etter å få de største nådegavene!”
Ordet zelute, som her er oversatt “vær ivrige”, kan egentlig både ha indikativ form (en som beskriver de faktiske forhold) og imperativ form (kommanderende).

Ut i fra sammenhengen kan det altså hende at Paulus er negativ til at de hele tiden søker de største nådegavene, før han i neste vers viser dem at kjærligheten er viktigere enn å søke åndelig status. Om setningen skal oversettes “Vær ivrige!” eller “Dere er så ivrige”, er altså et valg oversetterne må ta – for begge deler kan være korrekt.

Personlig tror jeg – ut i fra sammenhengen – at det er meget sannsynlig at Paulus er ironisk, at han gjør narr av deres streben etter “store nådegaver”, da han anser dette for umodent.

Nå lyder altså slutten av 1. Kor 12 slik: “Er vel alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Gjør vel alle under? Har alle nådegaver til å helbrede? Taler alle i tunger? Kan alle tyde tungetale? Men vær ivrige etter å få de største nådegavene! Og jeg vil vise dere en enda bedre vei:” – så følger det berømte kapitlet om hvor viktigere det er med kjærlighet enn alle slags nådegaver.

Men ville det ikke vært en langt mer logisk tankerekke om de to siste setningene heller lød slik: “Dere er så ivrige etter å få de største nådegavene! Men la meg vise dere en enda bedre vei …”?

Det er heller ikke tegnsetting i de tidligste kildeskriftene, så oversetterne må også her ta noen valg.
1. Kor 7,1-2 er i øyeblikket oversatt slik til norsk: “Når det gjelder det dere skrev om, så er det godt for en mann ikke å røre en kvinne. Men for å unngå hor skal hver mann ha sin kone og hver kvinne sin ektemann.”

Men det finnes flere som mener at betydningen heller skal gå i retning av noe slikt: “Når det gjelder det dere skrev om at det ikke er godt for en mann å røre en kvinne, (så er mitt svar som følger): For å unngå hor skal hver mann ha sin kone og hver kvinne sin ektemann.”

Betydningen blir svært ulik, som vi ser. Hva som er rett oversettelse, må man vurdere ut i fra sammenhengen, ut i fra hva som er mest logisk i forhold til resten av tankerekken. Personlig er jeg tilbøyelig til å tro at den siste er mest logisk – at Paulus her svarer noen brevskrivere som muligens er inspirert av gnostisismen, og som derfor tror at sølibat er det rette, noe Paulus altså avviser.
For ville Paulus – som den eksperten han var på Moseloven – virkelig ha uttalt at det er godt for en mann å være alene, når Gud sier det motsatte i 1.Mosebok? Det finner jeg svært tvilsomt.

Enkelte greske ord har mange oversettelsesmuligheter. Ordet “frelse”, sozo eller soteria, kan bety en rekke ting, slik det også kan på norsk. Det er ut i fra sammenhengen man må se hvordan det brukes i en gitt setning.
Det kan virke som om noen predikanter tror at ordet betyr alle ting i alle setninger. Derfor sier de ting som dette: “Når det står at Gud har frelst oss, betyr dette at han har gitt oss evig liv og en plass i himmelen, at han redder oss fra akutt livsfare, krig og havsnød, at han beskytter oss på alle våre reiser, at han bevarer og benåder oss, at han fører oss ut av trengsel og ut i vidt rom, at han setter oss fri fra ytre og indre trengsel, at han redder oss fra fiender, at han gir oss lindring, frihet, ro, hvile, sikkerhet, trygghet, velstand og helbredelse fra både indre og ytre skader, at han gjør oss hele og fullstendige, og sørger for alt som fremmer lykke, velstand, utvikling, fremgang og helse i våre liv! Kan jeg høre et AMEN?” 🙂

Og for all del: Amen. Jeg er åpen for alle disse tingene, jeg! Men som oversettelse av ordet “frelse” i en gitt setning, er det ikke særlig godt. Da må man velge én av betydningene ut i fra sammenhengen.

Fortsettelse følger …

Gi gjerne noen kroner til prosjektene jeg driver med! Det kan du enten gjøre på Vipps 94 12 36 34, eller ved å bli en patron! Tusen takk, godtfolk!

Facebook Comments
Tro

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?