The Subversion of Christianity

I mange år har jeg blitt tipset om boka “The Subversion of Christianity” av den franske kristen-anarkisten Jacques Ellul, skrevet i 1984 (og utgitt på engelsk i 1986).
Men først i år fikk jeg somlet meg til å lese den, og følte umiddelbar takknemlighet til alle som anbefalte den. Dette var virkelig en bok etter mitt hjerte!

Faktisk hadde den hele avsnitt som lignet så mye på avsnitt i “Jesus VS kristendom” at jeg måtte foreta noen omskrivninger, så ikke folk skulle tro jeg hadde plagiert ham. Selv nå er visse avsnitt så like at jeg er glad jeg med hånden på hjertet kan si at jeg ikke leste denne boka før mitt eget manus var ferdig.

Ellul stiller spørsmålet om hvordan kristendommen har utviklet seg på en måte som står i en så sterk kontrast til det Jesus og Paulus forkynte. Han mener det ikke bare er snakk om en litt uheldig utvikling på enkelte områder, men at evangeliet og kristendommen er fullstendige motsetninger på så å si alle områder.
“There is not just deviation but radical and essential contradiction, or real subversion,” skriver han.

Han mener det skiller seg fra lignende problemstillinger innen f.eks. kommunisme eller islam, siden du i begge disse tilfellene kan finne roten til avvikene i de opprinnelige tekstene. Hos Marx er linken mellom teori og praksis åpenbar, og klassekampen var dermed nødt til å ende opp med en totalitær stat før eller siden, uansett hvor gode de opprinnelige motivene var.

I dag tar de fleste avstand fra Marx nettopp fordi de har sett effektene av det han sto for. På samme måte dømmes også kristne for kirkens handlinger opp gjennom historien. Forskjellen er imidlertid stor, for disse sistnevnte handlinger skyldes nettopp at kristne ikke har tatt Jesus på ordet, men at den romersk-katolske kirke valgte å gjøre stikk motsatt av det Herren befalte.
Dermed er ikke kirkehistorien en naturlig virkningshistorie av Jesu lære, men av noe annet, av at andre maktinstanser kuppet selve begrepet kirke uten å være representanter for det Jesus snakket om.

Ellul utfordrer tanken om at kirkelederne i de første århundrene omgjorde bibelteksten for å få den til å passe med kirkens anliggender. For det er jo det stikk motsatte som skjedde: Kirken gikk bort fra budskapet i originalkildene – det budskapet som fortsatt er tilgjengelig for enhver som måtte ønske å lese det – og satte i gang praksiser som sto i motsetning til det.

Sånn sett har kirkens mest radikale kritikere ofte vært nærmest evangeliet og bibeltekstene. Den virkelige kirken har ofte befunnet seg utenfor det som offisielt har blitt kalt kirken.

Han advarer samtidig mot en tendens i moderne kirkekritikk, som har det med å se alt som er galt med Vesten i lys av den judeo-kristne arv, og sette opp en humanistisk filosofi som dens gode motsats.
For et slikt verdensbilde har også sin opprinnelse i totalitære og forenklede forestillinger, “oss” mot “dem”.
Samfunnets utvikling skyldes mange ulike faktorer, og ikke noe enkelt livssyn eller en bestemt filosofi kan slå seg på brystet og hevde å ha rene hender i så måte.

Så pleier også kirken å si til sitt forsvar at ting er bedre i dag. Hekser blir ikke lenger brent. Men det er i selve denne grunntanken at Ellul finner et stort problem: At kirken har vært en del av den til enhver tid rådende maktstruktur. Kirken har fulgt enhver generasjons dominerende trender.
Et voldelig samfunn fikk en voldelig kirke, et tolerant samfunn har fått en tolerant kirke.

Dermed gjenstår problemet, siden det bibelske budskap egentlig er noe radikalt annerledes enn filosofien bak enhver makt- og samfunnsstruktur, god eller dårlig, og dermed aldri kan bli en religion som bare kan assimileres inn i disse strukturene, uten at man øver vold på kjernen av budskapet.

Budskapet om at Gud ble menneske, døde og oppstod for å utslette våre synder, at han lever i blant oss gjennom Den hellige ånds nærvær – det kan aldri bli til en “isme”.
I det øyeblikket du skaper “lutherdom”, står Luthers anliggender i fare. I det øyeblikket Sartre aksepterte “eksistensialisme” som et eget begrep, slo han beina under det han ønsket å si.
Alle “ismer” – det være seg positivisme, sosialisme, materialisme, republikanisme, spiritualisme, idealisme osv. – har det til felles at hevder å representere en bestemt filosofisk tanke eller ideologisk trend. Problemet er bare at i det øyeblikket noe blir en “isme”, blir det ofte samtidig fristilt fra den opprinnelige tanken eller ideologien. Et krystallklart budskap vannes ut med det samme du legger en “isme” bak ordet.

Da assimileres nemlig budskapet opp i noe større, en bevegelse, en institusjon – et eller annet som sluker budskapet og selv blir større enn det. Og i noen tilfeller helt uavhengig av det.

Dette problemet blir ekstra stort når det gjelder det kristne budskapet. For det budskapet dreier seg om noe langt mer – eller noe helt annet – enn en ideologi eller et ideal eller en filosofi å strekke seg etter. Desto tydeligere blir det at “kristendom” ofte er lite kristen, siden den degraderer budskapet til å bli nettopp disse tingene. Kristendommen forsøker å gjøre Den hellige ånd arbeidsløs ved hjelp av rent menneskelige tanker om hva storhet er.

Boka er herved anbefalt, som dere skjønner.

*

Kunne du tenke deg å bli en PATRON for prosjektene mine? Har nå nådd 91 % av første mål. Tusen hjertelig takk!

Ellers må du også gjerne gi driks til bloggen på Vipps 94 12 36 34. 🙂

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?