Alle inn i varmen

venner

Det er få ting jeg synes er mer ekkelt enn korrekthet. Både politisk og religiøs korrekthet gir meg frysninger.

Selv om politisk og religiøs korrekthet ofte befinner seg i motsatte ender av debattene, er det nøyaktig samme retorikk som brukes, om man glemmer alt som heter sak og kun ser på selve debatt-teknikkene. Det er samme … vibb (i mangel av bedre ord).
Det handler gjerne om å gi motparten kollektive stempler som skal definere dem fullt og helt som mennesker, og på den måten gjøre dem ansiktsløse, enten vi snakker om bruken av slitsomme klisjeer som “mørkemenn” på den ene siden eller motsatsen “syndere” på den andre siden.
Same shit, different wrapping.

Misforstå meg ikke. Det er ikke korrekte meninger jeg reagerer på. Jeg tror faktisk det finnes meninger som er korrekte i god forstand. Tror det finnes rett og galt. Selv fremmer jeg sterke meninger om det jeg tror er rett, ikke minst her inne i bloggen.
Men “korrekthet” er noe helt annet. Det handler om hvordan man formidler disse meningene. Om vibben man utstråler som meningenes representant. Korrektheten jeg snakker om her, er altså helt uavhengig av selve meningene.

Korrektheten er det motsatte av misjonerende. Den er ikke opptatt av å overbevise, overtale, formidle eller omvende. Den er ikke ute etter å få flere med i leiren. Nei, den ønsker bare å ha rett, og ferdig med det. For selve korrekthetens skyld i seg selv.

Det handler om måten man bevisst forsøker å torpedere ethvert forsøk på kommunikasjon eller forståelse. Måten man fosser ut med hersketeknikker uten å innse at det er det man gjør. Måten man konsekvent bryter alle Arne Næss’ normer for saklig diskusjon.

Jeg hater det når meninger kun blir formidlet for å oppnå applaus fra likesinnede. Og det er så fort gjort, vi må alle passe oss for denslags smitte.
Hvor enkelt er det vel ikke å joine diverse hylekor på Facebook, i trygg forvissning om at 99 % av alle fjesvenner vil gi en cred for det? Man vet kanskje at ens stemme ikke er nødvendig i en gitt sammenheng, siden alle allerede er enige om det samme som en selv. Likevel er det så fristende å bli med i koret, sparke inn dører som for lengst er åpne, slik at vi alle kan klappe hverandre på skuldrene fordi vi ikke er som de andre idiotene (som ikke er i vår venneflokk).
Ligger det kanskje en slags usikkerhet i det hele, et behov av å få bekreftet at man tilhører den “rette” siden?

Siden korrektheten er det motsatte av misjonerende, ser jeg tre tydelige kjennetegn:

1. Korrektheten ønsker å isolere annerledes tenkende fra fellesskapet.

Det var derfor Jesus og de rettroende hele tiden kom dårlig overens. Ingen fikk så mye kjeft for at han hang med “feil folk” som det Jesus gjorde. Og Jesus hang ikke med disse folka fordi han nødvendigvis aksepterte eller var enig i deres livsførsel. Nei, han sa ting som at “det er de syke som trenger lege”, når folk spurte hvorfor han var sammen med “syndere og tollere”.
Så Jesus hadde en agenda. Men like fullt: Han hang med dem.

Han forsøkte ikke å omvende dem ved å skrive kronikker i religiøse aviser som tollerne ikke leste likevel, bare for at fariseerne kunne se hvor flink han var til å argumentere. (Hint, hint.)

Det er så lett å lage et romantisk bilde av det faktum at Jesus hang med “syndere og tollere”. Vi ser for oss slike utstøtte som de fleste føler omsorg for, som vår tids narkomane og prostituerte.
Men vi må huske at tollerne var noen økonomiske svindlere og landsforrædere. De sto i ledtog med den brutale overmakten. Det var ikke bare snakk om “populære” syndere, de som alle innerst inne synes synd på. Ikke bare utro kvinner som de skriftlærde ville steine.
Nei, det var også snakk om drittsekkene.

Jeg tror utfrysing sjelden gir gode resultater. Hva om vi – bare som et eksperiment – forsøkte oss på kompromissløs kjærlighet til alle mennesker ett års tid? Og da mener jeg til og med drittsekkene.
Vil verden bli verre av det? Vil drittsekkene endre alle de andre, og ikke motsatt? Vil de dårlige holdningene og umoralske tankene vinne – eller kanskje vice versa?
Jeg tror det siste. “Slett selskap forderver gode seder”, sies det. Det kan hende. Men prinsippet fungerer vel motsatt vei også, og mennesker som er noenlunde bevisste bør se det som sitt ansvar å påvirke andre positivt.
For intet selskap i det hele tatt, eller bare selskap med likesinnede, fører ihvertfall ingen vei for noen.

(OK, siden jeg nevnte Jesus, får jeg vel også nevne at det i Det nye testamentet finnes et eksempel på at Paulus ba sine venner om å fryse en person ut av fellesskapet – slik at han kunne gå i seg selv. Til det vil jeg si at det dreide seg om et ekstremtilfelle. Vi vet f.eks. at fyren lå med mora si, og at motivet for utfrysningen var at han skulle innse hvor på bærtur han var. Vi ser at han etterhvert innlemmes i fellesskapet igjen, etter at han fått seg en wake up call.
Som sagt, dette var et unntakstilfelle. Og for all del: Har du en kompis som kliner med mora si hele tiden, er du tilgitt om du ikke er så hypp på å henge med paret på byen!) 🙂

2. Korrektheten ser kun meninger, ikke mennesker.

Kanskje er jeg blitt gammel, men livet har lært meg at et menneske alltid – ALLTID – er mer enn sitt synspunkt i én bestemt sak.

Det er f.eks. ikke slik at alle som tror at homofili er synd, er onde og intolerante maktmennesker med horn i panna, eller religiøse fanatikere med fråde rundt kjeften og glassaktig blikk. Noen av dem er vaffelstekende bestemødre med stort hjerte for alle slags mennesker, og om du som homofil oppsøkte dem, ville du blitt møtt med verdens største klem. For det er ikke slik at de anser homofile som ekstra syndige i forhold til andre; de tror gjerne også at alkohol, samboerskap, tobakk, kortspill, Hollywood-filmer, gjengifte +++ er synd, og ikke minst at de selv er syndige. Og mange av dem har slett ingen skala for gradering av synder, hvor enkeltsynder anses for verre enn andre. Faktisk har noen av dem svært liten grad av “oss og dem”-tankegang i forhold til mange andre, siden de anser hele menneskeheten som syndig – men tilgitt. Deres syn på hva som egentlig er synd og ikke, preger derfor ikke deres oppførsel overfor annerledes tenkende i nevneverdig grad. Siden nåden gjerne utgjør en stor del av hele deres konsept, sier ikke nødvendigvis synde-teologien deres noe som helst om selve menneskesynet eller holdningene de har til enkeltindivider.

Men jeg tror dessverre en slik tanke er vanskelig for mange å akseptere. De vil helst ha et svart/hvitt verdensbilde, med tydelig definerte båser som de enkelt kan forholde seg til – med onde/gode, konservative/liberale.

Hva ville skjedd om man forsøkte å nyansere alle slike verdensbilder og båser? Ville samfunnsdebatten tatt skade av det?

I det minste kan vi prøve å gjøre et større skille mellom sak og person, som en aldri så liten begynnelse på ekte toleranse. Her er Protestfestivalen inne på noe. Jeg hadde gleden av å delta der for en del år siden. Siden settingen og byen Kristiansand er såpass liten, ble det til at aktørene hang sammen før og etter arrangementer. Man hadde ikke så mye annet valg, med mindre man ville isolere seg på hotellrommet sitt.
Og det var noe utrolig oppløftende i å se at folk som nærmest freste mot hverandre i ulike debatter, skålte sammen på puben etterpå og snakket om helt andre ting. Det var debattklimaet sitt, det!

Like barn leker ikke nødvendigvis best. Noen av de dølleste folka man kan henge på byen med, er jo de som er enige i ett og alt!

3. Korrektheten er opptatt av å henge med de rette folka, av hensyn til egen image.

En gang skrev jeg i bloggen at jeg skulle ta en kaffe med Jan-Aage Torp, som jeg da nylig hadde vært ganske krass mot i et blogginnlegg.
Da begynte mange på den ene siden å snakke om at dette ga en veldig “god signaleffekt”, fordi det viste at Jesus-troende kunne være venner til tross for sterke uenigheter. Mens mange på den andre siden snakket om at det ga “uheldige signaler”, fordi det kunne virke som om jeg ga en aksept til hans syn på ulike ting.

Og det er jo ikke umulig at han fikk høre lignende ting i sin egen leir, at det å ta en kaffe med David Åleskjær var å gi en godkjenning til “liberal” kristendom.

Signal meg her og signal meg der. Målet for det hele var å ta en kaffekopp sammen. Punktum!

Kan man kun drikke kaffe sammen med meningsfeller? Må man passe seg for hvem man blir sett sammen med?

Til helvete med både korrektheten og signaleffekten! Lever du som et helt og ærlig menneske, vil summen av dine handlinger utstråle det du virkelig står for uansett.

“I want my spirituality to rid me of hate, not give me reason for it,” skriver Donald Miller. Amen. Jeg ønsker at tydelige standpunkt i enkeltsaker aldri skal føre til avstandstaken fra mennesker. Jeg vil forbeholde meg retten til å drikke kaffe/øl med hvem som helst som måtte ønske å ta en kaffe/øl med meg.

For pastorer og kirkelig ansatte burde det vært påbudt å henge minst en kveld i uka på et utested. Og ha minst én nær venn som er ihuga ateist. Blant Dawkins-disipler burde det vært en selvfølge at man har minst én tungetaler i sin nærmeste omgangskrets. For homoaktivister burde det være obligatorisk å spise vafler sammen med noen av de man har omtalt som “mørkemenn”. Og er du en konservativ kristen som ikke har minst én Jesus-troende homo i venneflokken, burde du egentlig miste retten til å engasjere deg så veldig i kristenpressens mange homodebatter.

Selv føler jeg meg heldig, fordi jeg har møtt så mange mennesker med tydelige meninger, uten at de som personer har vært “korrekte” i negativ forstand. Det har gjort det mulig for meg å vanke i svært ulike miljøer uten å bli uglesett i noen av dem. Det er jeg enormt takknemlig for!
I de tjue årene jeg vanket på dypt savnede Elm Street, hang jeg mye med folk som var sterkt anti-religiøse, og som ikke la en finger i mellom når de uttrykte sitt syn på min tro. Men ikke én eneste gang – på tjue år – opplevde jeg å bli dissa fordi jeg hadde denne Jesus-troen, selv om den førte til noen heftige debatter fra tid til annen.
Samtalene gikk alltid på sak, ikke person; på tro som fenomen, ikke på troende mennesker som enkeltindivider.

Jeg tror det var noe magisk med bardisken på Elm som hevet oss alle over den småligheten som ofte finnes mennesker i mellom! (Og jeg har en liten bit av den bardisken her på kontoret, så magien lever videre her på grunn av dette hellige relikvie.)

På samme måte føler jeg meg svært velkommen i flere menigheter, selv om jeg ikke er helt stuerein. Selv om jeg veit at mange av mine mer konservative kristne venner mener jeg er en synder, opplever jeg aldri nedlatende blikk eller noen krampaktig vennlighet (du vet, såkalt “love bombing”) fra deres side – kun senkede skuldre og oppriktig vennlighet.

Takk for at jeg kan ha så mange forskjellige mennesker i min omgangskrets! Og takk for at jeg ikke behøver å holde kjeft om egne standpunkter for å beholde dere!

Og som skrevet står: Den som har blitt vist kjærlighet, skylder å vise kjærlighet til andre. Det er en deilig følelse: Jeg føler i øyeblikket ikke behov for å boikotte noen mennesker. Det er rett og slett ingen jeg kan komme på som jeg ser noe behov av å ekskludere fra det gode selskap. (Jeg har ingen venner som ligger med mora si.) (Så vidt jeg veit, da …)

Kanskje har det som sagt med alderen å gjøre, for slikt følte jeg det absolutt ikke tidligere. Da var det “dem” og “oss”, både da jeg vanket på Blitz og da jeg vanket i Ny Generasjon. De radikale politiske miljøene og de radikale religiøse miljøene på 1990-tallet hadde egentlig svært mye til felles, har jeg innsett i ettertid.

Jovisst føler jeg fortsatt behov for å få enkelte folk til å forandre meninger. Men det tror jeg altså ikke de gjør dersom de bare får lov til å henge med likesinnede.
Er du rasist, så henger jeg gjerne sammen med deg! Jeg tror du er helt på jordet, og kommer kanskje til å bruke mye av samtalen på å formidle nettopp det. Samtidig husker jeg på 1990-tallet, hvordan kvasi-rasister som hele tiden fikk grisebank og ble stemplet som nynazister, endte opp som radikale og farlige, nettopp fordi de ble isolert fra alle sunne og oppegående mennesker.
Det er fort gjort å begynne å leve opp til stemplet man får av sine fiender. Blir man først gjort til martyr for en sak, kan det jo tenkes at man i større grad begynner å brenne for saken.

ALLE vil ha godt utbytte av å henge mer med meningsmotstandere. Har du gode meninger og er et bevisst menneske, utgjør det ingen fare. Ens egne tanker blir foredlet i møte med annerledes tenkende. De blir … slipt. Også risikerer man å oppleve at meningene blir enda sterkere og mer velbegrunnede, mens holdningene til meningsmotstandere samtidig blir rausere. Ja, det er faktisk mulig.

Boikott fungerer kanskje på internasjonalt nivå. Det funker dårlig oss enkeltindivider imellom.

*

Har du lest helt HIT? Wow!

Føl deg gjerne fri til å gi litt driks til skribenten på VIPPS 94 12 36 34. 🙂

Eller kunne du kanskje tenke deg å bli en PATRON, slik at jeg får mulighet til å skrive mye mer framover?

Tusen hjertelig takk!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?