Ikke lenger kristen


Shane Claiborne sukker på Twitter over at det har blitt vanskelig å kalle seg “evangelikal kristen” i USA, siden folk automatisk forbinder ordet med det å være Trump-tilhenger. Han siterer Kierkegaard: “Når ALT er kristent, er INGENTING kristent.”

Det minner meg om da Lisa Maria Hareide gjenga en fortvila venninne som ikke lenger ønsket å kalle seg kristen.

Og jeg forstår veldig godt greia. Jeg droppet selv kristennavnet for mange år siden av beslektede årsaker (selv om jeg stadig forsnakker meg og bruker betegnelsen “kristen” fra tid til annen, når det måtte passe).
I den anledning legger jeg ut det jeg skrev den gang, i 2001 …

*

«Det er fullt mulig å være en god kristen uten å tro på oppstandelsen og lignende latterlige myter».
Ordene kom fra en ellers oppegående redaktør i en TV-debatt.

Det spørs om de første som ble kalt kristne i denne verden ville vært enige med ham. En av dem, Paulus, skrev: «Dersom Kristus ikke er oppstått, er vår tro ingenting verdt. Da er vi de ynkeligste av alle mennesker.»

De første kristne gikk ikke i døden på grunn av et ønske om å være gode og tradisjonsrike nordmenn, men på grunn av sin tro på nettopp Jesu oppstandelse.

Da jeg hørte redaktørens uttalelse, ble jeg minnet om ordene jeg fikk høre fra en ungjente etter et foredrag jeg holdt på en ungdomsskole. Hun sa: «Jeg er også kristen, men jeg tror bare ikke på de dærre Jesus-greiene.»

Før de Jesus-troende ble regnet som «kristne», ble de kalt for «Veien». Saulus ba for eksempel om fullmakt til å «føre alle han fant som hørte til Veien, i lenker til Jerusalem, både menn og kvinner» (Apg 9:2). De som hørte til Veien, ble regnet for å være en sekt.
Først etter en stund fikk de navnet ”kristne”, som vi kan lese i Apg 11,26: «Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne.»
Ordet ”kristen” stammer fra ordet ”Kristus”. Det betydde vel noe i retning av «wannabe-Kristus» eller «mini-Kristus». Selv om det sannsynligvis opprinnelig var ment som et hånlig økenavn, likte de første troende ordet og tok det i bruk. (Akkurat som jeg i dag kaller meg en kjetter!)

I dag har ikke ordet “kristen” lenger samme betydning. Det kan bety omtrent hva som helst. Det er veldig mye som i dag kalles «kristent» eller «kristendom», som ikke har noen som helst link til Jesus Kristus, men snarere til vestlig kultur. Noen kaller til og med Norge for et “kristent land”, noe som må være den dårligste vitsen siden den om hvem som kunne tisse lengst av dansken, svensken og nordmannen. Og mange liker å snakke om “den kristne kulturarven”, som ofte er et uttrykk for tradisjoner du skal få rimelig billig av meg, og som noen til og med bruker rasistisk.

Da jeg for en tid tilbake bodde noen måneder i henholdsvis Berlin og London, oppdaget jeg at det i disse byene var mange Jesus-troende som nektet å kalle seg kristne. I London brukte de fleste ordet kun dersom de tilhørte Den anglikanske kirke, altså statskirken. De som tilhørte andre kirkesamfunn, brukte heller ord som «believer», «follower» eller «disciple».
I Berlin opplevde jeg at en troende ble regelrett fornærmet da jeg spurte om han var en kristen. «KRISTEN?!? Nei, jeg følger jo Jesus!» sa han indignert, som om jeg akkurat hadde kalt ham satanist.
Han så på det å være kristen og det å følge Jesus som motsetninger i den kulturen han var en del av.

Det fikk meg til å tenke. Det er jo ikke slik at vi som tror nødvendigvis bruke tittelen «kristen» om oss selv. Det var ikke Jesus som ga den til oss, det var tvert i mot hedningene i Antiokia. Den eneste tittelen jeg kan se at Jesus selv ga sine etterfølgere, er “venner”: «Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far». (Joh 15,15)

Nå har jeg kommet fram til følgende: Dersom du som troende føler at folk i dine kretser forstår sånn cirka hva du står for om du bruker ordet ”kristen”, så bruk det! Men om du føler som meg, at det ordet bare fører til misforståelser og fordommer og egentlig ikke representerer det du står for i det hele tatt – hvorfor i all verden bruke det da?

Jeg skammer meg ikke over min tro på Jesus. Den bærer jeg i mitt hjerte med stolthet. Og det hjertet er fullt av, kommer som regel ut av brødsaksa. Det er ikke noe emne jeg snakker mer om her på jorden enn Jesus Kristus.
Men likevel merket jeg alltid en flau bismak i munnen når jeg kalte meg «kristen» overfor ikke-troende. Hvorfor det?
Fordi jeg visste hva slags bilder de fikk i hodet når de hørte den tittelen. De bildene, som de dermed trodde jeg sto for, siden jeg kalte meg kristen, hatet jeg sannsynligvis enda mer enn dem.

Så, etter mye om og men, har jeg kommet fram til at jeg ikke lenger kan eller vil kalle meg en kristen.

Det handler ikke om å ha en elitisk form for tro, hvor «vanlige kristne» ikke er gode nok. Det handler heller ikke om en ekstrem individualisme, hvor jeg føler behov for å distansere meg fra nitti prosent av verdens Jesustroende.
Nei, for meg koker det i grunnen bare ned til at folk forbinder ulike ting med de samme ordene, og at hva vi faktisk formidler er langt viktigere enn ordene vi bruker.
Vi befinner oss i ulike miljøer, og de fleste troende føler sikkert at folk forstår selve “greia” dersom de bruker ordet kristen om seg selv. Som sagt: I så fall bør de absolutt fortsette å bruke det!
Men i mitt tilfelle følte jeg at tittelen “kristen” bare førte til lange omveier i enhver samtale jeg hadde om tro. Derfor føler jeg meg altså ikke programforpliktet til å kalle meg det.

Noen ønsker å bruke betegnelsen «kristen» i et håp om å vise folk en annen side av hva det innebærer. Bra for dem, jeg kan bare ønske dem all mulig lykke til i forsøket på å revolusjonere innholdet i begrepet for nordmenn flest. Håper de klarer det, og i så fall skal jeg begynne å bruke betegnelsen igjen!
Men akkurat nå, i de miljøene jeg vanker i, er tittelen «kristen» ikke særlig dekkende for det jeg står for, selv om min tro på Jesus er sterkere enn noensinne.

*

Uansett hva man velger å kalle seg eller ikke, er det viktig å innse at vi mennesker ofte assosierer ulike bilder med de samme ordene, fordi vi har forskjellig bakgrunn, oppvekst og kultur. Dette kan være litt skummelt, fordi vi lett kan prate fordi hverandre.

Det har gjort meg obs på en ting, som jeg stadig får bekreftet: Når folk sier at de hater Jesus, er ikke det alltid sant. Det de hater, er bildene de har fått servert av ham gjennom kristendommen. Og de bildene hater sannsynligvis jeg også i svært mange tilfeller.

Derfor blir jeg ikke lenger satt ut om folk med en gang tar sterk avstand fra det jeg sier. For det er nemlig ikke sikkert de tar avstand fra kjernen i innholdet. De tar bare avstand fra bildene de forbinder med ordene jeg bruker. Og derfor må jeg bli flinkere til å finnne andre ord, andre vinklinger, andre innganger til samtalene.

De bildene som kirken og kristendommen og paver og prester og predikanter har gitt av Jesus gjennom historien, har ofte vært helt sprø. Ja, vil jeg si det så sterkt at dersom man ikke på en eller annen måte gjør opprør mot det tradisjonelle Jesus-bildet de fleste nordmenn vokser opp med, er det nesten umulig å få noe forhold til den virkelige Jesus.

Vi har et uttrykk som kalles «fulle gruff-begre». Ofte kan en liten setning utløse veldig store reaksjoner, fordi et «gruff-beger» var fullt. Dette kan ofte oppleves i nære forhold. La oss si at kona kommer med en kritisk bemerkning, som mannen biter i seg. Så skjer det igjen. Og igjen. Og igjen. Og mannen biter det i seg hver gang, og kommenterer det ikke.
Men så plutselig, når kona kommer med en liten kritikk noen måneder senere, klikker mannen i vinkel og tar helt av. Og kona forstår ingenting, hun kom jo bare med en bitteliten slengbemerkning!
Men saken var altså at reaksjonen hun fikk, ikke bare var for den ene lille bemerkningen, men for 987 lignende bemerkninger. Mannens «gruff-beger» var blitt fullt, og derfor kom alt det opplagrede ut på én og samme gang.

Før forsto jeg ingenting når jeg møtte voldsomt hat på grunn av min tro. Men i noen tilfeller skyldtes det nok at enkelte har fått så utrolig mye kjipt servert av kristendommen opp gjennom årene. Så ble det jeg som måtte ta støyten for det, fordi jeg representerte den siste dråpa det ikke ble plass til i begeret …

Men det var ikke nødvendigvis noe galt med dråpa jeg serverte. Det var bare det at ordene jeg brukte, skapte bilder av kjipe ting i vedkommendes bevissthet. Vi assosierte forskjellige ting med de samme ordene, på grunn av forskjellig bakgrunn og forskjellige opplevelser i livet.

Om du som leser dette tilfeldigvis ser på deg selv som en motstander av Jesus og evangeliet, er du sikker på at du er det? Sikker på at du ikke bare er imot den menneskelagde religionen folk har skapt i hans navn? Er det kanskje amerikanske (eller norske) TV-predikanter du har problemer med? Eller Den norske kirke? Pinsebevegelsen? Trosbevegelsen? Jesus Revolution? Eller eventuelt den jesusen du fikk presentert da du var liten og gikk på søndagsskolen, han som begynte å gråte fordi du ikke klarte å sitte stille hele tiden? Kanskje det bare er skuespillerne i diverse Jesus-filmer gjennom årene som har gitt deg kjipe vibber, eller de tamme og bleike maleriene som liksom skal fremstille Kristus? Er det pompøse mannfolk i prestekjoler, som går i lange prosesjoner mens de svinger på røkelseskar og har en sterk hang til det teatralske og svulstige – er det kanskje deres klubb du har litt noia for å bli med i?
Eller er det kanskje noen enkeltkristne som har oppført seg naivt eller dumt i møte med deg?
(Det kan forresten godt hende David Åleskjær har vært en drittsekk mot deg, også. Han har vært det til tider. Selv om Jesus er satt på saken, tar det litt tid i slike håpløse tilfeller.)

Selv de som ikke er troende, har jo dannet seg et slags bilde av hva dette med Jesus egentlig går ut på. Alle tror de vet sånn cirka hva de tar avstand fra.
Men jeg vet at ingen kan forstå hva dette med Ånden går ut på, om de ikke har smakt dens kraft. Og det er vanskelig for meg å sette ord på de åndelige opplevelsene jeg har hatt med Skaperen, fordi det ikke finnes felles referanserammer i vårt språk. Derfor høres det alltid bare ut som tåpelige kristen-klisjeer hver gang jeg forsøker å formidle det. Ikke rart folk tar avstand fra slik dårlig språkbruk! 🙂
Jeg vet også at om alle hadde smakt det jeg har smakt, ville vi hatt et helt annet utgangspunkt for samtale. Og det sier jeg ikke i et slags forsøk på en hersketeknikk som umuliggjør enhver fornuftig debatt, men det er min ærlige og oppriktige mening.

Jeg har hørt en del religiøse predikanter si at det norske folk har fått servert evangeliet så utrolig mange ganger nå, og at vi derfor heller må fokusere vår forkynnelse mot land hvor ingen har hørt om Jesus før. En brukte følgende bilde: Hva om Jesus, når han skulle mette de 5000 med fisk og brød, bare hadde servert de første 15 om og om igjen?
Jeg forstår jo at det ble sagt med de beste intensjoner, nemlig ut i fra et ønske om å få flere medarbeidere og givere i ulike misjonsarbeid utenfor Vestens grenser.
Men bildet halter likevel. For hva om de første 15 ikke hadde fått fisk og brød, men bare en suppe kokt på Judas sine sure sokker?

Er det virkelig slik at det norske folk har fått servert EVANGELIET? Har de ikke for det meste fått servert KRISTENDOMMEN, denne ynkelige og nederlagsdømte kopien av Jesu budskap?
Når de tror de tar avstand fra evangeliet, tar de ikke da egentlig ofte avstand fra loviske kopier – som mange av oss som tror på evangeliet også tar avstand fra?

Ikke at jeg innbiller meg at alle mennesker egentlig elsker Jesus innerst inne uten å vite om det selv, og at alle vil bli med i folden bare vi troende finner rett språk.
Selvsagt ikke.
Det finnes folk som har satt seg godt inn i hva det hele går ut på, som snakker samme «språk» som meg, og som kanskje til og med har vært en del av det hele, men som likevel tar kraftig avstand.
Jeg har heller ingen forestilling om at alle skal respektere min tro. Senest i går leste jeg en rapport fra Amnesty International som fortalte at kristne er den gruppen som forfølges mest i verden, og at dette er uhyre underkommunisert i vestlige medier. Nå er jeg så heldig å bo i et land hvor vi som regel finner ut av det med hverandre og klarer å skåle sammen til tross for sterke uenigheter. Jeg lever ikke med en konstant drapstrussel hengende over meg (selv om jeg fikk en slik ved ett tilfelle), slik mange trossøsken i andre deler av verden gjør.
Men også her på Berget kan man til tider oppleve kraftig aggresjon for sin tro. Og det er jeg forberedt på. Jeg er klar for å møte hat og motstand. Det er dessverre en del av pakka for alle som brenner for noe her i verden.

Men det er én ting som er uhyre viktig for meg: Skal du hate meg på grunn av min tro, vil jeg vite at jeg blir hatet for noe jeg faktisk står for, ikke for noe du bare innbiller deg at jeg står for.

*

Tilbake til dette med ordet ”kristen”, før jeg sporer helt av. Jeg føler altså at min tro, i de kretser hvor jeg vanker, i Norge, i dag, ikke er godt representert av dette ordet. Det vekker for mange assosiasjoner til ting jeg faktisk tar avstand fra. Ved å kalle meg kristen, tas jeg til og med til inntekt for ting som representerer det stikk motsatte av min tro. Ja, ting jeg anser som anti-kristne. Plutselig blir jeg f.eks. bedt om å forsvare de bålene som enkelte prester fyrte opp for hundrevis av år siden. I min historieforståelse og religionsforståelse var det jo nettopp slike som meg som ble brent! Kjettere og hekser opp igjennom har ofte vært karismatiske Jesus-etterfølgere, som ble brent av en falsk og satanisk greie som hadde kuppet navnet ”kirke”.

Ja, selv i samtaler med enkelte selverklærte “satanister” har vi oppdaget at vi stort sett har det samme fiendebildet. Forskjellen var bare at de kalte det for “kristendom”, mye av det jeg ville kalt “djevelskap”!

Kaller du deg “kristen” i Norge i dag, vil folk tenke at du har fordommer mot homofile, at du er veldig glad i det sakrale og høykirkelige gudstjenester, at du liker gospel og orgelmusikk og vafler og sier “søren klype” når du slår seg – for å sette det litt på spissen. Det er liksom en hel kultur du automatisk blir tatt til inntekt for.
Og den kulturen har jeg aldri funnet meg til rette i.

Om du tar problematikken over på et internasjonalt nivå, blir ordet “kristen” ofte synonymt med Vesten. Dette er svært problematisk!
Mange troende her i Norge vil f.eks. gjerne at muslimer skal bli kristne. Men de samme menneskene er sterkt imot pornografi. Problemet er bare at mange i muslimske land har fått smake vestlig kultur gjennom satellitt-tv. De har fått se porno, vold og utroskap – det som i deres øyne er kristne filmer.
Så når konservative kristne Stine fra Karmøy vil at muslimer i Saudi-Arabia skal bli kristne, vil hun i praksis at de skal omfavne alt det som hun selv har tatt avstand fra.

La meg til sist få skyte inn at det å ikke kalle seg ”kristen”, er mer enn et billig retorisk poeng for meg. Det handler ikke bare om å ikke ville kalle seg kristen, men rett og slett om å ikke være kristen, heller.
Jeg tror at Jesus var Guds sønn. Jeg tror han er et evig og guddommelig vesen som gikk inn i tiden for å bli en del av den skapningen han selv hadde vært med på å skape. Jeg tror han har gitt meg sin Ånd, og mener å oppleve hans nærvær i min hverdag.
Men jeg tror ikke på kristendommen. Jeg tror ikke på noen uavhengig virkning i sakramentene. Jeg tror ikke på barnedåpen. Jeg ble ikke konfirmert. Jeg tror ikke på noe eget presteskap eller noen ordinasjon. Jeg tror ikke på den pietistiske, religiøse kulturen. Jeg vantrives med enhver form for høykirkelighet.
Jeg ønsker heller ikke å leve opp til de forventningene folk innenfor “kristensirkelen” har til andre som kaller seg kristne.

Jeg er rett og slett ikke en kristen.

Men spør meg gjerne om Jesus, da har du skravla gående, som du skjønner! 🙂

Facebook Comments
Tro
One comment on “Ikke lenger kristen
  1. Veldig interessant å lese dette, både fordi jeg da blir bedre kjent med deg og din tro, men også fordi jeg er KRLE-lærer, og da er det viktig for meg å bli kjent med mer enn akkurat det som står i læreboka om hva en kristen er.

    Jeg kan fullstendig forstå logikken din, og etter å ha lest en del i bibelen i løpet av disse årene på høgskolen så er det mange ting jeg følger deg i når det kommer til å se forskjellen mellom det Jesus faktisk sa og gjorde, og det som blir sett på som kristendom nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?