Cure # 2: Folkets Park, Arvika, 11. juli 2002

curedavid2

Cure # 1

Det skulle gå hele ti år før jeg fikk se The Cure igjen. De ti merkeligste åra i mitt liv, men det er en annen historie.

Jeg husker de store forventningene før denne konserten (som selvsagt ble mer enn innfridd, for å foregripe begivenhetenes gang). Siden sist hadde The Cure antatt magiske proporsjoner i mitt sinn, og jeg hørte vel nesten ikke på noe annet. Sånn er det i grunnen fortsatt …

Undertegnede og hans daværende kjæreste dro til Arvika sammen med lillebror Thomas og den levende legenden Peter Bergsaune.

Arvika-festivalen var en litt merkelig festival. For det første var det kun ølservering på et svært avgrenset og stappfullt område. Utenfor dette området, som befant seg et stykke unna alle scener, var det bare folk-øl å få. I likhet med “alkoholfrie” festivaler flest, innebar det at folk drakk seg drita fulle før konsertene. (Ingen festivaler har så mye flatfyll som de såkalt alkoholfrie. Ta for eksempel Granitt-rock, som presenterer seg som en familievennlig og alkoholfri festival. Er klin umulig å være der med barn etter kl 18, fordi folk rett og slett raver rundt. Mens på de fleste andre festivaler, hvor alle kan få kjøpt øl når de vil, er det helt problemfritt å ha med barn. I dette ligger det sikkert et dypt alkoholpolitisk budskap, men det får vi se på en annen gang.)

Maten på stedet var også skikkelig drit (sett med de bortskjemte øynene til en som lever i vestlig luksus). Det eneste vi fant som ikke var korv och mos og ymse avarter av bensinstasjonsmat, var en campingvogn som solgte ELG-KEBAB! Yepp, du leste riktig. Det var en original og hyggelig bygdetulling av en svenske som pushet matretten, og han hadde visstnok skutt elgen selv.
Jeg mistenker at han hadde skutt elgen mange år i forveien, og at den hadde ligget i solsteik siden det. For kjøttet var så salt at det kun smakte salt, og likevel måtte man oppsøke en av de grønne båsene like etter inntak.
Og for å klage enda mer, så var selve hovedscenen på en grusplass. Det var altså ikke gress man sto på, men grus, noe som gjorde at man konstant hadde følelsen av å gå gjennom en by i Det ville vesten, på grunn av alt støvet. Og ikke kunne man som Morgan Kane skylle ned støvet med en whisky, for da måtte man som kjent ri hesten sin helt tilbake til den skjermede alkohol-firkanten i andre enden av parken.

Det fantes også et konserttelt på området, og der fikk vi se The Mission. Det var sånn passe gøy (bandet består blant annet av avhoppere fra Sisters of Mercy, for dere som ikke veit det). Vi fikk også med oss Skitsystem. Gøy, det også. Riktigt så roligt.

Så var tiden nok en gang kommet. Elg-kebab, støv, folk-øl og fulle svensker var glemt og tilgitt, nå var livet med ett helt perfekt igjen.
Forrige plate The Cure hadde utgitt var Bloodflowers, to år i forveien, noe som preget setlista. Det ble en aldeles nydelig konsert, som fortsatt sitter i ryggmargen og er en kilde til glede så mange år etter.

Out Of This World, Watching Me Fall, Plainsong, The Figurehead, Open, The Baby Screams, The Last Day Of Summer, The Kiss, Shake Dog Shake, From The Edge Of The Deep Green Sea, A Strange Day, One Hundred Years, 39, Bloodflowers,
E1: Inbetween Days, Just Like Heaven, A Forest,
E2: Disintegration

Peter Bergsaune sverger til denne dag på at det kom frostrøyk ut av kjeften på Robert da han sang at the last day of summer never felt so cold, og jeg har ingen grunn til å tvile på en kjernekar som Peter, selv om jeg ikke la merke til fenomenet selv.

En trist ting til sist (som om ikke elg-kebab, støv, folk-øl og fulle svensker var nok): Da Robert var ferdig med “Disintegration”, kikket han mot venstre side av scena, og fikk et eller annet benektende signal. Så beklaget han seg i mikrofonen og sa at de dessverre ikke kunne spille mer, fordi de ikke fikk lov.
Så fulgte et eller annet møkkaband jeg allerede har fortrengt.

Trist, for det ble fortalt etterpå at gründerne av Arvika-festivalen var die hard Cure-fans, og at de faktisk gråt da de fikk booket bandet. Da kunne de vel gitt dem litt mer spilletid også?

Etter konserten var jeg full av følelser. Ryktene gikk nemlig om at dette sannsynligvis ville bli siste turné med The Cure ever. At de skulle oppløses. Slike rykter hadde jeg hørt før, men nå var det visst alvor.

Heldigvis skulle frykten vise seg å være ubegrunnet.

Bli gjerne patron! (Da blir du i det minste en medvirkende årsak til at jeg slipper elgkebab i nærmeste framtid.)

Facebook Comments
Hverdag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?