Gerdmar med høyaktuell bok

gerdmar_omslag_print2

Livets Ord Förlag har utgitt “Guds ord räcker: Evangelisk tro kontra romersk-katolsk”. I boka formidler Anders Gerdmar på en ryddig og enkel måte hvor skillelinjene går.

I en tid hvor en misforstått form for økumenikk har gjort enkelte usikre på hva man egentlig kan si og mene, er Gerdmars bok meget viktig. Med denne fjerner han munnkurven deler av frikirkeligheten har lagt på seg selv de seneste årene.

“Må jeg bli katolikk for å være en ekte kristen?”

Gerdmar ønsker ingen unødvendig polemisering mellom troende. Motivet for å skrive boka, er det sjelesørgeriske aspektet. “Må jeg bli katolikk for å være en ekte kristen?” Dette spørsmålet ble stilt ham av en oppriktig undrende kvinne, noe som utløste trangen til å skrive.
Etter Ulf Ekman og andre lederes konvertering til den romerske katolisismen, har enkelte svenske karismatikere blitt usikre på hvor veien går videre, og Gerdmar kommer her med noen klare ord i tåka.

I boka går Gerdmar løs på kjente problemstillinger. Leseren får forklart det romersk-katolske synet på skjærsild og avlat, jomfru Maria og Jesu tilstedeværelse i nattverdsoblaten. Han tar også for seg synet på tradisjon kontra bibel.
For mange er dette kanskje velkjent stoff, men for dem kan det sikkert være greit med litt repetisjon. For andre vil dette være helt nytt og lærerikt.

Selve KIRKEN?

Siden romersk katolisisme har mange ulike uttrykk, tar Gerdmar for ordens skyld utgangspunkt i den offisielle kirkelæren. Det er den han er i dialog/diskusjon med i boka, ikke enkeltindivider. For blant katolikker vil du finne både dem som nærmest tilber Maria og dem som ikke tillegger henne noen særlig vekt i det hele tatt.

Innledningsvis forklarer han nøye hvordan han skiller mellom katolikker og romersk-katolsk lære, mellom mennesker og institusjon. Han har mange flotte trossøsken blant katolikkene, og det er problemfritt for ham å anerkjenne dem som nettopp det, samtidig som han altså tar kraftig avstand fra det romersk-katolske systemet.

Han passer også nøye på å skille mellom katolsk og romersk-katolsk. For ordet katolsk betyr jo “i samsvar med helheten”, og i praksis er alle som bekjenner Jesus en del av Kirken med stor K. Både katolikker og pinsevenner og alle midt imellom er “katolske” i denne forstand, siden de alle tilhører Kirken.
Nettopp derfor opplever Gerdmar det som hovmod at Den romersk-katolske kirke hevder å være selve kirken, når de i praksis er ett av mange kirkesamfunn. Selv om den anerkjenner andre som kristne, sier den samtidig at kun de som er underlagt paven utgjør den fulle og hele kirken. Det er kun sakramenter forvaltet i deres egen regi som er fullverdige.
Slikt er jo rett og slett sekterisk tankegang.

Det kan derfor oppleves som tomt snakk, når enkelte av de som snakker mye om økumenikk ikke engang kan ta nattverd sammen med andre kristne. Når Ulf Ekman har kritisert utgivelsen av denne boka og hevdet at den setter økumenikkens klokke tilbake, kan det virke som om han har et romersk-katolsk utgangspunkt for sin økumenikk – en “økumenikk” som til syvende og sist består i at alle kristne finner sin vei tilbake til “Moderkirken”.
Gerdmar avslører en slik agenda, og forklarer hvordan ikke noe enkelt kirkesamfunn kan ha copyright på apostlene og de kristne røttene. Alt tilhører oss, understreker han.

To ulike paradigmer

I første del av boka får vi et innblikk i Gerdmars livshistorie. Faren var prest i Svenska kyrkan, og han vokste opp med en form for kristendom som i sitt ytre vesen ikke skilte seg nevneverdig fra den romerske katolisismen. Det var høykirkelighet som gjaldt her også. Gerdmar fulgte i farens fotspor og ble selv en prest.

Så fikk han etterhvert smaken på “väckelsekristendom”, hvor de ytre formene ikke ble vektlagt like mye som den indre opplevelsen. Den hellige ånd var her viktigere enn ritualer.

Og Gerdmar mener forskjellene kanskje er større enn folk tar inn over seg. Det er to ulike paradigmer. “För mig kom det till ett vägskäl, något år in på det nya livet i den helige Ande, medan jag fortfarende var präst.”

Det var mens han lyttet til et foredrag i en menighet, at det skjedde noe. “Men under lektionen var det som om jag plötsligt såg livet i kyrkan, mitt prästämbete och alle andra kyrkliga ämbeten också, i ett nytt ljus. För Gud är det inte ett formellt utan ett andelett ledarskap han vill ha. Självklart kan en formellt utsedd person också vara ledd av Anden. Jag insåg dock at vissa grundtankar som jag fått från kyrkofäderna helt enkelt inte stämmer med Skriften, särskilt när kyrkofadern Ignatius av Antiokia (cirka 110 e Kr) säger: “där biskopen är, där är kyrkan”. Dessa hans ord har fått enormt inflytande och ligger till grund för synen på ämbetet i både romersk-katolsk, ortodox, anglikansk och en del luthersk kyrkotradition. För dessa kristna är biskopen av avgöranda betydelse. Men jag hade ju med egna ögon sett att varken romersk-katolska, ortodoxa eller svenskkyrkliga biskopar var någon garanti för Andens liv eller lärans renhet, eller för att människor kom till tro.”

Innsikten han fikk denne dagen, førte til radikale skritt. Han ble nødt til å ta et farvel med sitt presteembete. “Detta handlade alltså inte om endast någon mindre förskjutning i mitt tänkande, utan det var ett paradigmskifte – ett nytt synsätt som satte mig på en ny livsbana.”
I en periode forsøkte han å kombinere de to formene for kristendom, men opplevde hvordan det ene paradigmet langsomt begynte å trenge det andre ut.

Det har blitt populært å bevege seg i retning av det høykirkelige. Vi har de siste årene fått det ene vitnesbyrdet etter det andre fra karismatikere som har “oppdaget verdien i tradisjonen og det sakrale og liturgiske” osv.
Det føles derfor befriende å få perspektivene til en som i bokform går stikk motsatt vei! Om ikke annet enn for variasjonens skyld …

Nådemiddel-kristendom VS. karismatikk

Det at frikirkeligheten som helhet har beveget seg mer og mer i retning av høykirkeligheten, anses av mange for å være et sunnhetstegn. Gerdmar ser det helt annerledes. Vi risikerer å gå i en retning hvor dåpsvannet nok en gang blir viktigere enn troen til den døpte, hvor ytre ritualer blir viktigere enn indre liv.
“”Nådemedelskristendom” är ett paradigm, väckelsekristendom ett annat. Historisk har de varit svåra att förena. Med nådemedelskristendom menar jag att man ser dopet som frälsande, konfirmationen, som historisk är som en fossil av andedopet, får sakramental betydelse. Man menar vidare att nattvärden blir den punkt där man mest möter Jesus, och de som är insatta som ämbetsbärare har något som de troende inte har. Denna kristendom krockar med väckelseskristendom. I väckelsekristendom är den personliga omvändelsen avgörande, den omedelbara relationen med Fadern genom Jesus självklar, og dopet en naturlig följd av omvändelse och tro …”

Også det åndelige livet er ulikt innenfor disse to paradigmene, forklarer Germar. Selv om Ånden og nådemiddelkristendom kan forenes i de tilfellene hvor ilden får brenne og friheten i Ånden er tilstede, ser han det som negativt når tidebønner begynner å erstatte den frie bønnen, eller når nattverden får mer og mer preg av ren ritualisme.
Han advarer mot det han ser skje stadig oftere, nemlig at “den starka smörjelsen och friheten i Anden ersätts av en sådan karismatik som inte ska störa de ekumeniska grannarna”.

Ber om tilgivelse

Gerdmar ber rett og slett leseren om tilgivelse for at han selv har bidratt til en slik utvikling. Han så ikke tidlig nok hvor det hele ville føre hen, forklarer han. Utviklingen har skjedd langsomt i løpet av de siste femten årene, og mange har ikke merket hvilken vei de har begitt seg inn på før det har vært for sent. Mye av den Åndens frihet som en gang kjennetegnet frikirkeligheten har gått tapt på grunn av dette.

Her er Gerdmar rett-på-sak, og det føles deilig at noen snakker rett fra levra om disse tingene. Ofte får man f.eks. høre at “det finnes mange karismatiske katolikker som vektlegger åndsdåpen like mye som andre”.
Og ja, Gerdmar understreker at akkurat det er helt sant. Men samtidig ble han skuffet da han for alvor satte seg mer inn i den romersk-katolske karismatikken. Han opplevde at systemet hele tiden kvelte ethvert tilløp til åndelig frihet.
Han skriver: “Jag blev besviken. Det jag fortfarande ser i mötet med många romersk-katolska karismatiker såg jag redan då på 1980-talet: friheten är begränsad av den kyrkliga hierarkin och det är ofta svårt att få leve ut det Andens liv som man längtar efter och är kallad till.”

Protesten ikke over

Noen mener at protestantismen har hatt sin tid. At den ikke trengs lenger. I 1999 signerte Den romersk-katolske kirke og Det lutherske verdensforbundet et felles dokument hvor de bekjente en felles lære om rettferdiggjørelsen.
(For enkelte av oss som har lest dette dokumentet, minner det veldig mye om plastisk kirurgi. Det går ikke virkelig på dypet, og tar ikke forskjellene på alvor.)

Boka “Guds ord räcker” hevder at protesten slett ikke er over. Så lenge menneskelige tradisjoner fortsatt får ha så stor makt i kirken, på bekostning av Den hellige ånd, trengs det stadig reformasjon.
Ikke en kopi av 1500-tallets reformasjon. Ikke en tankegang som retter seg utelukkende mot Den romersk-katolske kirke og mener at det kun er den som trenger å reformeres. Nei, heller en stadig reformasjon som går på dypet av oss alle, hvor vi alle nærmer oss det opprinnelige utgangspunktet i stadig større grad.
For protesten er ikke vår – den er Herrens, påpeker Gerdmar. Det er Gud selv som vil ha oss inn i det troslivet som presenteres for oss gjennom Det nye testamentet, som formidles direkte til den enkelte av Ånden og ikke gjennom et kirkelig hierarki eller menneskelige maktkonstellasjoner.

Denne boka er det mest befriende ærlige jeg har lest på lenge. Anbefales på det varmeste! Håper den også kommer på norsk om ikke lenge, for den er høyaktuell også i norsk kristenhet.

Facebook Comments

One Comment on “Gerdmar med høyaktuell bok

  1. Meget bra anmeldelse av boken.
    Også bra at Gerdmar har fått slippe ut sin bok på Livets Ord förlag. Er dette så endel av Livets Ords offisielle teologi? Gerdmar holder jo sin undervisning i egne samlinger og det blir da en slags vag markering på at det ikke er Livets Ord han representerer når han tar et klart oppgjør med for eksempel katolisismen.

    Stadig flere på grasroten i den svenske trosbevegelsen blir mer og mer utålmodige når det gjelder å få klarhet i hva styret i LO-stiftelsen har på agendaen, ikke minst teologisk. Spesielt etter kvantesprang fra Ekman og forvirringen som oppstod rent teologisk.

    På menighetsmøtet for over 2 og et halvt år siden, den 07.04.14 fikk Livets Ords medlemmer annonsert av Lundqvist at deres framtidige teologiske grunn skulle utarbeides av menighetens teologer, Svante Rumar, Anders Gerdmar og Torbjörn Aronson. Også de andre bibellærene på Livets Ord skulle være med i prosessen, der det antagelig ble siktet til slike som Jonny Foglander og Matthias Nordström.
    Siden den gang har Gerdmar selv uttrykt frustration over at ledelsen med Lundqvist Ikke har sammenkalt til evaluering av status for de utnevnes funderinger. Utad har det ikke vært fremdrift å spore angående Livets Ords teologiske grunnvoll.
    Ulike Livets Ordare mener seg å registrere at det er ulike syn innad i gruppen på hva det teologiske grunnlag LO skal bygge videre på. Det sies at Gerdmar og Rumar har ulikt syn. Når man hører Rumar preke for 2 uker siden på LO, da forsterkes den oppfatningen. Mange etterlyser mer åpenhet rundt det trosgrunnlag som menighet skal tuftet på. Kan man ikke både ha en tydelig identitet og allikevel være økumenisk samtidig? Det er dette som er vanskelig å få svar på av Lundqvist og ledelsen. Kan man holde en hel menighet “på vent” i 2,5 år uten å prioritere å forklare hva man tror og ikke tror, om Nåden/Loven, sakrament, hellige rom og innvidde plasser, Reformasjon….da altså selvfølgelig inngående, pedagogisk og nøye? bibelundervisning rett og slett. Og hva med de 250 000 mennesker som ifølge Livets Ord selv er underlagt den apostoliske salvelsen LO mener seg å ha? Burde ikke alle disse mennesker få en avklaring snart?

    Håper virkelig boken til Gerdmar kan bli en brekkstang i forhold til En åpen debatt rundt Livets Ords teologi og trosgrunnlag, som i sin tur skaper kultur, miljø og struktur. Nå sitter vi med spørsmålet om De som fikk hovedoppdraget ned å legge frem teologien representerer to ulike leire på Livets Ord. Er det ikke bedre at dette kommuniseres ut til menigheten og oss andre?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?