Svett opprør

elm
Foto: En langt mindre svett setting, knipset av Jan Luneborg

Never leave home without it, er min leveregel. Jeg snakker da om en god bok. For det byr seg alltids noen 5-minuttere hvor det er mulig å lese litt.

For en stund siden glemte jeg å ta med bok. Jeg endte opp med å bli sittende tre kvarter på et fremmed utested uten bok, og dessuten uten mobil, i påvente av venner. Det skulle vise seg å bli en selsom opplevelse.

For hva gjør man egentlig, når man sitter mutters alene til utstilling ved et eget bord i en cafe hvor det er fullt av folk ved alle de andre bordene? Vanligvis ville jeg altså lest bok. Eller sjekket e-post. Eller sendt meldinger.
Men her satt jeg, uten mobil og uten bok, og merket at jeg ble mer og mer svett.

Jeg mener: Hvor skal man se?

Utesteder med bardisk fungerer greit. Å sitte alene ved en bardisk er liksom helt akseptert. Da holder det å slenge litt dritt om verden vi lever i til bartenderen med jevne mellomrom, om du ønsker å fremstå som normal. Ved bardisker er det dessuten ofte aviser å lese. Og alle andre som måtte sitte ved bardisken har en innbyrdes avtale om at det er helt greit å sitte der i fred om man ønsker det, og også helt greit å si noe til sidemannen/sidekvinnen dersom det er mer ønskelig. Bardisker er i det hele tatt en genial oppfinnelse.
Men på dette utestedet var det kun bord, ingen bardisk. Firkantede, nakne og triste respatexbord i et like sjarmløst lokale. Og man kan jo ikke sitte der ved bordet i hjørnet og observere alle de andre i tre kvarter. Da vil de bli redde. Ser man mer enn tredve sekunder på en vilt fremmed, vil vedkommende tro man er terrorist eller gal mann med kniv i lomma. Og fester man blikket mer enn fem sekunder på de blonde bertene ved nabobordet, vil man bli stemplet som kontaktsøkende gammel gris.
Så, seriøst: Hva gjør man? Kan ikke stirre på bordets stearinlys i tre kvarter, heller. Eller i bordplata. For om man konsekvent og bevisst unngår å se på folk, fremstår nok det rimelig anstrengt, det også.
En sigarett hadde vært fin å ha, da hadde man drevet med noe. Men det er ikke lov å røyke. Dessuten røyker jeg ikke.

Hva tenker de om meg? Alle har lagt merke til deg, David. Du har sett blikkene deres, de som raskt slås ned når de blir gjengjeldt. Hva tenker de, hva tenker de, hva tenker de? Søren så selvopptatt du plutselig er. Greit at du driver en svært navlebeskuende blogg, men tror du oppriktig at det er noen i dette lokalet som ikke driter langt i deg? Dette er bare angst, av den typen som kalles sosialangst. Du kan bare slappe helt av. Likevel: Håper det snart kommer noen venner, så de kan se at du har noen slike. Pass på nå, ikke se for lenge på paret i hjørnet, du har allerede fått blikkontakt med dem fire ganger, og ved den femte gangen vil de sikkert lure på hva du egentlig vil. Eller kanskje de aller pliktskyldigst vil spørre om du vil komme bort, de ser jo ganske kule ut og tror sikkert du er på jakt etter noen å prate med, hvilket du jo ikke er, du vil aller helst bare sitte her i fred, og ihvertfall ikke begynne noen klein samtale med noen som har invitert deg bort til sitt bord bare fordi de som svartkledde og hettegenserbefengte individer følte seg moralsk forpliktet til å forbarme seg over et stammemedlem i nød. Å nei takk, du trenger absolutt ingen sosial barmhjertighet! Du har flere venner enn de aller fleste, og akkurat det har du nå lyst til å rope høyt ut i cafeen, bare sånn til informasjon, liksom, men du vet samtidig at det sannsynligvis ikke vil gjøre tingene bedre, snarere tvertimot. Shit, nå reagerer du allergisk på et eller annet her inne. Øynene dine er nok skikkelig røde. Selv om du bare har drukket to øl, tror de sikkert du er dritings. For fulle folk sitter ofte og bare stirrer.
Derfor skulle du hatt en bok. Fulle folk leser ikke bøker.

Jeg føler meg som den fremmede cowboyen som har kommet inn på saloonen i Santa Fe. Nå dukker vel snart sheriffen opp for å be meg gi fra meg våpnene. Etterhvert som svetteperlene popper fram i panna mi, merker jeg at jeg faktisk ikke ville blitt særlig overrasket om snuten plutselig kom for å arrestere meg.
-Hva er det du tror du driver med?
-Nei, jeg bare sitter her, jeg …
-Tror det er best du blir med oss.
-Ja, jeg skjønner det. Man kan jo ikke bare sitte der. Jeg ser den.

Så blir jeg sint på meg selv. På samfunnet. På tiden vi lever i. For det må da være mulig å bare sitte og tenke, selv om man ikke befinner seg ved et leirbål alene i skogen? Hva har skjedd med oss, siden vi har blitt så maniske at vi ikke kan sitte en kort stund uten å ha noe å pusle med, uten å være i digital kontakt med hele verden eller dypt inne i en forfatters univers? Har vi mistet vår sjel på grunn av tekniske duppeditter? Er vi så redd for egne tanker at vi heller vil dele andres og se hvor mange «likes» vi får på grunn av dem? DET MÅ DA UANSETT FOR FARSKEN VÆRE LOV Å BARE SITTE OG TENKE UTEN AT DET SKAL VIRKE SUSPEKT ELLER TRIST!!!

Jeg bestemmer meg for å gjøre opprør mot tidsånden. Jeg er jo allerede i utgangspunktet blant dem som ofte lar mobilen ligge hjemme når jeg går ut, av rent prinsipp, så jeg er nok allerede ganske opprørsk av meg (selv om jeg altså kompenserer ved å ha med bok). Det er min fulle rett å bare sitte her uten å gjøre noe. Samme hva folk måtte tro. Vi har jo skapt oss et helt sykt samfunn, hvor hjernen aldri har fred til å tenke, og dessuten –

Opprøret mot tidsånden varer i to minutter. Da er jeg så svett at jeg pent ber servitøren om en penn, slik at jeg kan skrive det du nå leser ned på en serviett. Det er nemlig helt normalt å skrive på servietter, siden det tross alt er å drive med noe.

Vil du støtte mine skriverier ved å bli en PATRON?

Facebook Comments

2 Comments on “Svett opprør

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?